Eventyrerne Børge Ousland og Mike Horn kom tilbake til Longyearbyen med forskingsskipet Lance på lørdag og dermed tok ekspedisjonen deres tvers over polhavet slutt. Den begynnte med turen ombord Horns seilbåt Pangaea til 85 grader nord ut fra Beringstredet, hvor Horn og Ousland satte i gang over isen i september. Nordpolområdet ble passert i oktober. Selve krysningen tok 87 dager, ikke medregnet passasjene på Pangaea og Lance.
Hentingen fra iskanten viste seg å være vanskeligere enn forventet. Det var det kraftige forskingsskipet Lance som måtte et godt stykke inn i drivisen og bruke helikopteret for å hente teamet det siste stykket. Deretter satte til og med Lance fast i isen i omtrent 3 uker før skipet kom seg ut. Ankomst til Longyearbyen, opprinnelig forventet omtrent 10. desember, var på lørdag (28. desember). Av 22 personer ombord var da bare 19 igjen, 3 ble hentet med helikopter. Her spilte medisinske grunner en rolle.
Tilsynelatende gammeldagse, men likevevel effektive metoder ble brukt for å få Lance litt raskere ut av isen igjen: mye manuelt arbeide med å sage og å bære is. Til og med dynamitt ble bestilt med helikopteret som kom for å hente folk ut, men transporten ble nektet på grunn av sikkerhetsvurderinger. Til syvende og sist var det nok den sørgående havstrømmen som var avgjørende i å få Lance hjem før nyttårsaften, etter en jul fast i isen.
Ekspedisjonen og ikke minst den vanskelige hentingen fikk mye oppmerksomhet i media, både lokalt og internasjonalt. I Longyearbyen har Svalbardposten tatt saken opp gjentatte ganger.
Isbjørnen som var i Longyearbyen tidlig på torsdag kom tilbake tidlig på lørdag. På torsdag ble den jaget ut av byen av Sysselmannen med helikopteret. Den gangen ble den jaget sør- og vestover, mot Fardalen og Colesdalen. Også denne gangen var Sysselmannen raskt ute med helikopteret og jaget bjørnen sørover. Denne gangen er planen å jage bjørnen enda lengre bort, så langt som til Van Mijenfjorden som ligger 4 mil sør for Longyearbyen.
Denne distansen, mellom Van Mijenfjorden og Longyearbyen, er ingen stor forhindring for en isbjørn i tilfelle han (hun?) bestemmer seg for å vende tilbake. Sysselmannen ber folk i Longyearbyen å være oppmerksom, spesielt om natten og tidlig om morgenen (det er mørkt døgnet rundt, men i denne tiden er det lite trafikk slik at risikoen for at en isbjørn kan nærme seg uten at folk blir oppmerksom på den, øker).
Det ble også vurdert å bedøve bjørnen og fly den ut til et sted lenger bort på Svalbard som Nordaustlandet, men Sysselmannen mangler for tiden faglige kapasiteter i Longyearbyen for å gjennomføre en slik operasjon grunnet juleferien.
Svalbard er isbjørnland, det har alltid vært sånn og vi har sett en tydelig tilbakevending siden arten ble totalfredet av Norge i 1973. Det har blitt mer og mer vanlig å se isbjørn også på vestkysten og i nærheten av bosetningene på Svalbard de siste årene. Også i 2019 har det vært isbjørner i nærheten av eller til og med i Barentsburg, Pyramiden, Ny-Ålesund og Longyearbyen – med andre ord, alle bosetningene på Svalbard (stasjonene kommer i tillegg).
Longyearbyen har nå fått julebesøk tidlig på torsdag morgen. En isbjørn ble sett rundt halv 7 i sentrale deler av byen. Den spaserte langs butikker, restauranter og bolighus.
Sysselmannen var raskt til stede og brukte helikopter for å skremme bjørnen mot Longyearbreen. Etaten valgte å følge bjørnen opp Longyearbreen, gjennom Fardalen og inn i Colesdalen for å være sikker at den er langt nok borte fra byen for å kunne utelukke umiddelbar fare.
Hendelsen viser at det er viktig å ta isbjørnfaren alvorlig. Dette gjelder alltid og overalt på Svalbard, men enda mer i mørketiden og tidlig på dagen når det er lite trafikk som blir oppmerksom på bamser i området før den eventuelt kommer inn i selve byen.
På Svalbard begynner mørketiden så tidlig som sent i oktober og forrige søndag ble adventstiden åpnet med det tradisjonelle juletoget. Barna kaster brev med sine juleønsker inn i postkassen under gruve 3 (julenissegruva) ved Nybyen og så tennes juletreet i sentrum.
Juletreet i Longyearbyen.
Det er mye kulturelt som skjer i mørketiden. Litterære lesninger på forskjellige og delvis litt spesielle steder i Longyearbyen under kunstpausen er bare et av mange eksempler av det som foregår på denne årstiden.
Lesning i den gamle taubanesentralen i Longyearbyen under kunstpausen:
Elke Morgner leser utdrag av «Isens og mørkets redsler» skrevet av Christoph Ransmayr på tysk og norsk.
Den polske forskingsstasjonen i Hornsund ble plaget av en veldig nærgående isbjørn. Bamsen oppførte seg ganske aggressivt og så prøvde besetningen på stasjonen å skremme den bort, men uten hell. Bjørnen gikk til og med til angrep på en hund som måtte avlives senere av veterinæren som kom sammen med Sysselmannen fra Longyearbyen. Det er ingen overraskelse at folkene på stasjonen opplevde hendelsen som skremmende og dramatisk, og de hadde skytevåpen klar til bruk.
Det samme lavtrykket som også bragde mye dårlig vær til fastlandet opplevdes som en skikkelig vinterstorm i Longyearbyen på torsdag (05.12.). Vinden fikk hus til å riste og skredvarslinger ble sendt ut. Heldigvis gikk været over uten nevneverdige hendelser.
Ekspedisjonen til Børge Ousland og Mike Horn fikk mye oppmerksomhet i norske og internasjonale medier. Etter en lang og krevende ekspedisjon over drivisen i polhavet ble de to møtt av Aleksander Gamme og Bengt Rotmo. Nå er laget på tur sørover for å møte forskingsspiket Lance et sted ikke langt fra iskanten. Seilbåten som slapp Ousland og Horn ut i drivisen nord for Russland er tilsynelatende ikke en del av hentingsekspedisjonen. Ekspedisjonen setter pris på at det er ikke snakk om redning. I verste fall er Sysselmannens helikoptre i Longyearbyen nok innenfor rekkevide.
Mørketiden er en tid med mye aktivitet i skrivestuen hos spitsbergen-svalbard.no. Som hvert år hadde jeg en liten tur med offentlige foredrag for en uke siden – det var gøy, takk til alle som kom!
Så er det mange som spør hvorfor Svalbard-guideboka finnes ikke som ebook. Det er jo faktisk en idé som jeg har gått med i flere år, men det er ikke så lett. Bortsett fra en del tektniske spørsmål – jeg skal ikke plage leseren med flere detaljer her – må en ha et amerikansk skattenummer hvis en vil selge på de store internettplattformene, noe som er nok uungåelig i denne bransjen. I teorien bør det være lett å søke om et slikt nummer, og faktisk også å få det. Men i praksis ble søknaden min nå avslått for andre gang, til tross for at jeg hadde blandet inn en advokat spesialisert på slike søknader for å få det gjort. Det er jo også en måte å brenne en del tid, penger og motivasjon. Og sånt går tiden.
Mørketiden er en god tid for å fremstille noen panoramabilder og -sider med litt av materialet som jeg har samlet de siste årene. Det er bare så mye at det tar sin tid. Hvis du har lyst å reise litt rundt på Svalbard så kan du lett og uten kostnader sette i gang med disse linkene:
Andréeneset på Kvitøya. Stedet ble berømt etter restene til Andrée-ekspedisjonen ble funnet her i 1930. I 2018 fikk jeg endelig bilder i panoramaformat tatt på stedet. Det er jo ikke så ofte en kommer seg dit og så er det ikke heller uvanlig at en eller flere isbjørner rusler rundt der slik at man ikke kan gå i land …
Seligerbreen (ved siden av Monacobreen) i Liefdefjorden. Nytt land «takket være» klimaendringer og minkende isbreer.
Hamburgbukta på vestkysten, sør for Magdalenefjorden. En fin liten bukt som ble brukt av hvalfangere på 1600-tallet.
Kvedfjordbukta ligger sør for Hamburgbukta. Et vakkert stykke land som ikke får mye besøk.
Dunøyane og Isøyane er småøyer, men samtidig perler av arktisk natur på vestkysten, nord for Hornsund.
Diesetsletta er en vidstrakt kystslette nord for Kongfjorden. Man skal være litt heldig med været for å komme seg til slike steder.
Den som er interessert i Svalbards historie bør i alle fall ta en tur til Finneset sør for Barentsburg. Det var her den første radiostasjonen på Svalbard ble opprettet på samme sted som en av to hvalfangststasjoner på denne tiden.
Lyst på en ganske lang tur på Operafjellet til syvende og sist?
Panorama (skjermbilde) fra Nordre Isøya, på vestkysten nord for Hornsund. Det ekte panoramabildet som du kan snu rundt i finner du ved å klikke her.
Og selvfølgelig holder jeg alltid på med å oppdatere Svabard-guideboka eller gjobbe litt med andre prosjekter. Det er bare ikke nok tid for å få ting gjort på denne kanten, dessverre.
Snart har vi forresten nye skjærefjøler fra Longyearbyen og årets samling av Svalbard drivved bilderammer på lageret til nettbutikken! Det er en lang tur fra Svalbard til nettbutikkens lager og logistikkavdeling for alt som finner ikke plass i ryggsekken … de nye bilderrammene vil snart være tilgjengelige i nettbutikken.
Svalbardreinen har opplevd litt av hvert i århundrene som har gått siden Spitsbergen ble oppdaget i 1596. Arten vandret inn for flere årtusen siden fra den russiske Arktis og har siden utviklet seg til en egen underart. Denne underarten (Rangifer tarandus platyrhynchus) finnes bare på Svalbard. Arten ble overbeskattet gjennom århundrer til den ble totalfredet i 1925, straks etter Svalbardtraktaten trådte i kraft
Svalbardrein: to kraftige bukker i Straumslandet, lengst øst på hovedøya Spitsbergen.
Svalbardreinen kan vandre over store avstander og den kan krysse isbreer, fjordis og til og med drivisen. Ellers ville den da ikke kunne ha kommet til Svalbard etter istiden. Men egentlig liker de å bli i ett og samme området så lenge de trives. Derfor kan det ta lang tid før de vandrer tilbake til de avsidesliggende områder de forsvant til etter mange år med altfor intens jakt.
I tillegg finnes det store fluktuasjoner i bestanden: i dårlige år, når kraftig regn om vinteren skaper et isdekke på tundraen, blir vegetasjonen så vanskelig tilgjengelig at mange reinsdyr sulter ihjel når spekkreservene er brukt opp mot våren. Andre dør i ulykker når de faller på bratte, islagte skråninger. Vinteren 2018-2019 var nok en vanskelig en for reinsdyrene, i hvert fall rundt omkring Longyearbyen: kraftig regn i desember førte til mye is i terrenget, og mange reinsdyr falt ned fra bratte skråninger, og andre hadde problemer med tilgang til mat i månedene som fulgte.
Død Svalbardrein under Operafjellet øst for Longyearbyen:
dødsårsaken er ikke kjent, men det er sannsynlig at den enten styrtet ned eller sultet ihjel.
På den andre siden kan bestanden også ta seg ganske raskt opp igjen i gode år. I 2017 konstaterte man at den lokale populasjonen i Adventdalen hadde tatt seg kraftig opp etter gode forhold.
I tillegg til kortvarige værfluktuasjoner er det klimaendringer som har en sterk innflytelse på tundraøkologien og dermed reinsdyret. Dagens klimaendringer bringer med nedbør, også regn, om vinteren. På den andre siden kan et varmere klima også føre til mer vegetasjon, noe som reinsdyr også kan nyte godt av.
Og så holder populasjonen fortsatt på med å ta seg opp igjen etter overbeskattelsen i mange år til og med 1925, inkludert re-okkupering av gamle områder i avsidesliggende strøk.
Det er, med andre ord, mange gode grunn for å følge nøye med hva som skjer med Svalbardreinen i dag. Tidligere tellinger var ufullstendige, de gjaldt bare visse områder og de ble gjennomført stort sett bare episodisk, når anledningen var til stede. Nå har en gruppe vitenskapsfolk gjennomført en mer systematisk telling av reinsdyr på hele Svalbard. Så langt som mulig ble hele områder undersøkt, og hvis nødvendig ble det tatt stikkprøver. Resultatet har gruppen med Mathilde Le Moullec i spissen nå offentliggjort i The Journal of Wildlife Management.
Uvanlig stor gruppe av Svalbardrein i Krossfjorden, et område hvor det ikke fantes rein gjennom store deler av 1900-tallet.
Og hvor mange Svalbardrein finnes det? Svaret er 22.000, ifølge Le Moullec (22.435, med et 95% konfidensintervall fra 21.452 til 23.425). Det er ganske nøyaktig dobbelt så mange som ble anslått i 2009. Det høyere tallet kan godt skyldes mer nøyaktige tellemetoder, men også med den fortsatt pågående prosessen av bestandsøkning etter at jaktforbudet ble innført i 1925, samt innvandring til «nye» gamle områder. For eksempel finnes det nå reinsdyr igjen på Kong Karls Land, noe som ikke var tilfelle i 1959.
Det finnes store forskjeller på tettheten mellom områdene. Under gunstige forhold kan det være opp til ti dyr – eller, lokalt, til og med flere under spesielt gode betingelser – per kvadratkilometer mens ett eneste dyr trenger det samme området eller enda mer for å finne nok å spise i karrige strøk som Nordaustlandets polarørkenlandskap.
En mann fra Longyearbyen fikk 15.000 kroner i bot for å ha forstyrret isbjørn. Hendelsen skjedde den 10. mars 2018 under en privat snøskutertur i Tempelfjorden. Han skal ha nærmet seg fire isbjørner inntil 70 meter slik at dyrene ble forstyrret og trakk seg unna.
Henselsen ble sett av turfolk på Fjordnibba, et fjell på sørsiden av Tempelfjorden. Mannen ble snart stoppet av Sysselmannens feltinspektører. En annen mann som skal også ha vært involvert ble aldri identifisert.
Med hensyn til den økte skutertrafikken har Sysselmannen varslet om skarpe reaksjoner på slike hendelser. Boten ble ilagt mannen av statsadvokaten i Troms og Finnmark og ble straks akseptert, meddelte Sysselmannen.
Isbjørn i Tempelfjorden: Sysselmannen prioriterer verneforskriftene høyt.
I Svalbardmiljøloven (kapittel IV § 30) står det at «Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.»
Bergingen av vraket til reketråleren Northguider har vist seg å være mer vanskelig enn antatt og dermed må en ny plan på plass. Samtidig holder polarnatten på med å nærmere seg med store skritt. Som resultat er det ikke uforventet at forsikringsselskapet Gard og bergingsfirmaet Smit Salvage har bestemt at operasjonen skal utsettes til 2020, som Kystverket medeler.
Reketråleren Northguider ved Sparreneset i Hinlopenstretet i august 2019.
Det betyr at ingenting kommer til å skje med vraket i Hinlopenstretet før til sommeren i 2020 – det vil si ingenting bortsett fra det som naturens krefter som vær, is og strøm kommer til å gjøre med Northguider. Om det er da fortsatt noe å berge etter vinteren er noe som baren tiden vil vise.
Fjerningen av vraket til Northguider, reketråleren som gikk på grunn i Hinlopenstretet nord på Svalbard i fjord, blir enda mer forsinket. Operasjonen har vist seg å være enda vanskeligere enn man hadde tenkt, fordi skroget er enda mer skadet enn antatt, og dermed kan ikke operasjonen gjennomføres som planlagt.
Northguider ligger fortsatt på steiner nesten i fjæra ved Sparreneset sør for Murchisonfjorden. Rederiet er pålegget å fjerne vraket innen utgangen av 2019. Men det blir mer og mer tvilsomt om det er mulig i det hele tatt fordi polarnatten er ikke langt unna.
Northguider på grunn ved Sparreneset Hinlopen i august 2019.
Det var ikke før august at fartøyene til selskapet Smit Salvage kom til stedet, noe som ble møtt med offentlig kritikk. Deretter har vanskelige is- og værforhold ført til forsinkelser slik at det var ikke før nå i oktober at man klarte å sette vraket i en mer opprettet posisjon. Da viste det seg at skroget er lang mer skadet enn forventet. Det er en overflate på 5×12 meter som er rammet og dermed er det umulig å følge den opprinnelige fremgangsmåten for å fjerne vraket.
Nå må kystvakta, kystverket, rederiet Opilio AS, forsikringsselskapet og bergingsselskapet Smit Salvage komme opp med en ny plan. Men man kan tvile på om det blir mulig å få vraket fjernet i det hele tatt. Å utsette operasjonen til neste år ble allerede nevnt som en mulighet fra offisiell side. Men om Northguider fortsatt vil ligge tilgjengelig etter mange måneder med mye is og vær er et åpent spørsmål.
Resultatet er foreløpig, men større forandringer forventes ikke. Arbeiderpartiet har fått flest stemmer og får 5 representanter i lokalstyret. Venstre ligger ikke langt etter Ap og kan også stille med 5 representanter. Høyre og Fremskrittspartiet får 2 representanter hver og Miljøpartiet De Grønne 1 representant. Resultatet er nok skuffende for sistnevnte, men det var da heller ikke mye å høre fra De Grønne under valgkampen.
Arild Olsen fra Ap har vært lokalstyreleder siden 2015. Både Olsen og Terje Aunevik (V) er aktuelle kandidater som fremtidig lokalstyreleder.
Valgdeltakelse lå på 61,7 %. Alle fastboende er valgberettigete etter en viss periode som er avhenging av nasjonalitet.
Lokalstyrevalg i Longyearbyen. Lokalstyret møter i «Næringsbyggget» (til venstre).
Det var mange observasjoner av isbjørn over hele sommeren i Isfjorden, både på nordsiden, i Trygghamna, Ymerbukta og Borebukta, i Billefjorden i nærheten av Pyramiden, men også rundt omkring Longyearbyen.
Og dette er fortsatt tilfellet. Det har vært flere observasjoner de siste dagene i nærheten av Longyearbyen, som Svalbardposten skriver. Isbjørn ble sett i Colesdalen og Bjørndalen vest for byen og i Mälardalen, på nordsiden av Adventdalen, bare noen få kilometer fra byen og veien. Bjørnen som ble sett i Colesdalen og Bjørndalen kan ha vært det samme dyret, men den i Mälardalen må ha vært et annet individ.
På mandag så en mann som opphold seg på ei hytte på Diabasodden, omtrent 20 kilometer nordøst for Longyearbyen, seg nødt til å avfyre et skudd mens han var inne i hytta for å skremme bort en nærgående bjørn. Episoden gikk over uten videre problemer, men Sysselmannen valgte å hente mannen med heliktoper for å unngå flere farlige situasjoner.
Det er helt klart at man må ta risikoen å møte bjørn alvorlig, også i Longyearbyens nærområder.
Isbjørn i Hiorthhamn ikke langt fra Longyearbyen (arkivbilde).
I Svalbardpostens ukentlige gallup er spørsmålet denne gangen om folk er bekymret over den nåværende situasjon med mye bjørn i nærheten av byen. I skrivende stund har 790 blitt gitt, noe som er et høyt tall for Svalbardpostens galluper. 500 av disse er ikke bekymret: «når vi bor på Svalbard må vi tilpasse oss.» Men ikke mindre enn 241 stemte for «Det er på tide å diskutere isbjørnjakt igjen.» Nå bærer både spørsmålene i Svalbardpostens galluper og svarene som er gitt gjerne en viss preg av satire og humør, noe som muligens kan forklare det høye antallet av stemmer som krever potensiell åpning for jakt på isbjørn.
Arten ble totalfredet på Svalbard i 1973. Økningen i antall bjørner på Svalbard som man ser i de siste årene er fortsatt en reaksjon på fredningen etter mange år med intens jakt og fangst.
Den nye Svalbardkalenderen 2020 er ute nå – og den kommer for første gang som dobbelkalender. Vi har, enkelt og godt, tatt baksidene i bruk som ellers er jo bare hvit. Så i tillegg til 12 vakre Svalbardbilder får du en fullstendig kalender til med 12 likeså vakre bilder fra Antarktis 🙂
Til tross for at det er nå faktisk to kalendere istedenfor bare en har vi greidd å holde prisen stabil. Dobbelkalenderen «Svalbard & Antarktis 2020» finnes i to forskjellige størrelser: A3 ser flott ut på stueveggen, og i tilfelle du foretrekker det litt mer hendlig så kan det hende A5 formatet passer bedre.
Malmö i isen Mens det er 35 % mindre drivis i Arktis enn „vanlig“, har isforholdene i Svalbards farvann denne sommeren vært slik de pleide å være i tidligere år. Det betyr at deler av Nordaustlandet ble ikke isfritt i det hele tatt (så langt) og at det er drivis på østsiden av Svalbard og i den sørlige delen av Hinlopenstretet.
Det lille passasjerskipet Malmö kom i vanskeligheter i et felt med drivis i Hinlopenstretet med 23 personer ombord, deriblant 16 passasjerer. Saken ble potensielt farlig da strømmer førte isen og skipet mot grunt vann mellom Rønnbeckøyane. Sysselmannen valgte å evakuere passasjerene med helikopter. Besetningen kunne bli igjen ombord for å ta fartøyet ut av isen så snart anledningen byr seg fordi det var ingen umiddelbar fare. Man regner med at det blir råker i isen så snart tidevannet skifter.
Drivis i den arktiske sommeren 2019 – Foto av Malmö i isen
Kystvakten er i området og følger med for å kunne assistere eller gripe inn etter behov.
Reketråleren Northguider som grunnstøtte ved Sparreneset sør for Murchisonfjorden på Nordaustlandet ligger fortsatt på grunn tett inn på fjæra. Vraket skal nå fjernes.
Nå er flere spesialskip i området og de har begynt med denne krevende operasjonen. Sjøområdet rundt vraket er stengt for offentlig trafikk innenfor en sjømil fra kysten.
Reketråleren Northguider skal nå fjernes
Mannskapet på Northguider gjennomgikk noen dramatiske timer etter at tråleren hadde gått på grunn, men alle ble berget i godt behold takket være innsatsen til mannskapene på de to redningshelikoptrene som kom fra Longyearbyen. Nå får man håpe at arbeidet med å fjerne vraket går like bra.
Våre flotte Svalbard skjærefjøl er på lager igjen. Et lite antall fant veien fra verksteded i Longyearbyen til forsendelsesavdelingen til webbutikken vår.
Svalbard skjærefjøl fra Longyearbyen, i Longyearbyen.
Skjærefjølene er lagd av robust eiktre på verkstedet til Wolfgang Zach i Longyearbyen. De forskjellige sortene er inspirert av forskjellige arktiske dyrearter: det finnes en isbjørn (selvfølgelig!), en hvalross, Svalbardrein, hval og storkobbe. Den siste dyrearten som kompletterte samlingen er fjellreven, som kan kjøpes her for første gang utenfor Longyearbyen. Og selvfølgelig finnes det den sorten med Svalbardkartet – min favoritt, jeg er da geograf!
Svalbard skjærefjøl Longyearbyen: den hele samlingen.
Må man bare ha! 🙂
Man kan nesten si at sommeren går slik man kan forvente på Svalbard. Hetebølgen som lammer folk i store deler av Europa bringer varme sommerdager også oppe på 78 grader nord, men temperaturene er klart mindre dramatiske. Ifølge yr.no forventes opp til 13 grader på søndag. Fine sommerdager hvis du spør meg, men ingen dramatisk hetebølge. Arktisk høysommer.
Det er cruiseskipsesong, og selvfølgelig går diskusjonen om cruiseturister i Longyearbyen kontroversielt og delvis høyt slik som man kan forvente i en liten by med 2500 innbyggere.
Folk gjetter når stetten på sjampagneglasset går. Verdensberømte sjampagneglasset er et snøfelt på Operafjellet øst for Longyeaarbyen. Dens form ligner påfallende på et sjampagneglass. Når så mye av snøen er borte at stetten er ikke mer gjennomgående sier man at der sommeren er kommet til Longyearbyen, slik heter det. Svalbardposten arrangerer en årlig konkurranse hvor man kan gjette når stetten går. Det skjer vanligvis mot slutten av juli.
Sjampagneglasset på Operafjellet øst for Longyearbyen.
Det første initiativet å arrangere en Pride day i Longyearbyen blir stort sett møtt med entusiasme, men ikke utelukkende. Det er noen kritiske kommentarer på sosiale media, til og med noen hatekommentarer. Slikt går ikke annerledes i Longyearbyen enn ellers i verden. Sånt er det nok, dessverre.
Brannalarmen gikk på en liten seilbåt i Isfjorden, men det skal ikke ha vært reell fare for folkene ombord. Blant dem var også en amerikansk kjendis. Alle sammen ble i hvert fall snart hentet av helikopteret.
Natur- og fugleinteresserte har mye å gjøre i disse dager. En del hval ble sett både i Isfjorden og andre steder på Svalbard, blant dem blåhval, finnhval, knølhval og hvithval. En liten flokk på 7 rustand har for tiden slått seg ned i området rundt Longyearbyen. Ifølge Wikipedia hekker den «i det sørøstlige Russland og østover til Sentral-Asia», det vil si langt borte fra Svalbard. Denne gjengen som har nå blitt sett mange ganger mellom Bjørndalen og Adventdalen har tydeligvis tatt feil vei. Så langt vi vet er det snakk om den andre gangen at rustand er blitt sett på Svalbard. Dvergsvanen i Adventdalen skapte ganske mye oppmerksomhet, men den er nok dratt sin vei siden. En topplunde ble sett på Bjørnøya, den må ha kommet hele veien fra det nordlige stillehavet! Ifølge eksperter sier det økende antallet observasjoner av sjeldenheter mer om tettheten av observatører i feltet enn forandringer i naturen. Det er jo en bra sak. Vi er uten i naturen og vi lærer mens vi nyter livet.
Man kan si at livet går sin vanlig vei på Svalbard. Mer eller mindre.
Da er det også litt tid å snekre andre steder. Panorama-samlingen har fått noen oppdateringer i det siste.:
Nye Svalbard-panoramaer
Fjortende Julibukta i Krossfjorden. Dette panoramaet ble tatt under seilturen med SV Antigua i juli. Det er et vakkert og spennende sted med mange blomster, et fuglefjell, en stor isbre og flotte omgivelser. Fjortende Julibukta er et populært sted for ekspedisjonscruiseskip.
Markhambreen på Spitsbergens østkyst. Et imponerende sted med en spennende landskaptsutvikling og definitivt ikke på turistenes vanlige veier.