spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Isbjørn

Kongen i Arktis

Det er alle Sval­bard­rei­sen­des drøm å få se isbjørn. Men «bam­sen» kan også være far­lig og nes­ten hvert år blir isbjørn avli­vet i selvforsvar, noe som i våre tider tiltrek­ker stor opp­merksom­het i media. I dag er isbjør­nen total­fre­det på Sval­bard, men kli­ma­en­drin­ger som fører til mind­re havis er en alvor­lig trus­sel. Det sam­mer gjel­der mil­jø­gif­ter.

Isbjørn med fangst

Isbjørn med dagens fangst (en storkb­be) og en ismå­ke.

Bes­kri­vel­se: Isbjør­nen er den størs­te bjør­ne­ar­ten i ver­den. Hannbjør­nen kan bli 300-700 kg stor (leng­de halero­ten til nesen 1,80-2,60 m) og bin­na 150-350 kg. I 1995 ble det på Hopen skutt en isbjørn som vei­de 800-850 kg. Avhen­gig av årstid og tilg­jen­ge­li­ghet på næring er det store vari­as­jo­ner i vek­ten. Pel­sens far­ge går fra skit­ten-gul over krem-gul til nes­ten hvit, men ikke kritth­vit. Når en isbjørn over leng­re tid opp­hol­der seg på land, blir pel­sen mørk-gul. Hvis isbjør­nen ikke får nok å spi­se, eller ikke plei­er pel­sen sin, vil den se skit­ten ut.

Det kre­ver god erfa­ring og gode obser­vasjons­mu­li­ghe­ter for å kun­ne skil­le hannbjør­nen. Hannbjør­nen er stør­re, har en kraf­ti­ge­re nak­ke og en bre­de­re skal­le, mens hunnbjør­nen hel­ler har en (rela­tivt) slank nak­ke og en (også rela­tivt) lang skal­le. Også nese­ryg­gen er litt for­skjel­lig; hos han­nen er den hel­ler kort, kraf­tig og ofte med man­ge arr; hos bin­na er den lang og slank.

Hannbjørn

Hannbjørn med kraf­tig nak­ke, stor hode og arr på nesen.

Hunnbjørn

Hunnbjørn med slank nak­ke og rela­tivt lang skal­le.

Utbredelse/vandringsmønster: Isbjør­nen har en sir­kum­po­lar utb­redelse i Ark­tis, med fle­re regio­na­le popu­las­jo­ner som er i en hvis grad i kon­takt med hve­r­and­re. Isbjør­ne­ne i Bar­ents­ha­vet (Sval­bard og Frans Josefs Land) er en selvs­ten­dig popu­las­jon, men har kon­takt med popu­las­jo­nen leng­re øst i det rus­sis­ke Ark­tis. I føl­ge en tel­ling i 2004 had­de Bar­ents­ha­vet en bestand på omt­rent 2650 dyr. På ver­dens­ba­sis reg­ner man med 20 000 til 25 000 dyr, men data­grunn­la­get er man­gel­fullt. En ny tel­ling som­me­ren 2015 kun­ne dess­ver­re ikke, på grunn av man­g­len­de samar­beid med de rus­sis­ke myn­di­ghe­te­ne, bli gjen­nom­ført i hele regio­nen. Popu­las­jo­nen i den nor­ske delen av regio­nen vis­te i mid­lertid en svak økning, noe som er hef­tet med en viss usik­ker­het på grunn av den man­gel­ful­le hel­he­ten. Noe slikt som en nor­sk popu­las­jon av isbjør­ner fin­nes bare på papir og beg­re­pet må der­for benyt­tes med for­sik­ti­ghet.

Muli­ghe­ten eller risi­ko­en for å tref­fe på isbjørn bes­tår prinsi­pi­elt for hele Sval­bard.

Isbjørn i nærheten av Longyearbyen

En nys­jer­rig isbjørn under­sø­ker ei hyt­te ikke langt fra Lon­gye­ar­by­en.

Isbjør­ner er hav­dyr, noe som den latins­ke beteg­nel­sen anty­der; Ursus mari­ti­mus. De er frem­ra­gen­de svøm­me­re og kan uten vide­re til­ba­ke­leg­ge fle­re ti-talls kilo­me­ter til vanns. Stre­knin­ger på 100 km eller mer har blitt obser­vert. Om dis­se dyre­ne kom­mer til­ba­ke til land eller til dri­vi­sen igjen er et annet spørsmål. Nye­re under­sø­kel­ser fra Alas­ka og Cana­da viser at døds­ra­ten hos isbjørn sti­ger når det er mind­re dri­vis, for­di de dru­kner under lan­ge svøm­me­tu­rer. Det sam­me gjel­der nok også for Sval­bard, og den­ne død­sårsa­ken vil i frem­tiden muli­gens øke jo mer dri­vi­sen fje­r­ner seg fra øygrup­pen.

Svømmende isbjørn

Svøm­men­de isbjørn.

Isbjør­nens pri­mær­ha­bi­tat er dri­vi­sen. Den til­brin­ger meste­par­ten av sin tid på dri­vi­sen eller i til­fros­ne fjor­der og buk­ter på jakt etter sitt vik­tigs­te byt­te, ring­sel og storkob­be. Isbjør­nen tren­ger litt over et av dis­se dyre­ne i uken. Med et tykt spek­klag kan isbjør­nen, uten ytter­li­ge­re næring, over­le­ve opp til åtte måne­der. Isbjør­ner er ernæ­rings­op­por­tu­nis­ter og spi­ser abso­lutt alt de kom­mer over og som de kan slu­ke. På jakt og når de søker noe å spi­se viser de seg krea­ti­ve, intel­li­gen­te og lære­vil­li­ge.

Etter sin fød­sel må en hannbjørn, teo­re­ti­sk sett, ald­ri mer kom­me til land. Imid­lertid blir noen dyr, mer eller mind­re fri­vil­lig på land over som­me­ren mens de ven­ter på at isen skal kom­me til­ba­ke. Enkel­te av dem har til­pas­set seg meget godt og til­brin­ger den isfrie tiden på små øyer hvor de plynd­rer fug­le­re­der, eller i nær­he­ten av en bre­front hvor de jager selen som lig­ger på små breiss­tykker. Isbjørn­bin­na er tyde­lig mer regio­nalt bun­det og blir over leng­re peri­oder i en bes­temt fjord eller på en bes­temt strand. Hannbjør­nen er en typi­sk noma­de og kan vand­re over lan­ge stre­knin­ger.

Isbjørn med hvalkadaver på Edgeøya

Isbjørn med hval­ka­da­ver på Edgeøya.

Isbjør­ner er soli­tæ­re dyr og tole­rer tils­tede­væ­rel­sen av arts­fren­der kun når det er nok å spi­se, som for eks­em­pel ved et stran­det hval­ka­da­ver. Bort­sett fra under par­rings­t­iden hol­der isbjørn­bin­na seg unna hannbjør­nen, da ster­ke hannbjør­ner kan dre­pe avkom­met for å gjø­re bin­na atter moden for paring. Selv full­voks­ne bin­ner er ikke sik­re for sult­ne hannbjør­ner.

Isbjørn

Det hol­der nok ikke med pep­per­spray (som uan­sett er ulov­lig i Nor­ge inklu­dert Sval­bard) hvis du møter en isbjørn i ter­ren­get. Det bes­te er å være i en sik­ker posis­jon som i en båt. Det­te bil­det ble tatt fra en båt.

Isbjørn på klatretur

Isbjørn kan vand­re store avstan­der på land og de kan klat­re for­bau­sen­de godt. Noen bjørn har fun­net på muli­ghe­ter å fin­ne mat på land, i det mins­te seso­nalt.

Isbjørn i drivisen

Isbjørn i kon­ge­ri­ket sitt, dri­vi­sen.

Hunnbjørn med satellitsender

Hunnbjørn med satel­lit­sen­der.

Bio­lo­gisk: Parin­gen skjer i april og begy­n­nel­sen av mai. Under den­ne tiden blir hannbjør­nen og bin­na et par dager sam­men for så å adskil­les. Ster­ke hannbjør­ner (fra ti år) kan pare seg med fle­re hunnbjør­ner og hel­ler ikke bin­na tar avstand fra å pare seg med for­skjel­li­ge part­ne­re. Det befruk­te­de egget utvik­ler seg først fra sep­tem­ber, og i slut­ten av desem­ber føder bin­na to (sjel­dent én og enda sjeld­ne­re tre) rot­tes­to­re små isbjør­ner i en snøhu­le (hi).

Vik­ti­ge hiom­rå­der lig­ger øst på Sval­bard. Den størs­te tett­he­ten av isbjørnhi lig­ger på Kong­søya på Kong Karls Land med opp til tolv per kva­drat­ki­lo­me­ter! I slut­ten av mars eller begy­n­nel­sen av april for­la­ter fami­li­en hulen. Unge­ne har suget seg met­te, mens bin­na ikke har tatt til seg næring på re måne­der. Pres­set på bin­na til å fin­ne mat er så stor at det er sjel­dent at beg­ge de små over­le­ver det førs­te året. Etter 2 1⁄2 år er de små isbjør­ne­ne som har over­le­vet så store at de er selvs­ten­di­ge. Inn­til de har fått nok erfa­ring i å jak­te er døds­ra­ten høy. Er bjør­ne­ne blitt halvvoks­ne (fra en alder på omt­rent fem år), er sjan­sen til å bli 15-25 år høy.

Isbjør­ner løper ikke gje­r­ne, men den kan, over kor­te stre­knin­ger, kom­me opp i en has­ti­ghet på 30-40 km/t.

Isbjørnfamilie, Tempelfjorden

En hap­py isbjørn­fa­mi­lie i Tem­pel­fjor­den.

Isbjør­nens ynd­lings­mat er nok sel (storkob­be og ring­sel), men de er oppor­tu­nis­ter med et bred spek­trum av jakt­te­knik­ker. Man vet at, i hvert fall i enkel­te til­fel­ler, de kan ta hval­ross, hvith­val, sel i åpent vann og reins­dyr. Det er helt van­lig at de plundrer rei­re­ne i fuglko­lo­nier, gje­r­ne hos ærfug­len. De spi­ser åtsel, søp­pel og vege­tas­jon – rett og slett alt og de er vel­dig opp­f­inn­som angåen­de jakt­te­knik­ker og mat­stra­te­gier.

Isbjørn med teist i Heleysund

Isbjørn med en teist i Heley­sund.
Det er mest sann­syn­lig at teis­ten var død da bjør­nen fant den.

Isbjørn med død hvalross påHalvmåneøya

Isbjørn med død hval­ross påHalvmå­neøya.

Isbjørn som spiser vegetasjon

Isbjørn som spi­ser vege­tas­jon under et fuglef­jell på Bar­entsøya.

Annet: Da Nor­ge i 1973 under­s­krev det inter­nas­jo­na­le fangst­for­bu­det for isbjør­ner, opp­hør­te den inten­si­ve jak­ten på dem. Etter det­te er det total­for­bud for fangst av isbjørn, med unn­tak for inn­byg­ger­ne i vis­se regio­ner på Grøn­land og i Russ­land, Cana­da og Alas­ka. Imid­lertid sky­ter kryps­kyt­te­re i den rus­sis­ke delen av Ark­tis hvert år 200-300 dyr. Både der og i deler av Cana­da er det mest sann­syn­lig snakk om over­beskat­ning.

Den nye rus­sis­ke opp­trap­pin­gen av mili­tæ­re akti­vi­te­ter i Ark­tis ska­per nye pro­ble­mer for isbjør­nen. I mid­lertid er den størs­te trus­se­len for isbjør­ner opp­v­ar­min­gen av kli­ma­et og dets inn­fly­tel­se på dri­vi­sen, samt den sni­ken­de for­gift­nin­gen med mil­jø­gif­ter (tung­me­tal­ler, PCB osv.). De øvre led­de­ne i næringskje­den (isbjørn, ismå­ke osv.) opp­vi­ser bet­en­ke­li­ge kon­sen­tras­jo­ner av mil­jø­gif­ter i fett og lever. Kon­sek­vense­ne av det­te er bl.a. dår­li­ge­re immun­sys­tem og repro­duks­jon­sev­ne, samt muli­gens en høye­re døds­ra­te blant unge isbjør­ner. Alt det­te gjel­der for isbjør­ner i Nord-Atlan­te­ren, dvs. i Bar­ents­re­gio­nen (Sval­bard og Frans Josefs Land).

Bare når liv og hel­se er alvor­lig truet av en isbjørn er det lov å sky­te den, og man må gjø­re alt for ikke å kom­me i en slik truet situas­jon. Sys­sel­man­nen må øye­b­lik­ke­lig infor­me­res om hvert skudd mot en isbjørn og dis­se til­fel­le­ne vil bli etter­for­sket av poli­tiet.

Isbjørn Hornsund

Isbjørn i Horn­sund.

Isbjørn-foto­gal­le­ri

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 19.02.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php