Hiorthfjellgruva: Sneheim

Hiorth­fjell­gruve (Sne­heim, Ørne­re­det) lig­ger på nordsi­den av Advent­fjor­den,
på mots­att side av Lon­gye­ar­by­en.

På begyn­nel­sen av 1900-tal­let ble det utvun­net kull i Advent­fjor­den, ikke bare i Lon­gyear City, som Lon­gye­ar­by­en het frem til 1926, men også i Advent City og i Hior­th­hamn ved og på Hiorth­fjel­let, det iko­nis­ke fjel­let over­for Lon­gye­ar­by­en. Gru­ven i Advent City er eld­re, og en del mate­ria­ler (bygn­in­ger) ble frak­tet fjordo­ver til Hior­th­hamn i 1917 for å bli gjen­brukt der.

Hiort­fjell­gruve, sett fra Lon­gye­ar­by­en. Du må se nøye etter, gjer­ne med kikkert. Gru­va («Sne­heim») lig­ger til venst­re og arbei­der­brak­ke­ne og mes­sa («Ørne­re­det») til høy­re.

Navn­giv­nin­gen av anl­eg­ge­ne i sel­ve gru­va på Hiorth­fjel­let er også noe for­vir­ren­de. Offi­sielt het gru­va Hiorth­fjell­gruve, men lokalt var den kjent som Sne­heim. I sene­re tid har nav­net Ørne­re­det eta­blert seg, men det­te har ingen his­to­risk refer­an­se.

På den­ne siden kan du se bil­der av og lese om inn­gan­gen til den gam­le gru­va. Det fin­nes en egen side om arbei­der­brak­ke­ne og mes­sa, her omtalt som «Ørne­re­det».

I fjæra lå Hior­th­hamn, den egent­li­ge boset­nin­gen. Der fin­nes det fort­satt noen gam­le hus fra den tiden og ikke minst taub­a­ne­stas­jo­nen / las­te­an­leg­get for kul­let. Det­te ble imid­lert­id utvun­net høyt oppe på fjel­let, 582 meter over havet!

Det er nes­ten ufat­te­lig hvor mye arbeid som krev­des for å få byg­ge­ma­te­ria­le­ne opp i den­ne høy­den. Det er slit­somt nok å gå opp dit når man bare har med seg kame­ra­ut­styr, litt mat og det obli­ga­to­ris­ke våpe­net.

Og så måt­te taub­a­nen, som kun­ne bru­kes til å trans­port­e­re kull og mate­ria­ler, selv­føl­ge­lig byg­ges først, og inn­til det var gjort, måt­te hver enes­te plan­ke, bjel­ke, spiker og alt annet som treng­tes, frak­tes opp til fots.

Arbei­der­ne måt­te også gå til gru­ven. Noen skal ha opp­holdt seg der oppe i måneds­vis uten å kom­me seg til sel­ve boset­nin­gen i fjæra, for­di de føl­te at anstren­gel­sen ville ha vært ufor­holds­mes­sig stor. De få hundre meter­ne mel­lom Sne­heim-gru­ven og brak­ke­ne i Ørne­re­det, som lå len­ger øst i sam­me høy­de, kun­ne de gå gans­ke kom­for­ta­belt. Selv om «kom­for­ta­belt» er her nok et rela­tivt begrep – gru­ve­ar­bei­der­ne på Hiorth­fjel­let var i hvert fall ingen pyser.

Gru­ve­an­leg­get på Hiorth­fjel­let «Sne­heim» (gru­ven foran, brak­ker og mes­se bak).
For et våge­stykke å byg­ge gru­ve­an­legg i det­te ter­ren­get på 580 meters høy­de!

Det gikk til og med ryk­ter om at en arbei­der had­de bodd der oppe i syv eller tolv år uten å for­la­te anleg­get oppe på Hiorth­fjel­let. Det­te er selv­sagt usant, siden gru­va ikke var i drift så len­ge, til å begyn­ne med. Det er imid­lert­id sann­syn­lig at i hvert fall noen av arbei­der­ne til­brak­te vin­te­ren der oppe. På begyn­nel­sen av 1920-tal­let skal det ha vært van­lig å til­brin­ge seks dager i strekk der oppe, men søn­da­gen da det ikke ble arbei­det nede i Hior­th­hamn. Men noen syn­tes kan­skje at en fri­d­ag i den lil­le boset­nin­gen ved fjor­den ikke var ver­dt den stra­ba­siø­se turen ned og opp igjen.

Gru­veeven­ty­ret i Sne­heim på Hiorth­fjel­let tok slutt i 1921. Gru­ve­drif­ten var for van­skel­ig og dyr, og kull­fo­re­kom­ste­ne var ikke given­de nok. Fra 1923 til 1925 ble det gjort et nytt for­søk på å utvin­ne kull i Sne­heim, men det var bare rundt 10 arbei­de­re på stedet, og de spo­ra­dis­ke besøke­ne og for­søke­ne fra 1922 til 1935 pro­du­ser­te bare 10.000 tonn kull.

Et sis­te for­søk ble gjort i 1937-40, og da skal arbei­der­ne ha til­brakt mer enn en uke i strekk i Sne­heim. I 1937 var det 24 per­soner i Hiorthhamn/Sneheim. På den­ne tiden ble Hior­th­hamn omdøpt til Mos­kus­hamn, for­di man had­de satt ut noen mos­ku­sok­ser fra Grøn­land net­to­pp der i Advent­fjor­den noen år tid­li­ge­re. Kan­skje øns­ket de nye eier­ne å distan­se­re seg fra den for­ri­ge eie­ren. (Mos­ku­sok­se­ne døde ut igjen på 1980-tal­let.) I 1939-40 var det til å begyn­ne med 73 per­soner på stedet, men man­ge av dem for­lot stedet i løpet av høs­ten på grunn av den øken­de krigs­trus­se­len i Euro­pa.

Siden den gang har gru­ven stått og for­falt.

Den gam­le sti­en mel­lom Sne­heim (gru­va) og Ørne­re­det (mes­sa og brak­ke­ne) var fort­satt lett å gå på i 2014, men har nå del­vis glidd bort. Om du drar på tur her må du ta en god vur­de­ring før du tar deg inn det brat­te ter­ren­get, der stei­ner eller hele deler av skrå­nin­gen når som helst kan skli ut, og hvis man tvi­ler på sik­ker­he­ten er det bare å hol­de seg unna poten­sielt far­li­ge områ­der. Her kan det vare en for­del at en digi­tal tur til Ørne­re­det kre­ver ikke mer enn en muse­klikk (her).

Hoved­kil­de: Leif John­ny Johan­nes­sen (2006): Hior­th­hamn. Kull­drift under van­skel­i­ge for­hold. Utgitt av Sys­sel­man­nen på Sval­bard, Lon­gye­ar­by­en.

Gru­ven på Hiorth­fjel­let: Sne­heim

Sist, men ikke minst, noen klas­sis­ke bil­der fra Hiorth­fjell­gru­va (Sne­heim). Bil­de­ne er tatt mel­lom 2014 og 2024.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

← Til­ba­ke