Borebukta og Erdmannflya (nord)

Bore­buk­ta og Erd­mann­flya lig­ger på nordsi­den av Isfjor­den.

Bore­buk­ta består egent­lig av to bukter, adskilt av fjell og med hver sin isb­re med en aktiv bre­front. Dis­se to buk­te­ne har imid­lert­id ikke noen indi­vi­du­el­le navn, de kal­les rett og slett Bore­buk­ta sam­men, etter Bore­as, den gam­le gres­ke guden for den kal­de nord­a­vin­den. Det pas­ser godt.

Som de fles­te isbre­er på Sval­bard (og i ver­den for øvrig) er Nan­sen­breen i den sør­li­ge Bore­buk­ta i ferd med å trek­ke seg til­ba­ke og skil­ler seg der­for ikke så mye ut i sam­men­lig­ning. Nabob­reen i nord, Bore­breen, er helt anner­le­des. Den har gått bety­de­lig frem de sis­te åre­ne (2024, 2025).

Utsikt Erd­mann­flya (nederst til venst­re) og Bore­buk­ta
fra rutefly­et til Lon­gye­ar­by­en, slut­ten av May.

Det stor mye om den enor­me tun­dras­let­ten som gren­ser til Bore­buk­ta i sør, Erd­mann­flya, på siden Ymer­buk­ta og Erd­mann­flya. Men den nord­li­ge delen av Erd­mann­flya, Tun­draod­den og omgi­vel­ser, er også vel­dig spen­nen­de og pas­ser godt inn på den­ne siden på grunn av at de lig­ger rett ved siden av Bore­buk­ta.

Det fin­nes en egen side om Bohem­an­flya, den store tun­dras­let­ten som gren­ser til Bore­buk­ta i øst.

Bore­buk­ta og områ­det rundt lig­ger i Nord­re Isfjord nas­jo­nal­park.

Geo­lo­gi

Sedi­men­ter fra meso­zoi­kum fin­nes rundt hele Bore­buk­ta. De fles­te sedi­men­tene er fra øvre tri­as og ned­re jura, det vil si avlei­rin­ger som er rundt 230 mil­lio­ner år gam­le. Nær­me­re bestemt drei­er det seg om sand- og silt­stei­ner som ble avsatt i et gans­ke grunt sok­kel­hav, som du kan ten­ke deg ligner på dagens Nordsjø. Når det gjel­der kli­ma­et som her­sket på den tiden, stem­mer det også mer eller mind­re godt over­ens.

Lagdel­te berg­ar­ter fra tria­sti­den ved Bore­breen.

Men det var noen for­skjel­ler. Den gang fan­tes det ingen skip og ingen olje- og gas­s­platt­for­mer, men skjell, ammo­nit­ter, fisk og mari­ne dino­sau­rer som ple­sio-, plio- og icht­h­y­o­sau­rer. Res­ter av dis­se dyre­ne kan i prin­sip­pet fin­nes i dis­se lagene, selv om du nok dess­ver­re ikke kom­mer til å stø­te på dino­saur­bein på en kort spa­ser­tur langs stran­den. Men det er ikke urea­lis­tisk å fin­ne avtrykk av ammo­nit­ter og skjell (bare husk at det er for­budt å ta fos­si­ler med seg for­di Bore­buk­ta lig­ger i nas­jo­nal­par­ken).

På Tun­draod­den fin­ner du gans­ke iøy­ne­fal­len­de, gro­ve, kvarts­ri­ke sand­stei­ner. Dis­se er mye yng­re, og date­res til ned­re kritt. Med sine 110-120 mil­lio­ner år er de bare omt­rent halv­par­ten så gam­le som berg­ar­te­ne tria­sti­den i nord. Også den­ne sand­stei­nen ble avsatt i havet, men i et områ­de nær­me­re kys­ten, der elver og stren­der kun­ne leve­re sand.

Sand­stein fra ned­re kritt på Tun­draod­den.

Lands­kap

Bore­buk­ta er omkran­set av store more­ne­lands­kap, som tyde­lig viser i hvil­ken grad isbree­ne har truk­ket seg til­ba­ke siden 1700- og 1800-tal­let («den lil­le isti­den»). Tren­den med til­ba­ket­re­k­ning har økt bety­de­lig siden 1990-tal­let på grunn av de pågåen­de klima­en­drin­ge­ne.

Vids­trakt more­ne­lands­kap på Tun­draod­den.

Bore­breen rykket bety­de­lig frem i 2014 og 2015, med minst to kilo­me­ter. Det­te betyr ikke at klima­en­drin­ge­ne er kan­sel­lert, men det er snakk om en såkalt «sur­ge». I den­ne pro­ses­sen byg­ger breen lang­somt opp et mas­seo­ver­s­kudd i den øvre delen (akku­mu­las­jons­so­nen) over fle­re tiår, etter­som breen ikke beve­ger seg raskt nok til å kon­tin­uer­lig tøm­me ut de akku­mu­ler­te ismas­se­ne. På et tids­punkt fører den øken­de vek­ten til at hele breen sklir og begyn­ner å beve­ge seg nedo­ver. Den kan da øke has­ti­ghe­ten man­ge gan­ger i løpet av en kort­e­re tids­pe­ri­ode, van­lig­vis ett til to år, og den kom­me opp i over 10 meter per dag! En sur­gen­de bre er føl­ge­lig svært vill og opp­sprek­ket, og når den når kys­ten, har den en svært aktiv kal­vingsfront.

Bre­fron­ten av Bore­breen (2024).

I 2023 gikk vi i land på en liten øy ca. 600-700 meter fra bre­fron­ten til Bore­breen. Da vi kom dit i 2024, med tan­ke på å besøke hol­men igjen, var den fors­vun­net under isbreen. Breen had­de rykket frem over den og et godt stykke vide­re ut i Bore­buk­ta!

Liten øy ved Bore­breen (2023). I 2024 had­de breen begravd øya under seg.

Bore­breen er for tiden helt klart den størs­te natur­at­traks­jo­nen i Bore­buk­ta. Den er i til­legg inn­ram­met av mar­kan­te fjell.

På båt­tur i dri­ven­de breis ved Bore­breen.

De store, gener­elt fla­te tun­dras­let­tene som strek­ker seg på beg­ge sider, er slåen­de: Erd­mann­flya lig­ger sør for Bore­buk­ta med Tun­draod­den på nordspis­sen, mens Bohem­an­flya strek­ker seg mot nord. Beg­ge er som nevnt avgren­set av enor­me more­ne­lands­kap rundt omkring Bore­buk­ta. Det vids­trak­te, fla­te slettel­ands­ka­pet er i seg selv et slåen­de og spen­nen­de lands­kaps­ele­ment, der du kan fin­ne man­ge attrak­ti­ve små trekk: Iski­ler og stein­rin­ger, gam­le strand­vol­ler som vit­ner om land­he­ving etter isti­den, små inns­jøer, bek­ker og våt­mar­ker, …

Vids­trakt tun­dra­lands­kap med små elver, sjøer og våt­mark på Erd­mann­flya.

Flo­ra og fau­na

I prin­sip­pet kan du se alle dyre­ne som vand­rer i fjor­de­ne på Sval­bard i Bore­buk­ta: Noen gan­ger lig­ger det noen hval­ros­ser et sted på stran­den, kan­skje strei­fer en isbjørn et sted over more­ne­bak­ke­ne i fjæra eller over fjor­di­sen når buk­ta fort­satt er til­fros­set tid­lig på som­me­ren. Men dis­se dyre­ne vand­rer over store lands­ka­per, noen gan­ger er de der, and­re gan­ger er de et annet sted. Sele­ne svøm­mer ofte i van­net, og noen gan­ger lig­ger det en stor­kob­be eller ring­sel på et isflak.

Stor­kob­be i Bore­buk­ta.

På tun­draen på Erd­mann­flya og Bohem­an­flya er de typi­ske dyre­ne for det­te lands­ka­pet selv­sagt på fer­de. I til­legg til tall­ri­ke reins­dyr og en og annen fjell­rev fin­nes det et stort utvalg av fug­ler, inklu­dert sjeld­ne arter som prak­tær­fugl og polarsvøm­mes­ni­pe, og selv­føl­ge­lig de «van­li­ge mis­tenk­te» på tun­draen, som ulike gjess, fjæ­re­p­lytt og and­re.

Reins­dyr på Erd­mann­flya.

På vind­stil­le som­mer­d­a­ger kan man av og til se en og annen myggs­verm i tun­draom­rå­de­ne.

His­to­rie

Det­te avs­nit­tet kan bli kort, det har ikke skjedd så mye her. En gang i en ikke alt­for fjern fort­id, sann­syn­lig­vis på 1970-tal­let, var det noen som sat­te en liten kut­ter på land på Tun­draod­den for å ha en slags hyt­te; Straumsjøen, en inns­jø rundt tre kilo­me­ter len­ger sør­ve­st, var og er et populært vann blant lokal­be­fol­knin­gen for sports­fis­ke og garn­fis­ke etter røye.

Vrak i fjæra på Tun­draod­den.

Bil­de­sam­ling Bore­buk­ta: Bore­breen

First noen bil­der av den mek­ti­ge og for tiden vel­dig akti­ve Bore­breen.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Bil­de­sam­ling Bore­buk­ta: Nan­sen­breen

Den mind­re akti­ve Nan­sen­breen og dens omgi­vel­ser.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Bil­de­sam­ling Erd­mann­flya: Tun­draod­den

Den vak­re Tun­draod­den og omgi­vel­ser på nordsi­den av Erd­mann­flya.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Bil­de­sam­ling: Bore­buk­ta

Og til syven­de og sist litt for­skjel­lig fra Bore­buk­ta.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

← Til­ba­ke