Generelt: Heleysund, Ormholet and Straumsland
Heleysundet er det trange stredet som separerer den nordligste tuppen av Barentsøya fra resten av Spitsbergen. Så sent som på 1800-tallet, trodde man faktisk at Barentsøya var en del av Spitsbergen ettersom stredet er vanskelig å se fra avstand. Dette trodde man selv om stredet trolig er blitt observert og befart så tidlig som på 1600-tallet.
Det finnes faktisk flere passasjer i området: Heleysundet er i seg selv den nordligste og største passasjen, omtrent 600 m bred og ganske dyp. Sør for den lille øyen «Kükenthaløya» finnes noen mindre kanaler som ikke er navngitt. Lengst mot sør har vi den smale passasjen kjent som «Ormholet».
Passasjen «Ormholet». Bildet er tatt i en periode med lite strømninger.
Tidevannsstrømmene kan nå imponerende 10 knop (18 km/h). Derfor må man bare seile på kanalene under perioder mellom flo og fjære når strømmene er svake. Man bør unngå passasjen når det er drivis i området: isen beveger seg fort med havstrømmene og har knust mer enn et fartøy gjennom tidene.
Sterke tidevannsstrømmer i Heleysundet.
Mesteparten av Heleysund-området er del av Søraust-Svalbard naturreservat. Kun landområdet nord for stretet (Straumsland) er utenfor reservatet.
Drivis og dårlig sikt: forhold man bør unngå om man ferdes i Heleysundet og Ormholet.
Geologi
Alle øyene i og i nærheten av Heleysundet består av basalt-lignende diabas.
Søyler av diabas (som ligner på basalt) langs kysten av Strumsland, nord for Heleysundet.
Landskap
Å se, eller til og med seile gjennom Heleysund eller Ormholet i perioder med relativt sterk strøm, kan være en fantastisk opplevelse- men det er definitivt ikke noe som ville passet for alle. Noen steinsøyler i Straumsland nord for Heleysund har nesten et ville vesten lignende utseende, og de brede isbreene som er lokalisert på Øst-siden av Spitsbergen utgjør et vakkert syn i horisonten på en godværsdag.
De smale kanalene nord for Ormholet.
Flora og fauna
Skjult bak basaltiske klipper langs kystlinjene i Straumsland finner man områder med rik tundra, tørre steinete overflater og våtmarker. Vegetasjonen er relativt artsfattig, men stedvis rik, og det er mange fugler som beiter her inkludert gjess og mindre tundrafugler, som igjen trekker til seg fjellreven. Rein er også et vanlig syn, og isbjørnen migrerer mer eller mindre regelmessig gjennom området. Kystklippene er vanlige hekkeplasser for teisten og polarmåken. Havstrømmene tiltrekker seg dessuten krykkjer, på jakt etter mat.
Historie
Ingen spesielle hendelser har funnet sted her, foruten om enkelte ekspedisjonsfølger som har besøkt plassen: som for eksempel Theodor Lerner med skipet sitt «Helgoland» i 1898. Norske fangstmenn overvintret såvidt som kjent bare en gang, i 1926-27. Rester etter ei hytte som ble bygd og brukt under denne overvintringen finnes fortsatt i Buchholzbukta.
Bukt på den østlige siden av Kükenthaløya, ble beskrevet som en vakker og naturlig havn under ekspedisjonen til Theodor Lerner i 1898.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.