Karl XII-øya

Her har du kom­met til ver­dens ende og vel så det! Len­ger kom­mer du nep­pe; i alle fall ikke på Sval­bard. Karl XII-øya er liten, smal og lang og lig­ger i det nor­døst­li­ge hjør­net av Sval­bard, mer enn 80 gra­der nord. Det mes­te av øya består av lave og lang­strak­te stei­ne­te åser, del­vis dek­ket av grus. På nordsi­den lig­ger kol­len Dra­ban­ten. Det er det høy­es­te punk­tet her, men med sine 105 meter fort­je­ner det kan­skje ikke beteg­nel­sen ”fjell”. De brat­te åssi­de­ne huser en fugle­ko­lo­ni, hovedsa­ke­lig av krykkjer. Under fuglef­jel­let er det ikke uvan­lig for isbjør­ner å opp­hol­de seg, i alle fall når øya ikke er omgitt av is. Der kan de være så hel­di­ge at et egg eller en fug­leun­ge fal­ler ut av redet. Når sjøi­sen omrin­ger øya, er det mind­re sann­syn­lig å møte isbjør­ner, og man kom­mer seg ikke så enkelt i land uan­sett. Det er alt­så en sjel­den opp­le­vel­se å få set­te sine bein på Karl XII-øya.

Karl XII-øya har noen gan­ger blitt bes­kre­vet som én øy, mens and­re gan­ger har den blitt opp­f­at­tet som to sepa­ra­te øyer bare skilt av en smal, grunn kanal. Da jeg tok det­te bil­det i august 2016, var det helt klart to øyer jeg så. Sun­det var for dypt til å bli krys­set i gum­mi­stø­v­ler, så spør du meg, kva­li­fi­se­rer de til å bli kalt to øyer.

← Til­ba­ke