Vibebukta

Utsikt over kyst­lands­kapt med elver og en lagu­ne i Vibe­buk­ta mot Brås­vell­breen.

Vibe­buk­ta lig­ger på sør­si­den av Nord­aus­t­lan­det. Rett øst for den­ne buk­ta er den mek­ti­ge Brås­vell­breen som er en del av Aus­t­fon­na. Vibe­buk­ta er det sis­te områ­det med isfritt land i den­ne ret­nin­gen; her tar breen over og for langt mer enn 100 kilo­me­ter består kyst­lin­jen på sør- og øst­siden av Nor­aust­lan­det ute­luk­ken­de av en til­syn­e­la­ten­de uen­de­lig bre­front. Ale­ne det­te er nok til å gjø­re Vibe­buk­ta til et unikt sted.

Vids­trakt kyst­s­let­te i Vibe­buk­ta. Det er litt mer vege­tas­jon enn ellers i de gam­le smel­tevanns­bek­ke­ne, stort sett alger.

Lands­ka­pet her på sør­si­den av Nord­aus­t­lan­det er vel­dig kar­rig og vids­trakt. Sett på avstand er er det kan­skje ikke vel­dig spek­ta­kulært: en vel­dig vids­trakt kyst­s­let­te som hever seg sak­te til beskjed­ne høy­der vide­re inn­lands. Bak det­te lave pla­tået skim­tes Aus­t­fon­na. Det isfrie lan­det er ekstremt kar­rig: det er vel­dig lite med vege­tas­jon: stort sett er det fak­tisk ingen­ting, og bare her og der, på steder med spe­sielt guns­ti­ge jor­d­for­hold, er det noen moser eller til og med en eller annen sil­d­re­art eller en Sval­bard­val­mue. Her er det polarør­ken!

Rød­sild­re i Vibe­buk­ta.

Vibe­buk­ta: et van­skel­ig tilg­jen­ge­lig områ­de

Men ved nær­me­re syn er det et utro­lig spen­nen­de og vak­kert lands­kap. Etter min beskje­de mening er områ­det blant Sval­bards vak­res­te deler. Men å kom­me seg dit er ikke «bare bare». Det er én sak å kom­me seg til det gene­rel­le områ­det. Så er det en helt annen sak å nå frem til ope­ra­tiv avstand. Far­van­net er lang­grunnt og dår­lig kart­lagt, og det er for­be­hold små far­tøy og kapt­ei­ner som kan dra nyt­te av lokalt kunn­s­kap å kas­te anker i en god posis­jon. Og til syven­de og sist er det jo uan­sett is og vær som bestem­mer, som all­tid på Sval­bard. Og hvis man plut­se­lig opp­dager at en isbjørn rus­ler rundt i fjæra så er det bare å glem­me drøm­men om en tur i land.

Utsikt fra skrå­nin­gen bak Vibe­buk­ta.

Der­for tren­ger en litt hell på sin side for å kom­me i land og dra litt på tur. Men alt går etter plan så er det mye å opp­dage her!

Utsikt fra skrå­nin­gen over kyst­s­let­ta.

Det begyn­ner med lands­ka­pets dimens­jo­ner. Den kar­ri­ge kyst­s­let­ta strek­ker seg over man­ge kilo­me­ter. Tom­he­ten kan bli en gans­ke emo­s­jo­nal opp­le­vel­se, spe­sielt hvis man er i en liten grup­pe eller til og med ale­ne og tar sin tid til å sit­te ned på en stein og å nyte utsik­ten. Lav­lan­det ved kys­ten er nes­ten full­sten­dig dek­ket av gam­le strand­vol­ler, noe som kan sees spe­sielt godt fra høy­den.

Utsikt over kyst­lan­det i Vibe­buk­ta fra fugle­per­spek­ti­vet.

Res­ter etter et 300 mil­lio­ner år gam­melt tropi­sk hav

Hvis man ser nær­me­re på fjel­let oppe på skrå­nin­ge­ne så går tan­ke­ne vel snart 300 mil­lio­ner år til­ba­ke i den geo­lo­gis­ke fort­iden. Noen steder er kalk­stei­nen full av fos­si­ler! Det er snakk om sted­vis impon­e­ren­de meng­d­er av bra­ki­o­po­der (som liker på mus­lin­ger), koral­ler og bryo­zoa. Dis­se og fle­re dyr lev­de i et grunnt tropi­sk hav. På den­ne tiden, øvre kar­bon og ned­re perm, lå Sval­bard – eller ver­dens­de­len med hjør­net som sene­re skul­le utvik­le seg til det som vi kjen­ner som Sval­bard – ikke langt fra ekva­to­ren.

Fos­si­ler i Vibe­buk­ta.

Esker og sub­gla­sia­le eros­jons­lands­kap

Smel­tevann­selv i nær­he­ten av breen.
Den more­ne­dek­ke­te kan­ten til Aus­t­fon­na lig­ger bak elva.

Den lil­le dalen som lig­ger helt mot øst i Vibe­buk­ta, rett ved siden av Aus­t­fon­na, er spe­sielt spen­nen­de. Her fos­ser en smel­tevann­selv ned mot havet. Sel­ve breen kan vi ikke se her­f­ra, for­di iskan­ten er dek­ket av more­ne­ma­te­ria­ler som dan­ner et gans­ke spe­sielt lands­kap med man­ge rare hau­ger. Elven har skå­ret seg gans­ke kraft­ig inn i fjel­let. Det kan ha skjedd i en tid da områ­det lå under breen: sub­gla­sia­le smel­tevann­sel­ver (som ren­ner under breen) står under trykk. Van­net ren­ner der­for gjer­ne med stor has­ti­ghet og kan ero­de­re gans­ke kraft­ig.

Smel­tevann­selv i Vibe­buk­ta.

Slike sub­gla­sia­le smel­tevann­sel­ver dan­ner samt­idig tun­nel­ler i sel­ve isen, og til slutt kan dis­se tun­nel­le­ne fyl­les opp igjen med sand og grus. Når breen har truk­ket seg til­ba­ke står den gam­le fyl­lin­gen som en smal med lang­strakt rygg litt høye­re enn omgi­vel­se­ne. Geo­lo­ger kal­ler slike land­for­mer som esker. I gam­le dager, før teo­ri­en om isti­den var kjent og gener­elt aksep­tert, var det van­skel­ig å for­kla­re esker­nes til­b­li­vel­se. Her i Vibe­buk­ta kan vi se noen mind­re eks­em­pla­rer enn de store som fin­nes eks­em­pel­vis i Sveri­ge, men den mind­re stør­rel­sen gjør det fak­tisk let­te­re å se fen­ome­net i lands­ka­pet.

Men også sel­ve elvelø­pet, skå­ret inn i fjel­let, dan­ner et spen­nen­de lands­kap.

Elveløp ved den more­ne­dek­te kan­ten til Aus­fon­na.

Gam­melt elveløp.

Bil­de­gal­le­ri Vibe­buk­ta

Til syven­de og sist noen inn­trykk fra Vibe­buk­ta, fra detalk­jer som fos­si­le­ne til det vids­trak­te lands­ka­pet.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

←Til­ba­ke