Ymerbukta: Esmarkbreen og Erdmannflya

Ymer­buk­ta og Erd­mann­flya lig­ger på nordsi­den av Isfjor­den.

Ymer­buk­ta lig­ger på nordsi­den av Isfjor­den, 36 kilo­me­ter vest for Lon­gye­ar­by­en. De fles­te turis­ter besøker den som en del av en dags­tur med en av utflukts­bå­te­ne fra Lon­gye­ar­by­en, som går en rund­tur foran Esmark­breen. Esmark­breen er inn­ram­met av mar­kan­te, for­rev­ne fjell med vak­re struk­turer.

Esmark­breen.

Erd­mann­flya lig­ger på øst­siden av Ymer­buk­ta. Den­ne store og fla­te tun­dras­let­ten kan vir­ke lite iøy­ne­fal­len­de på avstand. På nært hold byr Erd­mann­flya imid­lert­id på et inter­es­sant og variert lands­kap. Det kyst­næ­re far­van­net rundt omkring er imid­lert­id for det mes­te svært grunt, slik at det man­ge steder er ikke lett å kom­me i land.

Vids­trakt tun­dra på Erd­mann­flya.

Ymer­buk­ta er opp­kalt etter en jotun fra nor­røn myto­lo­gi, Esmark­breen etter den svens­ke mine­ra­lo­gen Jens Esmark (1763-1839) og Erd­mann­flya etter Esmarks nor­ske kol­le­ga Axel Joa­chim Erd­mann (1814-69).

Geo­lo­gi

Som en førs­te tilnær­ming er den geo­lo­gis­ke under­grun­nen i Isfjord-områ­det, som i Bell­sund og Horn­sund, yng­re fra vest mot øst – dvs. fra ytter­kys­ten til Isfjor­dens sen­tra­le deler (opp til Coles­buk­ta og Lon­gye­ar­by­en).

Det­te gjel­der for så vidt også for Ymer­buk­ta og Erd­mann­flya som har yng­re berg­ar­ter sam­men­li­gnet med nabo­buk­ta Trygg­ham­na i vest. Der (Trygg­ham­na) er det de svært gam­le grunnf­jells­ber­gar­te­ne og fjell fra kar­bon og perm (dvs. paleo­zoi­kum). I Ymer­buk­ta star­ter det med tri­as, dvs. begyn­nel­sen av meso­zoi­kum (jor­dens mid­del­al­der, dino­sau­renes tid).

Sedi­m­ent­lag fra tria­sti­den på ves­t­siden av Ymer­buk­ta.

Og det sam­me gjel­der lokalt innen­for Ymer­buk­ta-Erd­mann­flya-områ­det: jo len­ger øst, jo yng­re. På øst­siden av Erd­mann­flya befin­ner vi oss i eld­re ter­tiær (i dag offi­sielt kalt paleo­gen, men «ter­tiær» vil nok fort­satt være mer kjent for folk flest). Det betyr at et bredt geo­lo­gisk spek­ter er repre­sen­tert i det­te områ­det.

Ter­tiær sand­stein på en kyst­klip­pe øst­siden av Ymer­buk­ta.

Uan­sett er det ute­luk­ken­de sedi­men­tæ­re berg­ar­ter, i stor grad klas­tis­ke sedi­men­ter (det som vas­kes sam­men av elver og i grunnt vann i nær­he­ten av kys­ten: Sand­stein og sedi­men­ter beståen­de av enda fine­re korn­s­tør­rel­ser, dvs. silt­stein og leir­stein, med and­re ord fos­silt mud­der) og kar­bo­na­ter (kalk­stein). Det fin­nes også fos­si­ler, som skjell og ammo­nit­ter fra tri­as og jura.

Det har vært bety­de­li­ge tek­to­nis­ke beve­gel­ser i områ­det: Da Sval­bard og Grøn­land skil­te lag, opp­s­tod det først friks­jon og trykk som før­te til at lagene ble kraft­ig for­skjø­vet, fol­det og opp­spruk­ket (gjen­nom­skå­ret av for­kast­nin­ger). Struk­tu­rene kan tyde­lig sees i fjells­i­de­ne.

Geo­lo­gis­ke struk­turer i Ymer­bu­ka.

De utpre­ge­de for­kast­nings- og fol­de­struk­tu­rene gjør også at alders­struk­tu­ren («yng­re mot øst») ikke er fullt så regel­mes­sig som man ved førs­te øyek­ast kan­skje tror: For eks­em­pel kan man i fjæra på øst­siden av Ymer­buk­ta, ikke langt fra breen, fin­ne berg­ar­ter fra per­mo-kar­bon, det vil si eld­re enn sedi­m­ent­la­ge­ne på ves­t­siden av Ymer­buk­ta. Her på øst­siden fin­ner man lokalt har­de kalk­stei­ner der man kan fin­ne vak­re fos­si­le koral­ler og bra­chio­po­der (arm­fo­tin­ger).

Fos­si­le koral­ler og bra­chio­po­der fra øvre kar­bon eller ned­re perm.

Det fin­nes kull­føtser i de ter­tiæ­re berg­ar­te­ne på Erd­mann­flya, som i de geo­lo­gisk sett tils­va­ren­de berg­ar­te­ne rundt Barents­burg og Lon­gye­ar­by­en. Dis­se ble under­søkt av rus­sis­ke geo­lo­ger på 1970-tal­let, noe en hyt­te på den sør­li­ge delen av Erd­mann­flya og noen rui­ner i fjæra på ves­t­siden av den­ne slet­ten (øst­siden av Ymer­bu­ka) vit­ner om.

Lands­kap

Det førs­te blikkfan­get i byg­da er Esmark­breen, som man­ge turis­ter beund­rer, for eks­em­pel som en del av et fjord­crui­se fra Lon­gye­ar­by­en. Esmark­breen er inn­ram­met av vak­re fjell, som er vak­kert for­rev­ne på grunn av den geo­lo­gis­ke struk­tu­ren som skyl­des brat­the­ten og fol­din­gen av stein­la­gene (i mot­set­ning til sør­si­den av Isfjor­den, mel­lom Lon­gye­ar­by­en og Barents­burg). Sel­ve breen trek­ker seg kraft­ig til­ba­ke, og man­ge steder på bre­fron­ten duk­ker det nå opp stein i vann­lin­jen.

Esmark­breens bre­front er i ferd med å trek­ke seg til­ba­ke
og fjel­let kom­mer til syn­et under bre­fron­ten.

Erd­mann­flya er et uts­trakt slettel­and, noe som er typi­sk for store deler av ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen og nordsi­den av Isfjor­den. Den geo­mor­fo­lo­gis­ke dan­nel­sen har aldri blitt til­freds­stil­len­de klar­lagt, men kys­teros­jon som beve­ger seg inno­ver i lan­det har tro­lig spilt den avgjø­ren­de rol­len.

Fot­tur over den lang­strak­te Erd­mann­flya.

Hvis du ser nøye etter, kan du man­ge steder se spo­re­ne etter at kyst­lin­jen har beve­get seg inno­ver havet i form av gam­le strand­vol­ler som føl­ge av land­he­vin­g­en etter slut­ten av sis­te istid (iso­sta­tisk land­he­ving). Kort sagt: Vek­ten av isti­dens isbre­er fors­vin­ner ved slut­ten av isti­den, lan­det kom­mer litt opp, havet trek­ker seg der­for til­syn­e­la­ten­de til­ba­ke, kyst­lin­jen forsky­ves ut i havet og den gam­le kyst­lin­jen flyt­ter seg til­syn­e­la­ten­de inno­ver i lan­det (i vir­ke­li­ghe­ten blir strand­vol­len rett og slett selv­føl­ge­lig lig­gen­de der den er 🤪). Det­te er syn­lig i form av vak­re geo­me­t­ris­ke mønst­re, spe­sielt fra et høyt per­spek­tiv.

Strand­vol­ler på Erd­mann­flya.

I liten ska­la er det vak­re struk­turer her og der, som for eks­em­pel frost­møns­ter­jord.

Stein­rin­ger på Erd­mann­flya.

Flo­ra og fau­na

Alt som svøm­mer rundt i ark­tis­ke fjor­der, svøm­mer selv­føl­ge­lig også rundt i Ymer­buk­ta, i hvert fall av og til. Ring­sel og stor­kob­be kan du se spe­sielt godt om våren og for­som­me­ren, når det fort­satt er fas­tis i buk­ta, for da liker sele­ne å lig­ge på isen, og hvis du er hel­dig, hvi­ler en hval­ross eller to på iskan­ten, og kan­skje til og med en isbjørn vand­rer rundt et eller annet sted.

Nysgjer­rig stein­kob­be (Pho­ca vitu­li­na) i Ymer­buk­ta.

Tun­draen på beg­ge sider av Ymer­buk­ta, men sær­lig på den vids­trak­te Erd­mann­flya, er et godt bei­teom­rå­de for reins­dyr …

Reins­dyr på Erd­mann­flya.

… og her fin­ner du selv­sagt tun­draens ulike fug­ler, fra gjess til ærfugl og prak­tær­fugl og man­ge fle­re. Og så er det selv­føl­ge­lig all­tid en fjell­rev et eller annet sted i nær­he­ten.

Fjell­rev på Erd­mann­flya.

På Erd­mann­flya fin­nes det en noe stør­re inns­jø, Straumsjøen. Her lever røye, en ørret­li­gnen­de fisk som lokal­be­fol­knin­gen liker å fis­ke etter med stang eller garn (kre­ver fis­ke­kort, og bare lokal­be­fol­knin­gen har lov til å fis­ke med garn). Om som­me­ren skjøn­ner du raskt hva røya lever av: Når vin­den er noen­lun­de rolig, gjør de man­ge insek­te­ne seg raskt gjel­den­de.

Røye i en more­ne­dam på Erd­mann­flya.

His­to­rie

I his­to­risk sam­men­h­eng er Ymer­buk­ta er ikke nød­ven­dig­vis en av de mest fremt­re­den­de fjor­de­ne på Sval­bard. I More­neki­len er det res­ter etter en fang­st­s­tas­jon fra pomor­tiden. Man kan bare anta at buk­ta må ha vært dyp nok for båter i pomor­tiden, men at den nå har silt til så mye at den er for grunn for båter.

Res­ter av en pomorst­as­jon. More­neki­len, Erd­mann­flya.

Som sagt er far­van­net rundt Erd­mann­flya man­ge steder alt­for grunnt til at båter kan nå frem til kys­ten uten van­skel­i­ghe­ter. Det­te har selv­føl­ge­lig også påvir­ket his­to­ri­en: ingen til­gang, ingen utnyt­tel­se av natur­li­ge res­sur­ser. Med mind­re man har heli­kopt­re, som de rus­sis­ke geo­lo­ge­ne som under­søk­te kull­fo­re­kom­ste­ne der på 1970-tal­let. Hyt­ta midt på land er et bevis på det­te – noe som er uvan­lig, etter­som de aller fles­te eld­re hyt­te­ne lig­ger i fjæra, der byg­ge­ma­te­ria­le­ne kan frak­tes med båt.

Rus­sisk geo­loghyt­te på Erd­mann­flya.

Det spil­ler selv­føl­ge­lig ingen rol­le hvis du ankom­mer med heli­ko­pter. Noen gam­le kjø­re­spor i tun­draen vit­ner fort­satt om russ­er­nes arbeid: Russ­er­ne tok tyde­lig­vis ikke mil­jø­vern på alvor den gan­gen (noe som kan­skje ikke vil kom­me som en over­ras­kel­se) og de bruk­te tun­ge kjø­re­tøy for å kom­me seg rundt på den sår­ba­re tun­draen, muli­gens trak­to­rer.

Her og der står det fort­satt rust­ne jerns­kilt fra den­ne peri­oden med pås­vei­se­de kyril­lis­ke boksta­ver som fortel­ler besøken­de hvem som regis­trer­te ret­ti­ghe­te­ne der den gang: det rus­sis­ke sels­ka­pet Trust Ark­ti­ku­gol, som også eier Barents­burg og Pyra­mi­den.

Rus­sisk skilt med krav om ret­ti­ghe­ter på Erd­mann­flya.

Foto­gal­le­ri: Ymer­buk­ta og Esmark­breen

Noen inn­trykk av Ymer­buk­ta og Esmark­breen, buk­ta og breen. Bil­de­ne ble tatt mel­lom 2006 og 2024, og års­ti­de­ne fra mai til okto­ber er repre­sen­tert.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Foto­gal­le­ri: Erd­mann­flya

Og til slutt noen bil­der fra Erd­mann­flya. Lands­ka­pet er en ver­den for seg selv, men du må opple­ve det på nært hold, ellers for­blir de man­ge detal­je­ne skjult.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

← Til­ba­ke