Bohemanflya

Bohem­an­flya er et vids­trakt slettel­and på nordsi­den av Isfjor­den.

De vids­trak­te fly­ene er et typi­sk fen­omen i kys­tom­rå­de­ne over store deler av Sval­bard. Bohem­an­flya er en av de størs­te av dis­se kyst­s­let­tene. Den lig­ger sen­tralt i Isfjor­den mel­lom Bore­buk­ta og Nord­fjord, mind­re enn 30 kilo­me­ter nord­vest for Lon­gye­ar­by­en. For­di den er så flat, er den ikke sær­lig iøy­ne­fal­len­de på avstand, i hvert fall ikke sett fra hav­ni­vå.

Bohem­an­flya sett fra Nor­dens­ki­öld­fjel­let ved Lon­gye­ar­by­en, fra 28 kilo­me­ters avstand.
I for­grun­nen til høy­re ser vi Bohe­man­nes­et.

Sett på nært hold er det imid­lert­id svært varier­te og inter­es­san­te inn­trykk av tun­draen, dyre­li­vet og his­to­ri­en på Spits­ber­gen, og lands­ka­pet fra strand­kan­ten til tun­draens man­ge detal­jer har også mye å by på.

Strand- og tun­dra­lands­kap sør på Bohem­an­flya.

Men til tross for den rela­ti­ve nær­he­ten til Lon­gye­ar­by­en er det ikke nød­ven­dig­vis lett å kom­me seg dit: Kyst­far­van­net er for det mes­te lang­grunnt og dår­lig bes­kyt­tet, så ilands­tig­ning er slett ikke mulig over­alt og bare i godt vær. Det gjel­der spe­sielt i den sørøst­li­ge delen av Bohem­an­flya, som lig­ger svært eks­po­nert i den store Isfjor­den. Det ytters­te neset i det­te områ­det, Bohe­man­nes­et, er et meget vak­kert og spen­nen­de sted.

Bohe­man­nes­et sørøst på Bohem­an­flya.

Bohem­an­flya er en del av Nord­re Isfjord nas­jo­nal­park. På sør­si­den lig­ger Bohe­man Fug­le­re­ser­vat, et strengt ver­net områ­de der du må hol­de minst 300 meters avstand til de aktu­el­le hol­me­ne i peri­oden 15. mai til 15. august. Det er imid­lert­id så grunt der at det nep­pe er lurt å sei­le nær­me­re inn på kys­ten der uan­sett. Ikke-moto­ri­ser­te båter (spe­sielt kajak­ker) har imid­lert­id lov til å pas­se­re nord for hol­me­ne i det ver­ne­de områ­det. Da hol­der man seg så langt unna hol­me­ne som mulig.

Geo­lo­gi

Geo­lo­gien er spe­sielt inter­es­sant på Bohe­man­nes­et og ved den gam­le gru­ve­by­en Rijps­burg. I det­te områ­det fin­ner vi sand­stein fra ned­re kritt, dvs. at den er over 100 mil­lio­ner år gam­mel. Den­ne lyse, kvarts­ri­ke sand­stei­nen ble avsatt i elve­del­taer som raskt treng­te inn i det grun­ne sok­kel­ha­vet, og er lokalt kjent blant geo­lo­ger som «Fest­nin­gen-sand­stein» etter en liten øy vest for Grønfjor­den. Det­te er ver­dt å nev­ne for­di Fest­nin­gen-sand­stei­nen fin­nes man­ge steder på Spits­ber­gen og ofte også er påfal­len­de i lands­kaps­ka­pet og geo­lo­gisk, for eks­em­pel ved Kval­vå­gen på øst­kys­ten, der det er fun­net fotav­trykk av igu­a­n­odo­ner (7-8 meter høye dino­sau­rer) i net­to­pp den­ne sand­stei­nen, samt ved Fest­nin­gen i Isfjor­den. Fotav­trykk av fotspo­re­ne der kan ses på museet i Lon­gye­ar­by­en og på Natur­his­to­risk muse­um i Oslo.

Fest­nin­gen sand­stein og lag av kull fra ned­re kritt ved Bohe­man­nes­et.

Dino­saur­fo­tav­trykk er ikke kjent fra Bohem­an­flya, men det de vege­ta­ris­ke igu­a­n­odo­nene lev­de av, har over­levd i en annen form: Vege­tas­jo­nen i kyst­my­re­ne er blitt til kull og den lig­ger i dagen både ved Bohe­man­nes­et og Rijps­burg.

Len­ger vest og nord består Bohem­an­flya av eld­re sedi­men­tæ­re berg­ar­ter fra meso­zoi­kum (dino­saur­tie­den), nær­me­re sagt tri­as og jura.

Sedi­men­tæ­re lag fra jurati­den i Øien­buk­ta.

Lands­kap

Det mest slåen­de lands­kap­strek­ket ved Bohem­an­flya er den svært vids­trak­te, fla­te slet­ten: flatt land! Nord for Bohe­man­nes­et lig­ger en svakt sti­gen­de ås på 67 meter, og flat­lan­det sti­ger grad­vis opp mot fjel­le­ne i nord. Inni­mel­lom lig­ger et stort flatt tun­draom­rå­de med våt­mar­ker, små bek­ker og noen få små inns­jøer.

Tun­dra. En sep­tem­ber­dag på Spits­ber­gen kan være så vak­ker!

Bred­den av de nær­lig­gen­de buk­te­ne Bore­buk­ta og Yol­dia­buk­ta er dek­ket av bre­de more­neryg­ger.

Far­van­net uten­for kys­ten er svært grunt, spe­sielt i sør og øst, slik at du må være for­sik­tig selv med små­bå­ter og ikke kan kom­me helt inn til land alle steder. Her fort­set­ter lav­lan­det rett og slett under vann inn i Isfjor­den.

Flo­ra og fau­na

Bohem­an­flya er dek­ket av en vids­trakt tun­dra over et stort områ­de, og det fin­nes over­alt vak­re og inter­es­san­te vege­tas­jons­ty­per som spen­ner fra våt­mar­ker til salt­på­virk­ede arts­sam­funn nær kys­ten. Noen steder er det man­ge vak­re blom­s­ter om som­me­ren, noen gan­ger også en eller annen gans­ke sjel­den art, som Mer­ten­sia, en salt­to­le­rant art som vok­ser nær stran­den.

Et praktfullt eks­em­plar av fjells­mel­le ved Bohe­man­nes­et.

Det er tyde­lig at reins­dyr ikke er uvan­lig i et slikt lands­kap, og fjell­re­ven strei­fer også rundt og prø­ver å fan­ge en av de man­ge fug­le­ne: Fra gjess som bei­ter på tun­draen, til prak­tær­fugl og små­lom ved de små inns­jøe­ne, til fjæ­re­p­lyt­ten i fjæra og ærfugl som hek­ker på hol­me­ne uten­for kys­ten, for å nev­ne noen karak­te­ris­tis­ke eks­emp­ler.

Fjell­rev. Her har vi den mørk­far­ge­de vari­an­ten kjent som blå­rev.

His­to­rie

Vest for Bohe­man­nes­et lig­ger Rijps­burg, et svært inter­es­sant stykke Spits­ber­gen-his­to­rie: Det var her den nor­ske ishavs­kapt­ei­nen, sel­fan­ge­ren og even­ty­re­ren Søren Zacha­ri­as­sen hen­tet ut fle­re hundre kilo kull i 1898. And­re had­de aller­e­de gjort det før ham på ulike steder i Isfjor­den, men Zacha­ri­as­sen gjor­de det ikke for eget bruk, men med tan­ke på å ta kul­let med til Trom­sø og sel­ge det der. Han reg­nes der­for som den førs­te som drev kom­mer­si­ell gru­ve­drift på Spits­ber­gen, selv om både «kom­mer­si­ell» og «gru­ve­drift» er store ord med tan­ke på hva Zacha­ri­as­sen gjor­de der. Søren Zacha­ri­as­sen fort­je­ner lik­e­vel æren av å ha inn­le­det sel­ve den for­ma­ti­ve epo­ken for gru­ve­drift på Spits­ber­gen. And­re fulg­te snart etter, og i åre­ne som fulg­te, ble alle Spits­ber­gens boset­nin­ger grunn­lagt i for­bin­del­se med gru­ve­drift.

Hyt­ta ved Rijps­burg der Johan­sen og Ler­ner til­brak­te vin­te­ren. Nav­net «Rijps­burg» kom fak­tisk noen år sene­re i den neder­lands­ke tiden. Før den had­de stedet vært kjent som «Bohe­man­nes­et», «Kap Bohe­man» eller som «Kapp ingen­ting», som Johan­sen kal­te det!

Hjal­mar Johan­sen og Theo­dor Ler­ner over­vin­tret i hyt­ta på Bohe­man­nes­et (fak­tisk vel 2 kilo­me­ter vest for sel­ve odden) i 1907-08. Beg­ge er kjen­te skikkel­ser i polar­his­to­ri­en: Johan­sen var som kjent med Fri­dt­jof Nan­sen på Fram i 1893-96 og fak­tisk også på det berøm­te for­søket på å nå Nord­po­len på ski, inklu­dert den påføl­gen­de over­vint­rin­gen på Frans Josefs land. Jour­na­lis­ten, even­ty­re­ren og Spits­ber­gen-rei­sen­de Theo­dor Ler­ner fra Frank­furt fore­tok en rek­ke ekspe­dis­jo­ner til Spits­ber­gen og ble berømt som «tåke­f­yrs­ten», først og fremst gjen­nom sitt for­søk på å ta deler av Bjørnøya i besit­tel­se for seg selv, men også for kei­se­ren Wil­helm II.

Sene­re over­tok et neder­landsk sels­kap, Neder­land­se Spits­ber­gen Com­pa­gnie (for­kor­tet NeSpi­Co), ret­ti­ghe­te­ne til kull­fel­te­ne på Bohem­an­flya og i «Green Har­bour» (Grønfjord). Sels­ka­pet star­tet gru­ve­drift på beg­ge stede­ne og opp­kal­te dem etter hel­te­ne fra den neder­lands­ke ekspe­dis­jo­nen som opp­daget Spits­ber­gen i 1596. Rijps­burg (etter kapt­ein Jan Cor­ne­lis Rijp) ble imid­lert­id snart for­latt, etter­som kull­fo­re­kom­ste­ne ikke var til­strek­ke­lig lønn­som­me, og frem­for alt gjor­de det grun­ne kyst­far­van­net det umu­lig å frak­te kull i store meng­d­er.

Prø­ve­drift vest for Rijps­burg, nøyak­tig alder ukjent.

Det fin­nes en egen side om Rijps­burg.

Det and­re stedet var Barents­burg, som man vet fort­satt eksis­te­rer. Barents­burg og Rijps­burg kom på rus­sis­ke hen­der tid­lig på 1930-tal­let.

Rus­sisk skilt satt opp for å sik­re ret­ti­ghe­ter fra 1970. Sene­re ble hele områ­det nas­jo­nal­park og gru­ve­drift er der­med umu­lig.

I 1925-26 over­vin­tret fang­st­man­nen Arne Olsen i Rijps­burg. Han døde i april 1926 etter en ensom vin­ter av skjør­buk – den sis­te som døde på den­ne måten på Sval­bard. Gra­ven hans lig­ger på kir­ke­går­den i Lon­gye­ar­by­en.

Like nord for Rijps­burg lig­ger res­te­ne av en gam­mel grav under noen stein­bl­ok­ker. Man­nen som er grav­lagt der, er tro­lig en pomor fra 1700- eller tid­lig 1800-tall, og det har tid­li­ge­re stått res­ter av et rus­sisk-orto­doks grav­kors der.

Pom­or­grav i nær­he­ten av Rijps­burg.

Foto­gal­le­ri Bohem­an­flya

Noen inn­trykk av det vak­re lands­ka­pet og natu­ren.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

← Til­ba­ke