spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
HomeSvalbard infosideDyreliv → Steinkobbe

Steinkobbe (Phoca vitulina)

Den beste anledningen å se steinkobbe er ved lavvann, siden de pleier å jakte ved høyvann. Størrelsen av populasjonen på Svalbard er antatt å være rundt 1000 dyr.

Steinkobbe, Spitsbergen

Steinkobbe som nyter sola.

Beskrivelse: Steinkobben er med sin 1,5 m lengde og en vekt på over 100 kg noe større enn ringselen og har varierende farger på pelsen: fra svart over mørk grå, til brun med mørke flekker eller sirkler. Unge steinkobber er allerede fra fødselen nesten én m lang og har en tilsvarende pels som det fult utvokste dyret. Forskjellen fra ringselen er observasjonsstedet og fremtoning. På Svalbard finner man steinkobben vanligvis på vestkysten, sjeldent på nordkysten og de er nesten alltid flere i følge. Hvis man ser en sel liggende på en stein, er det så godt som alltid en steinkobbe.

Utbredelse/vandringsmønster: Steinkobbe er den selarten som er mest utbredt, fremfor alt i tempererte og subarktiske farvann. I Mellom-Europa er den fremfor alt kjent langs kysten av Nordsjøen. Populasjonen på Svalbard er den nordligste som finnes. Det finnes kolonier på Prins Karls Forland hvor man finner dem hele året. Derfra tar de turer inn i fjordene på vestkysten slik at de av og til kan påtreffes i Isfjorden og i Kongsfjorden. Utover det finnes kolonier i nordvest, i Hamburgbukta, på Danskøya og på Amsterdamøya. Det er mulig at Svalbard-bestanden er en overlevning av tiden for et par tusen år siden, hvor klimaet var litt varmere.

Steinkobbe liker å ligge på steinene i grunne bukter.

Steinkobbe

Biologisk: Steinkobbe ser man vanligvis på kysten hvor de ved lavvann ligger på steinene i fjæra. De ligger ikke på isen så lenge kysten er tilgjengelig.
Utenfor paringstiden og tiden hvor de bytter fell (slutten av august – begynnelsen av september) oppholder hannen og hunnen seg adskilt. I slutten av september er de sterkt på jakt etter næring for å kunne legge seg til det spekklaget som de trenger for vinteren. Steinkobben spiser stort sett alt som svømmer i havet og som er tydelig mindre enn dem selv: fisk, bløtdyr og skalldyr.

Spekkhogger og håkjerring, og av og til en hvalross med en unormal smak, har gjerne steinkobben på menyen; isbjørnen vil også ta en steinkobbe når anledningen byr seg.

Steinkobbene på Svalbard blir vanligvis født i begynnelsen til midten av juni. Avkommet fødes i grunne farvann og er umiddelbart svømmedyktige, de ernærer seg bare tre til flere uker av morsmelken. Da har de økt fødselsvekten på 10-12 kg til 25-30 kg og begynner selv å søke næring. Så snart de unge dyrene langsomt begynner å bli selvstendige, vender hannen atter tilbake til hunnens nærhet og søker ved dans og sang å oppnå hennes gunst. Som hos de andre selene og isbjørnen begynner utviklingen av embryoet først noen måneder senere i september eller oktober.

Forventet levetid hos steinkobbene på Svalbard er vesentlig kortere enn hos deres sørligere slektninger; den eldste som er kjent ble 22 år mot vanlig 35 år i Nordsjøen. Antakeligvis blir de blir de ofte overrasket av håkjerringen når de sover og dette er antatt til å være årsaket til den lavere forventede levensalderen hos steinkobben i Arktis.

Annet: Steinkobbe-populasjonen på Svalbard blir antatt til å være på omtrent 1000 dyr, som antakeligvis er en naturlig størrelse. Muligheten av å se steinkobbene på steinene er størst ved lavvann da de ved flo leter etter næring.

Jakt og bifangst så vel som forurensning, setter utviklingen av den samlede populasjonen av steinkobber stadig under press. I Norge står steinkobben på rødlista og er dermed totalfredet.

Steinkobbe

På Svalbard blir steinkobbene ikke like gamle som på fastlandet.

Tilbake

Siste modifikasjon: 31.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php