spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  

Grønfjorden - Colesbukta

Natur og historie i Barentsburgs omgivelser

Kart: Grønfjorden-Colesbukta

Kart: Grønfjor­den-Coles­buk­ta.

Gener­elt

Den­ne siden drei­er seg om natur og his­to­rie i hele områ­det, mest Grønfjor­den, men også litt om Coles­buk­ta. Det fin­nes en egen side om Barents­burg, så ta en titt på den hvis du er ute etter mer informas­jon om den rus­sis­ke gru­ve­by­en. Tid­li­ge­re var Grønfjor­den kjent som Green Har­bour.

Grønfjord

Grønfjor­den fra høy­den: vin­ter­lands­kap i mars.
Bil­de tatt mot nord­vest fra ryte­fly­et til fast­lan­det.

Men det hele områ­de er ster­kt pre­get av gru­ve­drif­ten og annen virksom­het i Barents­burg og boset­nin­ge­ne Coles­buk­ta og Gru­mant­by­en. Nes­ten over­alt fin­ner man spor etter gru­ve­drift og til dels store inn­grep og mye rart i natu­ren. Det er del­vis spen­nen­de og del­vis også irri­ter­en­de, spe­sielt hvis det er snakk om mate­ria­ler som inne­bæ­rer farer for mil­jøet. Mye ble fjer­net de sis­te åre­ne, men det er fort­satt mye igjen. Wire som kan være far­lig for reins­dyr er bare et eks­em­pel.

Barentsburg, Grønfjorden

Utsikt over Barents­burg og Grønfjor­den: snø­lands­kap i okto­ber.

Lik­e­vel fin­nes det noen av Sval­bards rikes­te tun­draom­rå­det i Grønfjor­den og de store dale­ne som Grøn­da­len og Coles­da­len. Det anbe­fa­les for­res­ten på det ster­kes­te å koke drikk­evann for­di øst­mark­mu­sen som kom til Gru­mant­by­en sam­men med men­nes­kene lever fort­satt i områ­det og den kan spre den far­li­ge ben­de­lor­men (Echi­no­coc­cus mul­ti­lo­cu­la­ris). Det går ikke fort å bli smit­tet, men i til­fel­le det skjer er det vel­dig far­lig!

Det fin­nes man­ge gode turm­u­li­ghe­ter både som­mer og vin­ter i områ­det, alt fra dags­tu­rer – ves­to­ver fra Bjørn­da­len eller ut fra Barents­bug – til kre­ven­de fler­d­ags­tu­rer. En fot­tur fra Lon­gye­ar­by­en til Barents­burg, med en kom­for­ta­bel retur med båt (eller omvendt ret­ning) er en populær muli­ghet for den førs­te fler­d­ags­tu­ren man even­tuelt gjør på Sval­bard. Men jeg må nes­ten si at jeg ville hel­ler anbe­fa­le Dick­son Land som et vak­kert tur­om­rå­de som er også godt innen­for rek­ke­vi­de tak­ket de hyp­pi­ge dags­tu­rene som går fra Lon­gye­ar­by­en til Pyra­mi­den.

På tur i Grønfjorden

På tur i Grønfjor­den. Det fin­nes man­ge slike daler i Nor­dens­ki­öld Land og det kre­ver tid og kraft å krys­se dem, spe­sielt med tung ryggsekk.

Det kyst­næ­re ter­ren­get mel­lom Grønfjor­den og Coles­buk­ta er en hyp­pig brukt vin­ter­ru­te for­di det er en av to hoved­ru­ter for snø­mo­bil­tur­er mel­lom Barents­burg og Lon­gye­ar­by­en. Det fin­nes en annen rute som tar deg gjen­nom dale­ne i inn­lan­det (se gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len for mer opp­ly­s­nin­ger og dis­se rute­ne og mye mer). Beg­ge ruter kan også bru­kes om som­me­ren, men her må man reg­ne med elve­kry­s­nin­ger, våt tun­dra (spe­sielt i Coles­da­len) og lignen­de utfor­drin­ger i ter­ren­get.

Skutertur, Grønfjorden

På sku­ter­tur i Grønfjor­den, under­veis til Barents­burg.

Men kyst­st­re­knin­gen mel­lom Coles­buk­ta og Grønfjor­den – lokalt kjent som Kapp Lai­la ruten – er ingen strand­vand­ring. Sel­ve kys­ten er over store deler en lav klip­pekyst. Og det er fle­re brat­te dal­fø­rer som kan være utford­ren­de uan­sett hvor­dan du fer­des. Det kan være van­skel­ig å kjø­re opp bak­ke­ne rundt dis­se dale­ne med snøs­ku­ter, spe­sielt for nybeg­in­ne­re.

Snøskutertur til Barentsburg: Nordhallet

Snøs­ku­ter­tur til Barents­burg: Nord­hal­let, bak­ke­ne sør for Isfjor­den mel­lom Coles­da­len og Hol­len­dard­a­len. Hol­len­dard­a­len løper ut mot Isfjor­den mid­ten av bil­det.

Mye er avhen­gig av være­tut­vi­k­lin­gen i tiden før turen: det er gjer­ne dår­lig med snø på Nord­hal­let, som det aktu­el­le områ­det heter, og hvis det er is på bak­ke­ne kan det fort være van­skel­ig eller til og med far­lig og umu­lig å fer­des her med sku­ter. Der­for kan Nord­hal­let være en nåløye og det er gjer­ne net­to­pp det frem­for noe annet for­di lands­kaps­mes­sig er utsik­ten over Isfjor­den nok høy­de­punk­tet, men uto­ver det­te kan man Nord­hal­let nep­pe bete­g­ne som Sval­bards vak­res­te sted, syn­es under­te­g­ne­de. Uan­sett anbe­fa­les det ster­kt å ta turen sam­men med en gui­de frem­for å leg­ge ut på egen hånd med mind­re du har erfa­ring med den slags turer og ter­reng.

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Ver­neom­rå­der

Det enes­te områ­det i regio­nen som er spe­sielt ver­net uto­ver Sval­bard­mil­jøl­ovens gene­rel­le reg­ler er Fest­nin­gen geo­top på Isfjord­kys­ten, vest for Grønfjor­den. Men den­ne typen ver­neom­rå­de inne­bæ­rer ingen gene­rel­le ferd­sels­re­striks­jo­ner.

Festningen

Sand­stein­klip­per ved Fest­nin­gen ved inn­gan­gen til Grønfjor­den.

Geo­lo­gi

Fjel­let på ves­t­siden av Grønfjor­den består for det mes­te av sedi­men­tæ­re berg­ar­ter med mye kalk­stein som er rik på mari­ne fos­si­ler. Lagene ble avlei­ret i øvre kar­bon og ned­re permt­iden. Lagene ble fol­det i ter­tiært­iden og står bratt, noe som er godt syn­lig i fjells­i­de­ne langs hele ves­t­siden av Grønfjor­den opp til Kapp Sta­ros­tin vest for Fest­nin­gen.

Geologi i Grønfjorden

Fjells­i­der med sedi­m­ent­lag fra kar­bon og perm sør for Grønfjor­den.

Det soli­de fjel­let på Grønfjor­dens øst­side består av hori­son­ta­le lag fra ned­re ter­tiær. Det er varie­ren­de lag av sand-, silt- og leir­stein; sand­stei­nen inne­hol­der kull og er del­vis rik på fos­si­ler (avtrykk fra bla­der som ligner på bla­der fra has­selnøt­trær osv.). Varias­jo­nen fra sand­stein til leir­stein kom­mer fra end­ring i hav­ni­vå og der­med en forand­ring fra del­taav­set­nin­ger til avset­nin­ger på dypere sok­kel. Det­te er godt syn­lig i skrå­nin­ge­ne, spe­sielt når du går opp et av få fjell som tår­ner over det vids­trak­te pla­tået, som lig­ger på 4-500 m.o.h. I noen av sand­stei­ne­ne kan man fin­ne flot­te bøl­gel­in­jer og and­re sedi­men­tæ­re struk­turer.

Sedimentlag, tertiær, Finneset

Sedi­m­ent­lag fra ter­tiært­iden ved Fin­nes­et.

Øst for Grønfjor­den er lagene som regel hori­son­ta­le og tek­to­nisk sett ufors­tyr­re­de, men det er noen mind­re fold­nin­ger og for­kast­nin­ger. En overs­kyv­ning skjæ­rer gjen­nom Fuglef­jel­la og er lett syn­lig fra Isfjor­den. Den­ne for­kast­nin­gen skap­te pro­blemer for den rus­sis­ke gru­va i Gru­mant­by­en, og var en av grun­nene til at gru­va ble stengt i 1962. I Barents­burg for­set­ter utvin­nin­gen av kull, som befin­ner seg under hav­ni­vå, til dags dato.

Lands­kap

Utsikt fraGrønfjordfjellet

Utsikt over den ind­re Grønfjor­den fra Grønfjord­fjel­let sør for Barents­burg.

Nor­dens­ki­öld Land øst for Grønfjor­den er pre­get av karak­te­ris­tis­ke pla­tå­for­me­de fjell med vids­trak­te pla­tåer på 400 og 600 meter over hav­ni­vå. Få fjell stik­ker opp over det­te pla­tået og når 1000 meter over hav­ni­vå; fjel­let som før dek­ket hele pla­tået har blitt ero­dert bort. Det mes­te av det­te områ­det er stort sett uten isbre­er og her fin­nes store isfrie daler som Grøn­da­len og Coles­da­len. Dal­bun­nene er stort sett dek­ket av elves­let­ter med man­ge kana­ler. De størs­te for­gre­nin­ge­ne kan være van­skel­i­ge å krys­se. Det sam­me gjel­der for­res­ten smel­tevann­sel­ve­ne innerst i Grønfjor­den.

Kryssing av en smeltevannselv ved Grønfjordbreane

Krys­sing av en smel­tevann­selv fra Grønfjord­brea­ne innerst i Grønfjor­den.

Dis­se for­gre­ne­te elve­ne dan­ner este­tis­ke mønst­re, som er spe­sielt flot­te å se fra høye­re hold. En annen sever­di­ghet i dis­se store, isfrie dale­ne er pin­goer: et per­ma­frost­fen­omen som av store, isfyl­te kjegle­formas­jo­ner, opp til 30-40 meter høye. Det fin­nes fle­re pin­goer i Grøn­da­len.

Flo­ra og fau­na

Tun­draen nær kys­ten hører til den rikes­te tun­draen på Sval­bard, spe­sielt den i Coles­da­len. Sval­bar­d­rein fin­nes av den­ne grunn i store meng­d­er i områ­det.

Reinsdyrgevir, tundra

Reins­dyr­ge­vir i tun­draen ved San­defj­ord­ne­set.

Marskland tundra

Tun­dra som ligner på mar­sk­land ved kys­ten i ind­re Grønfjor­den i mid­natt­so­lens lys,
sent i august.

På et Sval­bard som ellers er uten gna­ge­re, fin­nes det i det­te områ­det mus, som bor i og nær boset­nin­ge­ne i områ­det. Over­ras­ken­de nok har de over­levd fram til i dag i Gru­mant­by­en, som ble for­latt i 1962. De ble obser­vert til og med i Advent­da­len, men så langt ser det ut som om de over­vin­trer bare i Gru­mant­by­en slik at de har ikke har spredt seg over stør­re områ­der så langt. Men det er kan­skje bare et spørs­mål om tid i klima­en­drin­gens dager?

Hvalross på isflak

Hval­ross på et isflak i Grønfjor­den: to sjeld­ne gjes­ter i områ­det.

Barents­burg set­ter et eget preg på dyre- og plan­te­li­vet, for å si det sånt. Det fin­nes en del frem­me­de arter som Sys­sel­man­nen prø­ver å utryd­de eller, hvis det ikke er mulig, å hol­de kon­troll over.

Katt, Barentsburg

Katt i Barents­burg: ikke blant Sval­bards natur­li­ge inn­fød­te.

His­to­rie

Isfjor­den var en av de førs­te områ­de­ne på Spits­ber­gen som ble opp­daget og tatt i uts­trakt bruk. Nav­net Hol­len­dard­a­len fortel­ler oss at neder­lands­ke hval­fan­ge­re fra det 17.århundret sta­dig var i områ­det, og det ble sene­re også brukt av både Pomo­rer og nor­ske fang­st­menn. Men det er ikke mye å se etter dis­se tid­li­ge­re peri­odene i Sval­bards his­to­rie, noe som skyl­des også bygg­mas­sen og infra­struk­tu­ren i og rundt omkring Barents­burg og Coles­buk­ta.

Fin­nes­et sør for Barents­brug, var det en hval­fangst­s­tas­jon tid­lig i 1900, og her var det en norsk radiostas­jon for å kom­mu­nis­e­re med fast­lan­det. Radiostas­jo­nen ble i 1933 flyt­tet til Isfjord Radio på Kapp Lin­né for­di hval­fangst­stats­jo­nen var for­lengst for­latt og topo­gra­fien rundt Kapp Lin­né var bed­re egnet for radio­kom­mu­ni­kas­jon.

Som nav­net til­sier ble Barents­burg (etter den neder­lands­ke opp­dage­ren Wil­lem Barent­sz) grunn­lagt av et neder­landsk gru­ve­sels­kap (Neder­land­sche Spits­ber­gen Com­pa­gnie = NeSpi­Co), men gru­va og byen ble etter noen år solgt til russ­er­ne. Les mer om Barents­burg på den­ne siden (klikk her).

Gruveinngang, Barentsburg

Gam­mel gruv­ein­ngang på sør­si­den av Glad­da­len i Barents­burg.
Det er her den førs­te gru­ven i områ­det, fra den neder­lands­ke peri­oden, må ha vært.

Det fan­tes også en kull­gruve dre­vet av et bri­tisk-rus­sisk sels­kap i Gru­mant­by­en som sene­re ble over­tatt av Russ­er­ne. Gru­mant­by­en var en gang var den størs­te bebyg­gel­sen på Spits­ber­gen, med opp til rundt 1000 inn­byg­ge­re, noe som er van­skel­ig å se for seg hvis man besøker Gru­mant og ser de få hus­e­ne som står igjen på den utsat­te kys­ten. Gru­va, og der­med boset­nin­gen, ble for­latt i 1962. I Gru­mant var det van­skel­ig å lage en ordent­lig havn, og det var dår­li­ge for­hold for opp­an­kring. Kul­let ble der­for sendt med jern­ba­ne til Coles­buk­ta, og der­fra sendt vide­re med båt.

Isfjorden, Grumant

Gru­mant­by­en (1999).

Gal­le­ri Grønfjor­den

En bil­de­sam­ling fra områ­det rundt omkring Grønfjor­den. For­skjel­li­ge slags turer, for­skjel­li­ge års­ti­der.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 26.10.2020 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php