Pomorene

Pomo­re­ne var et fol­kes­lag som bod­de nord i Russ­land, langs kys­ten av Hvi­te­ha­vet. De var jege­re og fis­ke­re, og had­de lan­ge tra­dis­jo­ner for å jak­te i Ark­tis. De har uten tvil vært akti­ve på Sval­bard over fle­re århund­rer. Når de ankom Sval­bard er imid­lert­id uvisst. Et omdis­ku­tert spørs­mål – som ennå ikke er besv­art – er om Pomo­re­ne nåd­de Sval­bard før 1596, året Sval­bard offi­sielt ble opp­daget av neder­len­de­ren Wil­lem Barent­sz. Det­te er en hypo­te­se som arkeolo­ger sær­lig fra Sov­jet­unio­nen prøv­de å bevi­se under den kal­de kri­gen.

Ver­ken his­to­ris­ke eller arkeolo­gis­ke bevis gir et tyde­lig svar, men det er mulig at Pomo­re­ne had­de fle­re jakts­tas­jo­ner på Sval­bard på 1500-tal­let. Omt­rent et halvt dusin steder med lev­nin­ger fra slike stas­jo­ner fra det­te tids­rom­met er fun­net på ves­t­kys­ten av Sval­bard; pro­b­le­met er at date­ring gjø­res ved bruk av den­dro­kro­no­lo­gi (årrin­ger i treverket)gir ald­e­ren på sel­ve tre­ver­ket som hyt­ten er byg­get av, og det­te mate­ri­al­et kan ha blitt flyt­tet fra Russ­land til Ark­tis på et annet tids­punkt. Uan­sett er Pomo­re­ne det enes­te fol­kes­la­get som kan hev­de å ha lengst his­to­rie med mer eller mind­re kon­tin­uer­lig akti­vi­tet på Sval­bard: den sis­te stas­jo­nen ble for­latt på 1800-tal­let.

De kom for å jak­te på ark­tisk dyre­liv og for å kun­ne gjø­re det byg­de de jakts­tas­jo­ner av bety­de­lig stør­rel­se; ikke små hyt­ter slik de nor­ske fang­st­men­ne­ne gjor­de det på slut­ten av 1800-tal­let og mot 1900-tal­let, men små boset­tin­ger med hoved­bygg, smier, lag­ring, bads­tuer osv. Opp til 20 mann kan ha over­vin­tret her samt­idig, og spill som sjakk har blitt fun­net fle­re steder. Men opp­hol­det i Ark­tis var stort sett mid­lert­idig, etter­som fami­liene bod­de på fast­lan­det, og de dro til­ba­ke etter et år. Sval­bard ga gode jakt­mar­ker, men var aldri et hjem for Pomo­re­ne. Det fan­tes nok unn­tak som patri­ar­ken Ivan Sta­ros­tin (eller Starats­hin, etter kil­de) som skal ha levd i 32 år på Rus­se­kei­la i Isfjor­den. De sis­te 15 åre­ne skal han ikke ha reist bort fra Spits­ber­gen i det hele tatt! Etter han døde i 1826 ble han grav­lagt på Kapp Sta­ros­tin, ikke langt fra Rus­se­kei­la.

Etter­lev­nin­ger av jakts­tas­jo­ner fin­nes langs kys­ten på store deler av Sval­bard. Store orto­dok­se tre­kors ble van­lig­vis satt opp av reli­giø­se grun­ner og for å gjø­re ori­en­te­ring i lands­ka­pet let­te­re, men man­ge er øde­lag­te av været eller har blitt brukt som brenn­ved av besøken­de. Det fin­nes spor av kor­sene på bak­ken, men ståen­de kors i ori­gi­nal stand er svært sjeld­ne. Et karak­te­ris­tisk trekk ved Pom­or­bo­set­tin­ge­ne er spor av mur­stein som ble brukt til å byg­ge ovner med (nor­ske jege­re had­de med seg metall­ov­ner).

← Til­ba­ke