spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
HomeSval­bard info­si­deHis­to­rie → Sval­bard­trak­ta­ten

Svalbardtraktaten

Svalbards historie

Sval­bard, eller Spits­ber­gen som det ble van­lig­vis kalt på den tiden, var et „ingen­manns­land“ til begy­n­nel­sen av det 20. århund­re. Fle­re nas­jo­ner i Nord-Euro­pa had­de tid­vis vært inter­es­sert, men ikke inter­es­sert nok til å bru­ke poli­ti­s­ke res­sur­ser på ta opp tema­et til dis­kus­jon. De fles­te var fornøyd med å hol­de på sta­tusen „ingen­manns­land“. Så len­ge ingen and­re had­de kon­troll over øygrup­pa, var ikke Sval­bard vik­tig nok til å frem­me tema­et i de poli­ti­s­ke kret­ser for så å risikere kon­flik­ter med and­re land. Des­s­uten var de fles­te res­sur­sene, for eks­em­pel hval og fis­ke, rela­tivt uav­hen­gig av sel­ve lan­dom­rå­det det hør­te til.

Fle­re ting end­ret seg i slut­ten av det 19. og begy­n­nel­sen av det 20. århund­re, når gru­ve­drif­ten ble den domi­ne­r­en­de nærings­gre­nen på Sval­bard. Plut­se­lig ble spørsmå­let om hvem som kon­trol­ler­te lan­det avg­jø­ren­de, spe­sielt var det vik­tig med en påli­te­lig admi­ni­s­tras­jon og lov­giv­ning. Det ble dis­ku­tert ulike alter­na­ti­ver, som for eks­em­pel en fel­les admi­ni­s­tras­jon av Sval­bard fra dens nær­mes­te nabo­er Nor­ge, Sve­ri­ge og Russ­land.

Den førs­te ver­dens­k­rig ledet inter­es­sen vekk fra Ark­tis. Under freds­kon­fer­anse­ne i Paris klar­te nord­men­ne­ne å over­be­vi­se and­re nas­jo­ner til å set­te Spits­ber­gen øygrup­pen under nor­sk suver­e­ni­tet. Det­te ble gjort for­melt med ‘Spits­ber­gen Trak­ta­ten’, som ble under­teg­net i Ver­sailles i 1920.

Spitzbergenvertrag: Wedel Jarlsberg, Paris 1920

Den nor­ske ambassa­dø­ren i Paris, Fre­drik Wedel Jarls­berg,
signe­rer Sval­bard­trak­ta­ten 09. febru­ar 1920 i Ver­sailles.

Beg­re­pet «Sval­bard» blir for­res­ten ikke nevnt i trak­ta­ten i det hele tatt, der er det ute­luk­ken­de snakk om «Spits­ber­gen øygrup­pen». Nav­net «Sval­bard» ble først inn­ført ved loven i 1925. I 1925 tråd­te Trak­ta­ten i kraft ved Sval­bardlo­ven fra den 14. august, en dato som nå reg­nes som Sval­bards nas­jo­nal­dag. Den er for­res­ten den enes­te av trak­ta­te­ne fra freds­kon­fer­anse­ne etter førs­te ver­dens­k­rig som fort­satt gjel­der.

Men Sval­bard ble ikke en del av Nor­ge på sam­me måte som alle and­re deler av fast­lan­det. Trak­ta­ten defi­ne­rer gjen­nom sine 10 artik­ler fle­re for­skjel­li­ge rammebe­tin­gel­ser, som for eks­em­pel:

Nor­ges ful­le og uinds­kren­ke­de høi­he­ts­ret over Sval­bar­dø­grup­pen

  • Nor­ge har ful­le og uinds­kren­ke­de høi­he­ts­ret over Spits­ber­gen øygrup­pen.
  • Alle stats­bor­ge­re fra nas­jo­ner som har signert avta­len har uhind­ret adgang og rett til øko­no­misk virksom­het på Sval­bard (lik­e­be­hand­lings­prinsip­pet).
  • Sval­bard for­blir en demi­li­ta­ri­sert sone. Ingen nas­jon, inklu­dert Nor­ge, har lov til å per­ma­nent (!) stas­jo­ne­re mili­tært per­so­nell eller uts­tyr på Sval­bard.

I praks­is, har det­te ikke all­tid vært så lett. Spe­sielt defi­nis­jo­nen av hva som er mili­tært har enkel­te gan­ger bydd på van­ske­li­ghe­ter. I 1975, da fly­plas­sen i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en ble åpnet, pro­tes­ter­te den rus­sis­ke reg­je­rin­gen. De men­te at fly­plas­sen kun­ne bli brukt til mili­tæ­re for­mål. Kom­po­nen­te­ne som ble brukt for å sen­de opp forsk­nings­ra­ket­ter måt­te fje­r­nes etter hver gang. I den rus­sis­ke boset­nin­gen Bar­ents­burg var stør­rel­sen på heli­ko­ptre­ne og deres lan­de­plass til tider mye stør­re en det man fak­ti­sk treng­te for gru­ve­by­en og gruve­sels­ka­pet.

Uto­ver det­te er ordet «per­ma­nent» vik­tig i den­ne sam­men­hen­gen. Kyst­vak­ta hånd­he­ver nor­sk suver­e­ni­tet i Sval­bards far­vann, men har ingen base eller and­re fas­te instal­las­jo­ner i Lon­gye­ar­by­en eller and­re steder på Sval­bard. Det vak­te en del opp­merksom­het da Russ­land fløy inn rus­sis­ke og tsjet­s­jens­ke spe­si­als­tyr­ker til Camp Bar­neo via Sval­bard Luft­havn Lon­gye­ar i April 2016, men det­te skal ikke ha vært i strid med trak­ta­ten. På den and­re siden heter det i reg­je­rin­gens Sval­bard­mel­ding 2008-2009 (kapit­tel 3.1.5 avs­nitt c, side 23 i pdf-versjo­nen): «Enhver frem­med mili­tær akti­vi­tet på Sval­bard er for­budt og vil­le inne­bæ­re en grov suver­e­ni­tets­kren­kel­se.» Kla­re ord.

Sval­bard­trak­ta­ten har fun­gert bra siden 1925 bort­sett fra under krigs­å­re­ne. Ved enkel­te anled­nin­ger har den rus­sis­ke reg­je­rin­gen uttalt seg kri­ti­sk. I 2017 gikk det så langt at det ble anty­det i en rap­port fra det rus­sis­ke forsvars­de­par­te­men­tet at Sval­bard kun­ne bli et kon­fliktom­rå­de (Bar­ents­ob­ser­ver 2017). Ster­ke ord.

Det er fak­ti­sk ueni­ghet angåen­de havet rundt Sval­bard. Den nor­ske reg­je­rin­gens syn­s­punkt er klart: Sval­bard­trak­ta­tens sær­reg­ler gjel­der innen­for ter­ri­to­ri­al­far­van­net, dvs. 12 mil-sonen (tid­li­ge­re 4 mil-sonen, det kom en ny defi­nis­jon av ter­ri­to­ri­al­far­van­net i 2004). Deri­mot står den øko­no­mis­ke sonen (innen­for 200 mil) så langt den lig­ger uten­for ter­ri­to­ri­al­far­van­net. Her har Nor­ge anled­ning til å inns­kren­ke uten­lands­ke øko­no­mis­ke akti­vi­te­ter. Fle­re reg­je­rin­ger, blant dem Russ­land og Lat­via, har sagt seg ueni­ge i det­te spørsmå­let.

Svalbardtraktaten: Medlemsland

Med­lem­s­land i Sval­bard­trak­ta­ten.

Russ­land er den enes­te nas­jo­nen ved siden av Nor­ge som gjør bruk av ret­ten til gru­ve­drift. Selv om boset­nin­ge­ne fra de to lan­de­ne holdt øye med hve­r­and­re under den kal­de kri­gen, lev­de de frede­lig sam­men. I dag pre­ges for­hol­det av regel­mes­si­ge offi­si­el­le og pri­va­te kon­tak­ter.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 12.02.2020 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php