spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  
Marker
HomeSvalbard infosideHistorie → Svalbardtraktaten

Svalbardtraktaten

Svalbards historie

Svalbard, eller Spitsbergen som det ble vanligvis kalt på den tiden, var et „ingenmannsland“ til begynnelsen av det 20. århundre. Flere nasjoner i Nord-Europa hadde tidvis vært interessert, men ikke interessert nok til å bruke politiske ressurser på ta opp temaet til diskusjon. De fleste var fornøyd med å holde på statusen „ingenmannsland“. Så lenge ingen andre hadde kontroll over øygruppa, var ikke Svalbard viktig nok til å fremme temaet i de politiske kretser for så å risikere konflikter med andre land. Dessuten var de fleste ressursene, for eksempel hval og fiske, relativt uavhengig av selve landområdet det hørte til.

Flere ting endret seg i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre, når gruvedriften ble den dominerende næringsgrenen på Svalbard. Plutselig ble spørsmålet om hvem som kontrollerte landet avgjørende, spesielt var det viktig med en pålitelig administrasjon og lovgivning. Det ble diskutert ulike alternativer, som for eksempel en felles administrasjon av Svalbard fra dens nærmeste naboer Norge, Sverige og Russland.

Den første verdenskrig ledet interessen vekk fra Arktis. Under fredskonferansene i Paris klarte nordmennene å overbevise andre nasjoner til å sette Spitsbergen øygruppen under norsk suverenitet. Dette ble gjort formelt med ‘Spitsbergen Traktaten’, som ble undertegnet i Versailles i 1920. Begrepet «Svalbard» blir forresten ikke nevnt i traktaten i det hele tatt, der er det utelukkende snakk om «Spitsbergen øygruppen». Navnet «Svalbard» ble først innført ved loven i 1925. I 1925 trådte Traktaten i kraft. Den er forresten den eneste av traktatene fra fredskonferansene etter første verdenskrig som fortsatt gjelder.

Men Svalbard ble ikke en del av Norge på samme måte som alle andre deler av fastlandet. Traktaten definerer flere forskjellige rammebetingelser, som for eksempel:

Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen

  • Norge har fulle og uindskrenkede høihetsret over Spitsbergen øygruppen.
  • Alle statsborgere fra nasjoner som har signert avtalen har uhindret adgang og rett til økonomisk virksomhet på Svalbard (likebehandlingsprinsippet).
  • Svalbard forblir en demilitarisert sone. Ingen nasjon, inkludert Norge, har lov til å permanent (!) stasjonere militært personell eller utstyr på Svalbard.

I praksis, har dette ikke alltid vært så lett. Spesielt definisjonen av hva som er militært har enkelte ganger bydd på vanskeligheter. I 1975, da flyplassen i nærheten av Longyearbyen ble åpnet, protesterte den russiske regjeringen. De mente at flyplassen kunne bli brukt til militære formål. Komponentene som ble brukt for å sende opp forskningsraketter måtte fjernes etter hver gang. I den russiske bosetningen Barentsburg var størrelsen på helikoptrene og deres landeplass til tider mye større en det man faktisk trengte for gruvebyen og gruveselskapet.

Utover dette er ordet «permanent» viktig i denne sammenhengen. Kystvakta utøver norsk suverenitetshåndhevelse i Svalbards farvann men har ingen base eller andre faste installasjoner i Longyearbyen eller andre steder på Svalbard. Til og med militære styrker fra andre land kan oppholde seg midlertidig på Svalbard. Det vokte en del oppmerksomhet da Russland fløy inn russiske og tsjetsjenske spesialstyrker til Camp Barneo via Svalbard Lufthavn Longyear i April 2016, men dette var ifølge norske myndigheter ikke i strid med traktaten.

Russland er den eneste nasjonen ved siden av Norge som gjør bruk av retten til gruvedrift. Selv om bosetningene fra de to landene holdt øye med hverandre under den kalde krigen, levde de fredelig sammen. I dag preges forholdet av regelmessige offisielle og private kontakter.

Tilbake

Siste modifikasjon: 05.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php