Nordaustland

Se på kar­tet oven­for eller len­ke­ne under for detal­jer om regio­nene:

• Augus tabuk­ta, Vibe­buk­ta
• Brås­vell­breen, Aus­t­fon­na
• Føynøya
• Hin­lo­pen
• Lågøya
• Murch­ison­fjor­den
• Rijpfjord
• Sjuøya­ne
• Storøya
• Wahl­enberg­fjord
• Augus­t­abuk­ta – Vibe­buk­ta

Gener­elt: Nord­aus­t­land er med sine 15 000 km² den nest størs­te øya på Sval­bard. Skil­let fra Spits­ber­gen går ved Hin­lo­pens­tre­tet, og dek­ket av store iskap­per. Nord­aus­t­lan­det tar del av Nord­aust-lan­det natur­re­ser­vat og er av den grunn bes­kyt­tet.

For pan­ora­ma­bil­der fra Hin­lo­pens­tre­tet og nær­lig­gen­de deler av Spits­ber­gen og Nord­aus­t­lan­det, Klikk her.

Geo­lo­gi: Grunnf­jell gneis og gra­nit­ter i nord og nor­døst. I nord­vest (Murch­ison­fjord til Lågøya) defor­mer­te, men vel bev­ar­te sedi­men­ter (kvart­sit­ter, kar­bo­na­ter) høren­de til grunnf­jel­let med bøl­ge­mer­ker, uttørk­ede sprek­ker, stroma­to­lit­ter osv.). I sør­ve­st, fos­sil-rike perm­kar­bo­na­ter er blot­tet over store områ­der (Kapp Sta­ros­tin For­ma­ti­on), noen plas­ser dia­bas intrus­jo­ner (øvre jura-kritt). Øyene i Hin­lo­pens­tre­tet består gener­elt av slike dia­ba­ser, Wil­hel­møya med sine Meso­zois­ke sedi­men­ter som den enes­te unn­ta­kel­sen.

Anbe­falt bok For vide­re informas­jon om geo­lo­gi og lands­kap på Sval­bard.

Lands­kap: Vidå­pen, med fla­te kol­ler og, mest i nord, pla­tå­for­me­de fjell. Det er store isfrie områ­der nær­me kys­ten i nord, vest og sør­ve­st, men mes­te­par­ten av Nord­aus­t­lan­det er dek­ket av store pla­tå­b­re­er. På nord­kys­ten er det ofte mye driv­ved og, dess­ver­re, mye søp­pel som har kom­met med strøm­me­ne. Det gener­elt ufrukt­ba­re lands­ka­pet gir besøken­de et intenst inn­trykk av ark­tisk ensom­het og står i stor kon­trast til ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen med sine spis­se fjell og den rike tun­draen i de sen­tra­le områ­de av Spits­ber­gen, Barents og Edgeøya.

Flo­ra og Fau­na: Ark­tis. Mes­te­par­ten av områ­det har ingen vege­tas­jon, på noen plas­ser er det lav og mose. Inni­mel­lom er det sild­rer og and­re blom­s­ter, ofte Sval­bard­val­mue (Papa­ver daliah­num). Til tross, kla­rer reins­dyr å overle­ve her, aner ikke hvor­dan. Lokalt hek­ker blant annet Ismåke og Sabi­ner­måke. Det er fle­re hvi­lesteder for hval­ross, og områ­det er hjem­met til isbjørn. Bin­na føder unger på Nord­aus­t­lan­det i løpet av vin­te­ren.

His­to­rie: Etter­som det er så avsi­des­lig­gen­de og van­skel­i­ge isfor­hold var det sjel­den at hval­fangs­te­re besøk­te Nord­aus­t­land, og de eta­bler­te ingen fang­st­s­tas­jo­ner. Pomo­re­ne satt pris på Hin­lo­penstret områ­det etter­som det har rikt dyre­liv som ga gode jak­tom­rå­der. Nor­ske fang­s­te­re opp­holdt seg på Nord­aus­t­lan­det rela­tivt få gan­ger, noen gan­ger ble de nødt til å avs­lut­te over­vint­rin­ge­ne på grunn av kata­stro­fa­le føl­ger av skjør­buk eller ulykker. De engels­ke ekspe­dis­jo­nene til Phipps (1773) og Wil­liam Edward Par­ry (1827)
pass­erte gjen­nom nord­vest­li­ge og nord­li­ge deler av Nord­aus­t­lan­det i løpet av dere for­søk på å nå Nord­po­len. Mye kart­leg­ging ble gjort ved områ­det til Hin­lo­pens­tre­tet og opp mot Sjuøya­ne mel­lom 1899-1904 av Den svensk-rus­sis­ke meri­dian­bue-ekspe­dis­jo­nen. Den modi­ge svens­ken Adolf Erik Nor­dens­ki­öld var førs­te­mann til å pres­se inn­lands i løpet av ekspe­dis­jo­nen 1872-73 etter et avbrutt for­søk på å nå Nord­po­len; sene­re ekspe­dis­jo­ner som gjor­de vide­re forsk­ning i det store ukjen­te ind­re delen av Nord­aus­t­lan­det var Oxford Uni­ver­si­ty Arc­tic Expe­di­ti­on med Geor­ge Bin­ney i 1924 og den svensk-nor­ske ekspe­dis­jo­nen med Ahl­mann i 1931. I 1912, grup­pen til den uhel­di­ge Schrö­der-Stranz-eke­dis­jo­nen som gikk seg vill Nord for Nord­aus­t­lan­det, detal­jer rundt skjeb­nen til dem er enda ukjent. 1944-45, en tysk vær-stas­jon kon­trol­lert fra Rijpfjord (Hau­de­gen­s­tas­jo­nen). Under det internas­jo­na­le polarå­ret i 1957-58, eta­bler­te Sveri­ge stas­jo­nen Kinn­vi­ka i Murch­ison­fjord, som ble for­latt i 1959.

←Til­ba­ke