Storkobbe

Hun­nen kan veie opp til 400 kilo! Stor­kob­ben sees ofte lig­gen­de på et isflak eller i van­net. Hvis du er hel­dig kan du kom­me inn på gans­ke nært hold.

En stor pøl­se med et lite hode: det er van­lig­vis en stor­kob­be. Her i Fjor­ten­de Juli­buk­ta.

Bes­kri­vel­se: Stor­kob­ben kan bli 2,50 m lang og veie 300 kg. I enkel­te til­fel­ler opp­når den en vekt på over 400 kg. I hvert fall er stor­kob­ben etter hval­ros­sen den nest størs­te sel­ar­ten i Ark­tis. Hun­nen er litt stør­re enn han­nen, men en obser­va­tør uten mye erfa­ring vil nep­pe kun­ne se for­skjel­len.

Stor­kob­ben kjen­ner man best igjen i pro­pors­jo­nene; en stor, fet, nes­ten fir­kan­tet «pøl­se» med et lite hode, det er stor­kob­ben. Et annet kjen­ne­tegn ved stor­kob­ben er de mar­kan­te lan­ge bar­te­ne (vær­hår). Stor­kob­ben ser man oftest ale­ne, svøm­men­de eller lig­gen­de på et isflak, av og til to og to, men aldri i stør­re antall og nes­ten aldri på land.

Utbredelse/vandringsmønster: Stor­kob­ben fore­kom­mer i man­ge regio­ner over store deler av Ark­tis. Den foretrek­ker grun­ne far­vann med dri­vis i nær­he­ten av kys­ten, ofte i fjor­der eller ved en kal­ven­de bre­front. Stor­kob­ben kan man se hele året.

Bio­lo­gisk: Stor­kob­ben skif­ter fel­len over mes­te­par­ten av året. Den spi­ser stort sett alt som lever på og i hav­bun­nen: blåskjell, krab­ber, reker, blekk­sp­rut og fisk. Håre­ne i bar­ten er et sen­si­tivt og vik­tig organ i jak­ten på næring, spe­sielt når den jak­ter helt ned til 200 m dyb­de. Man­ge stor­kob­ber ender sitt liv som mid­dag for isbjør­nen, men også spekkhog­ger og håk­jer­ring er blant dens natur­li­ge ender.

Fødse­len for­går i begyn­nel­sen av mai på et isflak og etter et par timer er den nyfød­te svøm­me­dy­k­tig. Til å begyn­ne med drik­ker den åtte liter mors­melk med 50 % fett per dag, slik at den leg­ger på seg tre kilo­gramm per dag. Etter tre uker kan den nyfød­te stor­kob­ben dykke og selv jak­te på næring. En stor­kob­be kan bli 20-25 år gam­mel.

Annet: Med litt hell kan man obser­ve­re den på helt nært hold. Bort­sett fra i de fre­de­de områ­de­ne og i ruget­iden, er det til­latt med en begren­set fangst av stor­kob­be (selv­føl­ge­lig bare med jakt­kort). Som på Grøn­land, anven­des kjøt­tet fra stor­kob­ben hovedsa­ke­lig som hun­de­fôr. Da man ikke kan tan­ke snøs­coo­ter­ne med sel­kjøtt er jak­ten begren­set.

Et vel­dig sjel­dent syn: en stor­kob­be på stran­da, her i Mus­ham­na, august 2018

←Til­ba­ke