spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Stormbukta - Sørkapp Land

T = Trol­lo­sen

Sørkapp

Gener­elt: Sør­ligs­te del av Spits­ber­gen, Sval­bards størs­te øy. Kli­ma­et er høy­ark­ti­sk med mer dri­vis enn vi fin­ner leng­re nord lands ves­t­kys­ten. Det­te skyl­des kal­de hav­strøm­mer som kom­mer sør­f­ra til øst­li­ge deler av Sval­bard og dri­ver rundt Sør­kapp for så å føl­ge ves­t­kys­ten til nord igjen, hvor det kal­de, pola­re hav­van­net blan­des med mer tem­perer­te vann­mas­ser som kom­mer med Golf­strøm­men. Områ­det er geo­lo­gisk, lands­kaps- og his­to­risk sett inter­es­sant, men van­ske­lig å nå. Den stei­ne­te kys­ten er eks­po­nert for nord­at­lan­te­re med sine sjø- og vær­for­hold, så det kan være van­ske­lig å leg­ge til med små båter. I til­legg er noen områ­der bes­kyt­tet som fug­le­re­ser­vat, og det er for­budt å nær­me seg og ta seg inn i dis­se områ­de­ne mel­lom 15 mai og 15 august (gjel­der Sør­kap­pøya og nær­lig­gen­de øyer og hol­mer). Hele områ­det er del av Sør-Sval­bard Nas­jo­nal­park.

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detal­je­rt info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Geo­lo­gi: Kys­ten mel­lom Horn­sund og Storm­buk­ta bes­tår av grunn­f­jell, for det mes­te kar­bo­na­ter (kalk­stein, dolo­mitt). Opp­løs­nings­pro­ses­ser har dan­net er karst­li­gnen­de feno­men, og her er en kil­de i Storm­buk­ta det mest iøy­ne­fal­len­de resul­ta­tet. Kil­den, kalt ‘Trol­lo­sen’, pro­du­se­rer omt­rent 10 m3 (10 000 litres) vann per sekund, noes om gjør den til den størs­te kil­den på Sval­bard. Van­net føl­ger et kort gjel til havet. Et lite stykke sør, nær­me­re isbreen, lig­ger fle­re, mind­re kil­der som luk­ter som råt­ne egg (grun­net svo­vel). Luk­ten indikerer ikke vul­kansk akti­vi­tet, det er for­di grunn­van­net tren­ger gjen­nom berg­grunn som inne­hol­der noen ille­luk­ten­de stoff­er (for eks­em­pel orga­nisk mate­ria­le i leir­ski­fer).

Sør for Storm­buk­ta lig­ger sedi­men­ter fra meso­zoi­kum og ter­tiær i dagen. Sedi­men­te­ne fra ter­tiær inne­hol­der kull, som de er leng­re nord (Bellsund, Isfjord). Den sør­ligs­te dele nav Sval­bard inklu­dert Sør­kap­pøya bes­tår av hard, fos­sil­rik kalk­stein fra perm (Kapp Sta­ros­tin Formas­jo­nen)..

Lands­kap: Ligner and­re deler av ves­t­kys­ten fra sør for Kongsfjor­den; det er vide slet­ter mel­lom Horn­sund og Sør­kapp. Opp­løs­ning av kar­bo­na­trik stein i grunn­f­jel­let har dan­net et inter­es­sant karst­fe­no­men som for eks­em­pel den store kil­den Trol­lo­sen, se oven­for. Ind­re deler av Sør­kapp er dek­ket av bre­er. Kis­tef­jel­let er et spe­sielt feno­men; det er Sval­bards sør­ligs­te fjell, og i føl­ge det topo­gra­fis­ke kar­tet er det en pin­go på top­pen av fjel­let (jeg har ald­ri sett det selv, men hvem vet, kanskje en dag…).

Plan­te- og dyre­liv: Tun­dra i områ­de­ne med kyst­s­let­te, de ind­re dele­ne er mer kar­ri­ge og for det mes­te dek­ket av is. Det er kolo­nier med krykkjer i brat­te skrå­nin­ger som fin­nes i mind­re gjel.

Grun­net isfor­hol­de­ne var Sør­kapp et vik­tig migras­jon­som­rå­de for isbjør­ner. De mind­re øye­ne som Sør­kap­pøya er vik­ti­ge hekke­p­las­ser for ærfug­ler og der­for bes­kyt­tet – det er ikke til­latt å gå i lang under hek­ke­se­son­gen.

His­to­rie: Grun­net den eks­po­ner­te kys­ten har det vært mind­re akti­vi­tet her enn leng­re nord. Sør­kapp har all­tid vært et vik­tig fangs­tom­rå­de, etter­som isbjør­ner fulg­te dri­vi­sen som kom fra øst.

På Sør­kap­pøya fin­nes spor etter noen jaktstas­jo­ner etter Pomo­re­ne på minst tre for­skjel­li­ge steder, og de kan alle stam­me fra mid­ten av 1500-tal­let. Stas­jo­nene kan være eld­re enn Wil­lem Bar­entsz berøm­te rei­se i 1596.

Sent på 1800-tal­let og tid­lig på 1900-tal­let jak­tet nor­ske fangst­menn som den kjen­te Pet­ter Trond­sen på isbjør­ner med selvs­kuddkas­ser, rif­le og noen gan­ger for­gif­tet kjøtt. Det­te var et far­lig spill, da isen kun­ne begy­n­ne å dri­ve når som helst, og noen gan­ger kun­ne men­nes­ker som var i områ­det til feil tid fors­vin­ne spor­løst.

I 1944/45 had­de Tysk­land en beman­ned værstas­jon med kode­n­av­net ‘Land­vik’ i Storm­buk­ta. Spor etter stas­jo­nen kan fort­satt ses.

Remains of the German war weather station in Stormbukta

Spor etter den tyske værstas­jo­nen i Storm­buk­ta.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 27.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php