Den norske værstasjonen „Bjørnøya Meteo“ ligger i Herwighamna opå nordkysten av Bjørnøya. Den ble kalt Bjørnøya Radio, men på den tiden var kommunikasjonen satellittbasert, og en radiostasjon langs kysten har ikke lenger samme funksjon og er ikke like viktig som en værstasjon er i våre dager. Stasjonen heter nå „Bjørnøya Meteo“ (forkortelse for meteorologisk stasjon, eller værstasjon) i stedet for Bjørnøya Radio.
Herwighamna er den eneste naturlige havnen på nordkysten av Bjørnøya – i det minste i overført betydning, ettersom den er for liten for skipsfartøy større enn små joller, og ikke gir mye ly. Den originale værstasjonen lå på same side som gruvebosettingen Tunheim på nordøstsiden av øyen, men ble flyttet til en ny lokalitet I 1947 (den nye bygningen var ferdig i oktober 1946, men det var da for sent i sesongen til å flytte den). Det var viktig å plassere værstasjonen på den flate nordlige delen av øyen, så langt borte fra fjellene som mulig, for å unngå lokale forstyrrelser på værobservasjonene.
Stasjonsbygget fra 1946 fungerer i dag som et reservebygg. Mer modern bygg har blitt oppført for å huse et mannskap på 11 mann som ivaretar den daglige driften: en kokk, teknikere og meteorologiske assistenter. Værobservasjoner gjøres flere ganger daglig etter internasjonale standarder, inkludert oppsending av værballonger.
En stasjon som den på Bjørnøya ses ofte på som en forskningsstasjon, men det er den i realiteten ikke. Selvsagt brukes den noen ganger som en logistisk base for forskere på øyen, men forskning er ikke del av mannskapets daglige rutiner. De fleste målinger benyttes i værvarsling (som selvsagt også brukes av forskere, men det er ikke primæroppgaven til dataene, og det er i tillegg noe data som har en vitenskapelig bakgrunn, som f.eks. å overvåke miljøgifter – dette er dessverre et problem i Arktis).
Vanligvis arbeider 11 mann (men og kvinner) på Bjørnøya Meteo på halvårskontrakter. Det er ikke uvanlig at man kommer tilbake flere ganger gjennom årenes løp.
Den 28. mars 1954 krasjet et norsk postfly på Bjørnøya. Det hadde sluppet postsekker over Ny-Ålesund og Hopen før det fløy lavt over Bjørnøya Radio (som stasjonen het den gangen) rundt klokken tre om ettermiddagen. Like etterpå krasjet det I bakken 5 km sør for stasjonen i dårlig sikt. Bare én av de ni om bord overlevde. Den 1. november 1984 ble det reist et lite monument med de omkomnes navn og de ødelagte propellene nær hovedbygningen på stasjonen.
I dag besøkes Bjørnøya Meteo jevnlig av den norske kystvakten og noen ganger av Sysselmannen. Den har en viktig logistisk oppgave som bensindepot for institusjoner med helikoptre mellom Longyearbyen og det norske fastlandet, i tillegg til søk- og redningsoperasjoner i Barentshavet.
Og til syvende og sist mitt nytt Ceterum censeo:
ny bok
min ny bok, fotoboka «Norwegens arktischer Norden (3): Die Bäreninsel und Jan Mayen» (tysk tekst) er nå i trykk og kan bestilles fra nå av. Klikk her for mer info 🙂
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.
Svalbards hytter gjenstand for lengsel for mange. Selv om øyne og oppmerksomhet som oftest er rettet mot naturen, blir de fleste fascinert av spennende historier om oppdagere og ekspedisjoner, eventyrere og fangstfolk.
Prosjektet inkluderer alt fra ruiner til kjente fangsthytter som Fredheim i Tempelfjorden og Bjørneborg på Halvmåneøya. Haudegenstasjonen på Nordaustlandet som stammer fra krigens dager er med, og det samme gjelder Würzburgerhytta på Barentsøya og Hammerfesthuset på Bjørnøya, Svalbards eldste bygg.