Generelt: Stredet mellom Spitsbergen og Nordaustlandet. Vakkert område med en interessant historie og rikt dyreliv – ett av mine mange favorittsteder på Svalbard! Navnet er antagelig hentet fra direktøren for et nederlandsk page_id=2712″>hvalfangstkompani på 1600-tallet eller fra byen Hindeloopen i Nederlande. Isforhold kan være vanskelig, ikke minst grunnet sterke strømmer.
For panoramabilder fra Hinlopenstredet og omkringliggende deler av Spitsbergen og Nordaustland, trykk her.
Geologi: Prekambriske, ikke-metamorfe, deformerte sedimenter (mangefarget kvarts og dolomitter) i nord (Sorgfjord-Lomfjord i Spitsbergen, Lågøya-Murchisonfjord på Nordaustland). Disse sedimentene er godt bevart og viser enkelte steder fine bølgemerker, sprekker etter uttørking osv. Noen strata er fossilrike, godt bevarte stromatolitter som tilhører Svalbards eldste fossiler. I sørvest (Wilhelmøya) finnes sedimenter fra Trias lignende dem man finner på Edgeøya og Barentsøya, som kan være myke og gjørmete. I sørøst (Palanderbukta-Vibebukta) finnes kalkstein fra perm (Kapp Starostin Formasjonen).
Nær-horisontale sedimentlag (karbonater fra perm) ved inngangen til Wahlenbergfjord (Nordaustland), diabas på toppen (mørk, vertikal klippe).
Øyene i Hinlopenstredet består hovedsakelig av diabasintrusiver (jura til kritt). Alkefjellet på vestsiden av Hinlopenstredet sør for Lomfjorden er ikke bare spektakulært, men interessant også fra et geologisk perspektiv med mørke basaltiske (diabas) intrusiver funnet i lys kalkstein fra perm. Intrusivene er vel 100 meter tykke og danner vertikale klipper hvorpå titusener av polarlomvier hekker. Ved kontaktflaten er kalksteinen omdannet grunnet varmen fra de intrusive bergartene, og derfor omdannet til marmor.
Diabasintrusiver (høyre side, mørk) i kalkstein fra perm (lys) med isbre.
Landskap: Variert og vakker. Delvis store kystsletter med lagrekker med gamle strandvoller, som er godt synlige. Her kan man noen ganger finne gamle hvalbein, som går i oppløsning og nærer tundraen. De små øyene er steinete og har bratte klipper hvor kolonier med polarlomvier bor, særlig spektakulært er synet på Alkefjellet. På østkysten er kystslettene mest høypolar ørken og fri for vegetasjon, noe som gjør et sterkt inntrykk på besøkende.
Reinsdyrhorn i polar ørken. Østsiden av Hinlopenstredet.
Plante- og dyreliv: Stort sett lite vegetasjon, sett bort ifra lav og moser, som danner fargerike bilder enkelte steder. Forvitrede hvalbein legger grunnlaget for små ‘oaser’ i den ellers golde polarørkenen, som i Augustbukta og Videbukta. Plantelivet her er rikt. Store fuglekolonier, stort sett polarlomvier, hekker i de bratte basaltklippene. Hvalross og isbjørn ser man ofte i Hinlopenstredet.
Beboerne av Hinlopenstredet (II): Hvalrosser på Nordaustland.
Historie: Hinlopenstredet var allerede kjent for hvalfangere på 1600-tallet, selv om jeg ikke kjenner til jakthytter eller stasjoner langs kysten. Pomorene brukte også Hinlopenstredet til jakt. Mange vitenskapelige ekspedisjoner besøkte Hinlopenstredet på 1800- og tidlig 1900-tallet, og verdt å nevne er den russisk-svenske Arc-de-Meridian ekspedisjonen (1899-1904), som hadde sin hovedstasjon i Sorgfjord. Sverden etablerte en stasjon i Kinnvika i Murchisonfjorden i løpet av det internasjonale polaråret 1957-58, som senere ble forlatt i 1959.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.