Sørkapp Land: Camp Erna

Sør­kapp Land: Bjørns­kau­buk­ta, Rak­sod­den

Den­ne kyst­stri­pen på ves­t­siden av Sør­kapp Lan­det, sør for Horn­sun­det, blir ikke ofte besøkt. Kyst­far­van­net er lang­grunnt og dår­lig kart­lagt. Det er ingen bukter med gode ank­rings­plas­ser. Alt det­te bidrar ikke til å gjø­re områ­det lett tilg­jen­ge­lig fra sjøen. Det er bare mind­re, soli­de båter med en erfa­ren skip­per som kan for­søke å nær­me­re seg den­ne kys­ten under gode vær­for­hold. Det blås­te fak­tisk litt når vi gikk i land en gang her i Bjørns­kau­buk­ta.

I til­fel­le du fin­ner vei­en dit en gang så vil du se en stor kyst­s­let­te med mye tun­dra. Vege­tas­jo­nen er kan­skje litt arts­fat­tig slik den plei­er å være i Sør­kapp Land, men det fin­nes man­ge mind­re inns­jøer og våtom­rå­der. Kys­ten er flat, med man­ge odder av stein og bukter med stren­der av sand og grus. En vak­ker kyst­lin­je og natur­skjøn­ne omgi­vel­ser ellers!

Camp Erna

Hvis du tar en liten tur ved Rak­sod­den vil du fin­ne res­ter etter ei hyt­te. Den bly bygd i 1919 av fire fang­st­menn: Ole Blom­li, Gus­tav Lind­quist, Alfred Johan­sen og Osvald Lind. De var over­vin­tren­de fang­st­folk, men samt­idig job­bet de litt for det engels­ke firm­aet Nor­t­hern Explo­ra­ti­on Com­pa­ny (NEC), som i fle­re år prøv­de å fin­ne og å utvin­ne mine­ral­fo­re­kom­s­ter på Spits­ber­gen. Deres mest berøm­te for­søk på gru­ve­drift var mar­mor­gru­ven på Blom­strand­hal­vøya i Kongsfjor­den.

NEC-hyt­ta på Rak­sod­den ble opp­rin­ne­lig kalt for Camp Lind­quist, men snart ble den kjent som Camp Erna, etter Lind­quists dat­ter. Lind­quist og sine kame­ra­ter bruk­te den i vin­te­ren 1919-20 og deret­ter ble den brukt av NEC under pro­spek­te­rings­ar­bei­der i områ­der, men dis­se gav ingen bruk­ba­re resul­tater. I sene­re år ble Camp Erna brukt som bis­tas­jon av fang­st­folk som had­de hovedstas­jo­nen i Gås­ham­na i Horn­sund.

Etter isbjør­nen ble total­fre­det på Sval­bard i 1973 for­falt Camp Erna. I 2007 sto fort­satt deler av rui­nen, men noen år sene­re var det bare spred­te etter­la­tens­ka­per igjen.

← Til­ba­ke