Smittøya

Smit­tøya lig­ger midt i Hin­lo­pens­tre­tet.

Det er man­ge øyer i Hin­lo­pens­tre­tet, mel­lom Spits­ber­gen i vest og Nord­aus­t­land i øst. Noen av dem er stør­re mens de fles­te er vel­dig små. Smit­tøya er en av de mind­re øyene, den lig­ger nord­vest for Wahl­ber­gøya.

Det er nok først og fremst øyas form som er påfal­len­de og kan­skje til og med litt sjar­mer­en­de. Smit­tøya er 1,8 kilo­me­ter lang fra nord­vest til sørøst, men den midt­re delen er mind­re enn 100 meter bred! På beg­ge ende­ne er øya litt bre­de­re, som en dob­bel-skje. Ende­ne består av lave, bre­de hau­ger med mak­si­mum høy­de på 16 meter på beg­ge sider. De har en smal for­bin­del­se av sand og grus, noe som man bete­g­ner som en tom­bo­lo.

Det var utvi­k­lin­gen etter isti­den som ga øya dagens form først og fremst gjen­nom post­gla­si­al land­hev­ning: opp­rin­ne­lig var hau­ge­ne som i dag utgjør øyas ender og nord­vest og sørøst bare grun­ner under vann. Gjen­nom land­hev­nin­gen ble de til sepa­ra­te hol­mer, og når hav­strøm­mer og bøl­ger lever­te nok av sand og grus fra hav­bun­nen i lave dyb­der i nær­he­ten for å dan­ne for­bin­dels­en i mid­ten, fikk øya utse­en­det den har i dag.

Alt det­te blir umid­del­bart klart når man ser øya – i hvert fall hvis man er geo­log eller geo­graf. Ellers hjel­per kan­skje bil­de­ne på den­ne siden som viser øya fra fugle­per­spek­ti­vet.

Pan­ora­ma Smit­tøya (1): tom­bo­loen i mid­ten

Det­te førs­te bil­det ble tatt en fin­værs­dag i august 2023 over den sma­le land­for­bin­dels­en i mid­ten, eller tom­bo­loen. Her er det bare noen få meter fra side til side.

Pan­ora­ma Smit­tøya (2): sør­si­den – litt om geo­lo­gi

Pan­ora­ma num­mer 2 ble tatt over den sør­li­ge delen av øya som er omt­rent 500 meter bredt, rett over høy­den på 16 m. Ved nær­me­re betrakt­ning vil man se at berg­grun­nen består av for­skjel­li­ge berg­ar­ter: lys kalks­ten på øst- og nordsi­den (mot tom­bo­loen), som ved for­vitring dan­ner sand og grus og en gans­ke jevn over­fla­te. På sør­ve­st­siden der­imot består øya av dia­bas, en mørk stør­k­nings­ber­g­art som gjen­nom for­vitring dan­ner gro­ve stein og blokk­mark. I til­legg vil man se at det ikke fin­nes iskil­po­ly­go­ner i områ­det som består av dia­bas.

Stør­s­tede­len av Smit­tøya består av kalks­ten, og dia­ba­sen er en lokal sære­gen­het. Til og med en liten øy som den­ne kan ha en kom­pl­eks geo­lo­gisk samm­men­set­ting.

Pan­ora­ma Smit­tøya (3): sør­si­den, en gang til

Bil­det num­mer 3 ble tatt ved sørspis­sen. Her består berg­run­nen ute­luk­ken­de av lys kalks­ten; hau­gen som består av dia­bas skim­tes mot nord­vest.

Det lig­ger noen hval­ros­ser i fjæra helt på sørspis­sen.

Pan­ora­ma Smit­tøya (4): mid­ten, en gang til

Så kom­mer vi til­ba­ke til den midt­re delen, men nå viser Hin­lo­pens­tre­tet og sel­ve øya fra en helt anner­le­des side. Det er sep­tem­ber, bare noen få uker sene­re.

Bil­de­gal­le­ri Smit­tøya

Til syven­de og sist noen inn­trykk tatt fra et mer kon­vens­jo­nell per­spek­tiv, på bak­ken. Det er vel sånt at noen av øyas karak­tertrekk kom­mer frem i bil­de­ne gjenn­tat­te gan­ger. Men dis­se er nok net­to­pp øyas sære­gen­he­ter som tiltrek­ker opp­merksom­he­ten hver gang det er anled­ning å besøke den, noe som ikke skjer alt­for ofte. Først og fremst er det her snakk om den vak­re kyst­lin­jen, fulgt av polarør­kens detal­jer som driv­ved, strand­vol­ler, iski­ler, …

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

←Til­ba­ke