Den norske fangstperioden

Pomo­re­ne var i områ­det i fle­re århund­rer, inn­til de slut­tet å dra til­ba­ke til Sval­bard på mid­ten av 1800-tal­let av ukjen­te årsa­ker; den øko­no­mis­ke situas­jo­nen på hjemm­e­fron­ten kan ha spilt en stor rol­le, etter­som jakt­mar­kene i nord fort­satt var gode nok til å tiltrek­ke seg and­re fang­st­folk. De fles­te av dis­se var nord­men­ne­ne.

Hoved­må­let deres var å fan­ge så man­ge fjell­re­ver og isbjør­ner som mulig for å sel­ge skinn­fel­le­ne på fast­lan­det. I til­legg var dun fra ærfug­ler også sam­let, og noen gan­ger jak­tet man på «hvitfisk» (hvith­va­ler). And­re arter som reins­dyr, sel og ryper ble jak­tet på for lokal bruk. Grun­nene til å over­vint­re var at kun vin­ter­pel­sen fra dyre­ne man jak­tet på ga øko­no­misk pro­fitt, og som­mer­pel­sen var betyd­nings­løs øko­no­misk sett i sam­men­lig­ning.

Den nor­ske fang­st­kul­tu­ren på Sval­bard har sine røt­ter i sel­jakt fra ishavss­ku­ter under som­mer­se­son­gen. Det­te had­de pågått i lang tid og var øko­no­misk sett vik­ti­ge­re enn jak­ten på land. Den førs­te nor­ske over­vint­rin­gen på Sval­bard var i 1795-96, anta­ge­lig i Isfjor­den. I peri­oden 1822-23 fulg­te 16 menn på over­vint­ring i Kross­fjor­den, og det eta­bler­te tra­dis­jo­nen med vin­ter­jakt.

Etter fle­re ulykker var akti­vi­te­ten spo­ra­disk en tid, inn­til man i 1892 fikk et «boom» med over­vint­rings­ek­spe­dis­jo­ner. Akti­vi­te­ten ble avbrutt i peri­o­der med krig, men pro­fes­jo­nel­le jege­re fort­sat­te jakt­ak­ti­vi­te­ten på Sval­bard fram til det i 1973 ble for­budt å jak­te på isbjør­ner som fikk internas­jo­nal bes­kyt­tel­se.

På noen fang­st­felt kun­ne både fell­re­ven og isbjør­nen være like vik­tig. Reven ble fan­get i tre­fel­ler som drep­te reven med en tung sten­vekt for ikke å ska­de pel­sen. Isbjør­ner ble jak­tet hovedsa­ke­lig i øst­li­ge deler av Sval­bard, hvor det er mye sjøis. De ble jak­tet med selvs­kudd, med for­gif­tet åte (det ble raskt ned­lagt for­budt mot den­ne fang­st­me­to­den men lik­e­vel ble det gjort i fle­re år til) og, når anled­nin­gen bød seg, med rif­le. Når det var mulig fan­get man unge bjør­ner som ble solgt leven­de til dyre­ha­ger for gode pen­ger. Det nor­ske sys­te­met blant fang­st­men­ne­ne var å bo i en rela­tivt stor hovedstas­jon for så å dra ut til mind­re bis­tast­jo­ner gjen­nom jakt­tu­rer under den pola­re vin­te­ren for å øke fang­s­tom­rå­det.

Vir­tu­el­le turer til noen av Sval­bards mest berøm­te fang­s­tas­jo­ner:

• Vil­la Fred­heim: Hil­mar Nøis’ sitt hjem i Tem­pel­fjor­den.
• Bjør­ne­borg på Halv­må­neøya var i man­ge år stedet for dem som var ute på bjør­ne­fangst.
• Heimøya, Ryke Yse­øya­ne: en av Sval­bards mest avsi­des­lig­gen­de fang­st­s­tas­jo­ner.
• Hyt­te­vi­ka: hovedstas­jon til Wan­ny Wold­stad (og man­ge and­re) nord for Horn­sun­det.
• Gråhu­ken: byg­get som «Kapp Hvi­le» av Hil­mar Nøis, men i dag kan­skje bed­re kjent som «Rit­te­rhyt­ta».
• André­e­tan­gen: hyt­ta som Isbjørn­kon­gen, Hen­ry Rudi, byg­get på Edgeøya i 1946.

Fang­s­tek­spe­dis­jo­ner tid­lig på 1900-tal­let bes­tod av fle­re mann, ofte i grup­per på 4-6, mens ten­den­sen sene­re var å dra ut i mind­re grup­per med to menn, eller til og med å over­vint­re ale­ne. Det ble en mar­kert end­ring i en indus­tri som ble orga­nis­ert av han­dels­menn i Nord-Nor­ge til en livs­stil hvor enkelt­per­soner had­de et eget øns­ke om fri­het og et rolig sosi­alt mil­jø. Per­soner som Hil­mar Nøis, Arthur Oxaas, ‘isbjørn­kon­gen’ Hen­ry Rudi og til og med noen få kvin­ner, som Wan­ny Wold­stad som over­vin­tret fle­re gan­ger i Horn­sund med sine barn på 1930-tal­let, opp­nåd­de sta­tus nær­mest som legen­der og er godt kjen­te også i dag. His­to­rie­ne deres påvir­ker ideen man­ge har om livet i Ark­tis. De sis­te åre­ne har nye utga­ver av gam­le dag­bøker fra fang­st­pe­ri­oden og moder­ne bøker om den­ne tiden blitt publi­sert.

I dag er det vel­dig få fang­st­folk igjen på Sval­bard som dri­ver med pro­fes­jo­nell fangst. Harald Sol­eim har hatt sin hovedstas­jon på Kapp Wijk i Dick­son­fjor­den i over 40 år. Tom­my San­dal dri­ver fel­tet i Bell­sund. Gjen­nom sels­ka­pet Sval­bard fangst sel­ger han fine pro­dukter fra Sval­bards vill­mark. Farm­ham­na på ves­t­kys­ten og Aus­t­fj­ord­ne­set i Wij­defjor­den er and­re fang­st­s­tas­jo­ner som fort­satt bru­kes anled­nings­vis.

115 hodes­kal­ler av isbjørn: Resul­ta­tet etter én enkelt sesong på Halv­må­neøya
sørøst på Sval­bard.

← Til­ba­ke