Raudfjord Liefdefjord Woodfjord

Det fin­nes nå tre nye sider som erstat­ter den­ne siden. De nye side­ne byr på bed­re geo­gra­fisk opp­løs­ning og de er opp­dater­te med mer informas­jon og bil­der.

• Raud­fjor­den
• Lief­defjor­den
• Wood­fjor­den

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Gener­elt: Vak­kert og variert fjor­dom­rå­de på nord­kys­ten av Spits­ber­gen. På grunn av at områ­det fort­satt er påvir­ket av Golf­strøm­men, er det van­lig­vis tilg­jen­ge­lig tid­lig på som­me­ren. På enkel­te steder kan fjor­den eller deler av kys­ten være blok­kert av fjor­di­sen til litt len­ger ut på som­me­ren. Den størs­te delen av områ­det (Raud­fjord, Lief­defjord) er en del av Nord­vest-Spits­ber­gen Nas­jo­nal Park.

Klikk her for pan­ora­ma­bil­der fra Wood­fjord og Lief­defjord.

Geo­lo­gi: Variert og vak­ker. I man­ge av områ­de­ne rundt Raud- og Lief­defjor­den fin­ner man blandt annet gneiss og mar­mor. Det fin­nes også steder i områ­det, der man fin­ner res­ter av fyl­lin­gen fra Andrée-Land-Gra­ben fra Devon­ti­den, som blant annet består av brun-røde sand­stein og kon­glo­me­ra­ter (‘Old Red’).

Old Red i ind­re Wood­fjor­den.

Dis­se sedi­men­tene er blitt ster­kt defor­mert av skor­pe­p­la­ter som har blitt pres­set sam­men, sann­syn­lig­vis over lengre tid: Sval­bar­di­an fase i yng­re Devon og i løpet av Alpi­dic oro­ge­ny, i ned­re ter­tiær. Deres tota­le tykkel­se overs­ti­ger 7-8 km og de er ikke meta­mor­fe. Far­ge­ne varie­rer, fra grå til svart eller de har en vak­ker rød­far­ge, noe som skyl­des jer­noks­idet fra for­vitrin­gen i det sub-tropi­ske kli­ma­et på den tiden hvor dis­se sedi­men­tene ble avsatt: den gan­gen, i devon­ti­da for mer enn 350 mil­lio­ner år siden da Spits­ber­gen, som en del av en stør­re pla­te, lå rett sør for ekva­tor. Raud­fjor­den har fått sitt navn (‘Rød fjord’) fra fore­kom­s­ten av Old Red sedi­men­ter på øst­siden, selv om det ikke er like utpre­get som nav­net kan­skje til­sier. I regio­nen Liefdefjorden/Woodfjorden fin­ner man man­ge far­ge­ri­ke områ­der: Reins­dyr­flya og øyene på den sør­li­ge siden (Andøya­ne) og det mes­te av den øst­li­ge siden av Wood­fjord og Bock­fjord. I Bock­fjord, fin­ner man også noe annet inter­es­sant geo­lo­gisk sett: De enes­te kvar­tæ­re vul­kaner på Spits­ber­gen. Sver­ref­jel­let er rui­nen av en vul­kan som kan ha brutt ut for noen få titusen år siden. Det er også noen var­me kil­der i områ­det.

Vul­ka­nen Sver­ref­jel­let (i mid­ten).

Lands­kap: På grunn av den geo­lo­gis­ke sam­men­set­nin­gen, er lands­ka­pet vel­dig variert. I Old Red områ­det, pre­ger de over­vei­en­de myke sand­stei­ne­ne lands­ka­pet med sine run­de for­mer og var­me far­ger. Her, spe­sielt i Andrée lan­det øst for Wood Fjor­den, fin­ner man bare noen få, små isbre­er. Det­ter er for­di den gjen­noms­nitt­li­ge høy­den er lave­re enn ellers i områ­det, og også for­di det­te områ­det lig­ger i regn­skyg­gen av fjel­le­ne nær ves­t­kys­ten.

Old Red i Bock­fjord med sine vak­re, røde far­ger.

Mona­co­b­reen i Lief­defjor­den og fjells­pis­ser beståen­de av grunnf­jell.

Grunnf­jell som lig­ger sør og vest for Lief­defjord pre­ger lands­ka­pet med høye­re, tag­ge­te fjell og sterk isdan­nel­se, som ender opp i den store kal­ve­te bre­fron­ten av Mona­co­b­reen.

Flo­ra og Fau­na: Rik. På grunn av Vest-Spits­ber­gen-Strøm­men («Golf­strøm­men»), er kli­ma­et rela­tivt guns­tig og man fin­ner vak­re tun­draom­rå­der med far­ger som blir eks­tra inten­si­ve grun­net den rød­li­ge mar­ken i Old Red områ­det. De for­vi­tre­te pro­duk­te­ne av de myke sand­stei­ne­ne dan­ner noe som ligner på jord, der­for er grun­nen her rela­tiv frukt­bar. Her fin­ner man rein­ro­se, rød­sild­re og and­re sild­rer som for eks­em­pel ampel­lil­jen, som ellers er vel­dig sjel­den. Også i hen­hold til dyre­li­vet, det er mye å se i områ­det. For eks­em­pel fin­ner man et stort antall hek­ken­de ter­ner og ærfugl. Hvis man er hel­dig kan man til og med få et glimt av en prak­tær­fugl. Det­te betyr at man må være ekstremt for­sik­tig tid­lig i seson­gen for ikke å fors­tyr­re de hek­ken­de fug­le­ne. Som regel fin­nes det et stort antall med ark­tis­ke ter­ner og krykkjer tiltruk­ket til fron­ten av Mona­co­b­reen på grunn av de oppad­gåen­de strøm­nin­ge­ne av smel­tevann som anta­ge­lig­vis brin­ger noen smak­ful­le god­bi­ter til over­fla­ten.

Rød­nebb­ter­ne i Lief­defjor­den.

His­to­rie: Man vet at områ­det ble regel­mes­sig besøkt av hval­fan­ge­re i det 17. århund­re, selv om det ikke er fun­net noen res­ter etter landstas­jo­nene. Fang­st­menn har ofte brukt områ­det i slut­ten av det 19. og 20. århund­re; en tra­dis­jon som har blitt holdt i live, i liten grad, uten­for nas­jo­nal­par­ken frem til i dag.

Grav i Ali­ce­ham­na i Raud­fjor­den.

I 1934-35 over­vin­tret Chris­tia­ne Rit­ter sam­men med sin mann Her­mann Rit­ter og den nor­ske fang­st­man­nen Karl Niko­lai­sen i hyt­ta like sør for Gråhu­ken. Hun skrev en bok om den­ne opp­le­vel­sen som sene­re ble en klas­si­ker i Sval­bard­lit­te­ra­tu­ren: «Kvin­ne i polar­nat­ten». Hyt­ta ble opp­rin­ne­lig byggd av Hil­mar Nøis i 1928. Nøis kal­te den for «Kapp Hvi­le».

«Rit­ter-hyt­ta» på Gråhu­ken, som fak­tisk er ei Nøis-hyt­te.

←Til­ba­ke