Storjo (Stercorarius skua)

Den store og kraf­ti­ge stor­jo­en er den størs­te av fire arter i jofa­mi­li­en som fin­nes på Sval­bard. Den kan min­ne om en stor, mørk måke.

Stor­jo under angrep av ei rød­nebb­ter­ne i Lief­defjor­den.

Bes­kri­vel­se: Stor­jo­en er den størs­te i jofa­mi­li­en (50-58 cm lang, vekt 1,2-1,8 kg) og har en ens­far­get mør­ke­brun fjærd­rakt, der bare hånd­vin­g­e­ne viser hvi­te flek­ker på over- og under­si­den. Det­te er godt syn­lig når den flyr. Med bre­de vin­g­er og det kraf­ti­ge, lett bøy­de neb­bet min­ner den om en rov­fugl.

Stor­jo på bak­ken, Lief­defjor­den.

Utbredelse/Migrasjon: Stor­jo­en er en pela­gisk fugl som hek­ker i den øst­li­ge delen av Nord-Atlan­te­rens fra Island, via Færøye­ne og Shet­land til Nor­ge. Som hek­ke­fugl ble den obser­vert for førs­te gang på Bjørnøya i 1970 og på Sval­bard i 1976. Siden den gang har den eta­blert seg godt og hek­ker nå på hele øygrup­pen, unn­tatt på det høy­ark­ti­s­ke nor­døst-Sval­bard. Den over­vin­trer på det åpne Atlan­ter­ha­vet, litt sør for hek­keom­rå­de­ne.

Feltbio­log med stor­jo på Bjørnøya.

Bio­lo­gi: Stor­jo­en liker fisk, sær­lig når and­re har fan­get den: Som de and­re joe­ne røver den mat. Først og fremst tar den egge­ne og unge­ne til and­re fug­ler.

To egg leg­ges i en liten grop på flat tun­dra og ruges av beg­ge foreld­re­ne i fle­re uker. Etter­på hol­der fami­li­en seg nær rei­ret til unge­ne er fly­ge­dy­k­ti­ge.

Annet: Den kraf­ti­ge stor­jo­en forsva­rer reir og unger aggres­sivt og effek­tivt, slik at man fort trek­ker seg fri­vil­lig til­ba­ke når man har kom­met for nær.

Stor­jo flyr luft­an­grep på isbjørn.

Stor­jo­en er ganske lik tyv­jo­en. På sør­halvku­len fin­nes fle­re arter av store joer som ser helt like ut som stor­jo­en.

←Til­ba­ke