Storjo (Stercorarius skua)

Den store og kraftige storjoen er den største av fire arter i jofamilien som finnes på Svalbard. Den kan minne om en stor, mørk måke.

Storjo under angrep av ei rødnebbterne i Liefdefjorden.

Beskrivelse: Storjoen er den største i jofamilien (50-58 cm lang, vekt 1,2-1,8 kg) og har en ensfarget mørkebrun fjærdrakt, der bare håndvingene viser hvite flekker på over- og undersiden. Dette er godt synlig når den flyr. Med brede vinger og det kraftige, lett bøyde nebbet minner den om en rovfugl.

Storjo på bakken, Liefdefjorden.

Utbredelse/Migrasjon: Storjoen er en pelagisk fugl som hekker i den østlige delen av Nord-Atlanterens fra Island, via Færøyene og Shetland til Norge. Som hekkefugl ble den observert for første gang på Bjørnøya i 1970 og på Svalbard i 1976. Siden den gang har den etablert seg godt og hekker nå på hele øygruppen, unntatt på det høyarktiske nordøst-Svalbard. Den overvintrer på det åpne Atlanterhavet, litt sør for hekkeområdene.

Feltbiolog med storjo på Bjørnøya.

Biologi: Storjoen liker fisk, særlig når andre har fanget den: Som de andre joene røver den mat. Først og fremst tar den eggene og ungene til andre fugler.

To egg legges i en liten grop på flat tundra og ruges av begge foreldrene i flere uker. Etterpå holder familien seg nær reiret til ungene er flygedyktige.

Annet: Den kraftige storjoen forsvarer reir og unger aggressivt og effektivt, slik at man fort trekker seg frivillig tilbake når man har kommet for nær.