Hvitkinngåsa på Svalbard er et populært forskingsobjekt spesielt blant nederlandkske forskere i Ny-Ålesund og derfor vet man ganske mye om dem. Etter en periode med intens jakt var det bare noen få hundre igjen på Svalbard mot slutten av 1940-tallet, men i mellomtiden har bestanden tatt seg godt opp igjen.
Hvitkinngås.
Beskrivelse: Hvitkinngåsa er en mellomstor gås (58-70 cm lang, vekt 1,5-2 kg) med kontrastrik fjærdrakt, svart hals og delvis hvitt hode. Den skilles klart fra de andre to gåseartene som hekker på Svalbard, kortnebbgåsa og ringgåsa.
Av og til blir leukistiske hvitkinngjess sett, som er stort sett hvite på grunn av redusert pigmentering. Det er ikke snakk om albinisme.
Leukistisk hvitkinngås ved Longyearben, juli 2017.
Utbredelse/Migrasjon: Det finnes tre regioner der hvitkinngjess hekker: Nordøstgrønland, Svalbard og Nordvest-Russland, ned til Østersjøområdet. De viktigste hekkeområdene på Svalbard er på Tusenøyane og vestkysten av Spitsbergen. Fuglene fra Spitsbergen overvintrer i grenseområdet mellom England og Skottland, der Bjørnøya er en viktig mellomstasjon under høstmigrasjonen. På vei nord stopper hvitkinngjessene på vestkysten av Norge. I slutten av mai og i juni, etter vårmigrasjonen, er det mange hvitkinngjess i Adventdalen og til og med i Longyearbyen, før de drar videre til hekkeplassene.
Hvitkinngjess i Adventdalen i slutten av mai, etter vårmigrasjonen.
Hvitkinngjessene fra Grønland overvintrer på Island og på vestsiden av Skottland. De fra Russland overvintrer ved kysten av Nordsjøen i Tyskland og Nederland.
Biologi: Hvitkinngjess er planteetere og eter bare planter og mose.
Fuglene foretrekker klippeterrasser og små øyer i innsjøer og ved kysten som hekkeområde, utenfor rekkevidden for fjellrev. De legger flere eller fem egg som ruges i 24-25 dager av hunnen. Hannen holder seg i nærheten og forsvarer familien mot rev og andre angripere, om nødvendig. De siste årene er isbjørn blitt til av en plage for hekkende hvitkinngjess, det skjer nå til og med at den ødelegger hele hekkeproduksjonen i noen kolonier.
Hvitkinngjess etter forstyrrelse av en fjellrev.
Så fort ungene har klekket, forlater familien hekkestedet og tilbringer de neste ukene i vegetasjonsrik tundra ved en innsjø eller på kysten, slik at de kan rømme ut på vannet ved fare. Voksne fugler bytter fjærdrakten i denne tiden, slik at de ikke er i stand til å fly i en kort periode. Ungene er flygedyktige når de er 40-45 dager gamle.
Etter byttingen av fjærdrakten samler gjessene seg i stort antall på steder med rik vegetasjon, der de beiter for å øke energiforrådet før høsttrekket mot sør. Familien blir sammen til vårtrekket.
Hvitkinngjess i Ny-Ålesund.
Annet: Før i tiden ble hvitkinngjess jaget til de var i fare for å bli utryddet på Svalbard, men bestanden har kommet seg nå. Populasjonen er stabil og vokser, og det var snakk om at begrenset jakt blir tillatt igjen i fremtiden. Det at svært mange fugler samles på ett sted til en bestemt tid, som like før høsttrekket, fører til at hvitkinngjess er veldig sårbar for forstyrrelser.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.