Billefjorden er en av Spitsbergens vakreste fjorder. Her finnes det mange muligheter for flotte fjell- og andre fotturer og man kan cruise langs Nordenskiöldsbreens brefront. Der håpet vi jo også å se en isbjørn, kanskje litt nærmerere enn den som vi så for noen dager siden i Liefdefjorden. Slik skulle det ikke bli, men noen hvithvaler dukket opp, og i midten av dette vakre landskapet hadde vi en helt upåklagelig morgen.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Så kom denne turens siste ilandstigning på Gipshuksletta, rett på hjørnet mellom Billefjorden og Sassenfjorden/Tempelfjorden. Utrolig vakkert arktisk vinterlandskap i lyset om man har noen uker før polarnatten begynner. En nydelig avskjed fra Svalbards natur – for denne gangen.
Av og til er det helt klart bedre å justere planen med tanke på realiteten, det vil si været. Dagens høststorm hadde ikke vært i værmeldinga i går, men nå begynnte det å blåse ganske så kraftig her i Isfjorden. Vi nådde frem til Barentsburg uten problemer og dette var stedet å være på en sånn dag med mye vind og snøfokk. I løpet av ettermiddagen ble det faktisk litt bedre slik at de som hadde lyst på en tur kunne sette i gang. Fjellrevene kom ut og koste seg med lek, saunaen var varm og fin, mens snøen gikk ute …
Igjen en rolig natt i en liten bukt på nordvestsiden av Spitsbergen. Det første vi ser ute er en isbre og speilbilder på vannet.
Sallyhamna er en liten plass – det vil si, ikke mye til plass for en lettvint tur – men vakker og spennende med storslåtte omgivelser, Waldemar Kræmers gamle fangsthytte og spekkovner og noen graver fra hvalfangsttiden.
Senere er vi i Fuglefjorden. Svitjodbreen er en av de største og mest aktive isbreene i området. En storkobbe ligger på isen.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Så blir det på tide å dra sørover. Vi har en seilas på godt over 120 sjømil foran oss før vi er Isfjorden igjen. Ute er det uansett grått og vått nå. Men godt vær for å seile nedover, med lett nordlig vind.
Vesle Raudfjorden ligger øst for den „ekte“ Raudfjorden. Der finnes det flere store laguner gjemt bak vakre strandvoller og her kan en dra på tur så langt som en vil i flere retninger. Også her ligger mye plastsøppel på strendene. Nå flere sekker mindre enn før.
Verden forsvinner i tåka mens vi seiler rundt Biskayarhuken, men så snart vi dreier inn i Raudfjorden strømmer sollyset som flytende gull gjennom hull i skydekket.
Monacobreen er for tiden veldig aktiv, den gjør kraftige brefremstøt og spesielt den vestre delen av brefronten ligger sikkert en kilometer lenger ute i fjorden enn den gjorde for to år siden. Samtidig er den veldig produktiv og det ligger utrolige mengder av breis i fjorden. Veldig imponerende, også på en litt grå morgen som i dag.
Andøyane byr på en sterk kontrast landskapsmessig. Naturskjønne omgivelser, fargefulle laver og fine strender. Dessverre er det mye plastsøppel på disse strendene. Nå er det i hvert fall en del mindre.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Senere så vi en isbjørn på Reinsdyrflya. Ganske langt borte. Denne stakkars bamsen var ganske tynn, det er nok på tide at den er heldig med jakta eller at den finner en reinsdyrskrott eller noe annet.
Det var allerede ganske tykk is i lagunen i Mushamna, så vi foretrakk å kaste ankeret på utsiden. Fantastisk kvelds- og månelys!
Neste morgen gikk vi ut på tur i det vakre vinterlandskapet rundt Mushamna. Snø og sol! Senere blåste det kraftig opp i Woodfjorden, så vi flyttet til Bockfjorden for en ettermiddagstur i snøen. Det var overskyet da, en helt annerledes stemning. Et landskap som er som skåret ut av stein. Vel, det er nok det det er.
Vår sjanse å seile opp til nordkysten er i dag, så vi setter i gang tidlig fra Ny-Ålesund og bruker morgenen til seilasen nordover langs vestkysten. Senere får vi fint og klart vær i Smeerenburgfjorden. I Virgohamna ser vi på det som Andrée og Wellman har etterlatt seg hver på sine nordpolekspedisjoner. Noen steinkobber ligger på steiner langs fjæra. I Smeerenburg er det en stor gruppe hvalrosser som trives i snøen. Det er kaldt, og vinteren er ikke langt borte.
Kongsfjorden – Det var flott å bli vekket av bråket lagd av isbreen ute. Vi lå forankret ikke langt fra Blomstrandbreen.
Blomstrandhalvøya var dagens første mål. Valget var en lett tur langs kysten eller en litt mer krevende tur tvers over øya inkludert Irgensfjellet (385 meter) og Brattlikollen (370). Ikke verdens høyeste fjell, men utsikten over Kongsfjorden er likevel helt upåklagelig. Turen videre gikk langs den lille gamle gruvebyen Marble Island / Ny London. Det ble litt sent før vi kom tilbake til skipet, men det er jo verdt hvert eneste minutt som man får være ute på en sånn gyllen septemberdag.
Lovénøyane er jo fredet som fuglereservat, men alle hekkefugler har dratt for uker siden og nå er det hverken fugler eller lovgiver som legger hindringer i veien. Og småøyer i arktis pleier jo gjerne å være sanne skattekister. Tusenvis av år med intens gjødsling har skapt tykke tepper av moser og lav. Det er mye breis i fjæra og noen nysgjerrige steinkobber som leker i vannet. To reinsdyr, mange store flytteblokker og fantastisk landskap alle veier.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
I Ny-Ålesund var de så vennlige å åpne Kongsfjordbutikken til og med lørdags kveld for oss. Jeg tror det var verdt å gjøre det for alle parter. Den lille byturen og spaserturen til Amundsens berømte luftskipsmast ble til kveldsturer. Solnedgang var jo allerede klokka 19.39.
Kvelden i går ble veldig vakker, med rødt kveldslys og månen som sto over Protektorfjellet. I morges var det litt … annerledes. Nordlig vind i Forlandsundet. Ikke så bra. Vel, noen få timer senere var vi i rolige farvann igjen, i Krossfjorden. Den første turen i land ble i Signehamna. Breis i fjæra, fjellrev, Svalbardrein, polygonmark, rester etter en tysk værstasjon fra krigen.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Isbreen i Tinayrebukta er bratt og den var veldig aktiv i dag. Senere tok vi en fottur til en annen bre som ligger gjemt bak en stor morene. Vi kunne uten vanskeligheter gå inn i en slags bregrotte, noe som var ganske spesielt.
Tilbake på Svalbard! Det var en rask overgang – Grønland, Island, Tyskland og Svalbard, alt innenfor noen få dager, det er jo nesten litt sprøtt … det første inntrykket av Spitsbergen fra 10,000 meters høyde: isbreene mellom Hornsundet og østkysten. De blir da ikke større heller.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Nå er bevegelsen mye langsommere og på havnivå. Tilbake på den gode gamle seilbåten Antigua. Og vi ser frem til 10 vakre dager på Svalbard!
Det var mange observasjoner av isbjørn over hele sommeren i Isfjorden, både på nordsiden, i Trygghamna, Ymerbukta og Borebukta, i Billefjorden i nærheten av Pyramiden, men også rundt omkring Longyearbyen.
Og dette er fortsatt tilfellet. Det har vært flere observasjoner de siste dagene i nærheten av Longyearbyen, som Svalbardposten skriver. Isbjørn ble sett i Colesdalen og Bjørndalen vest for byen og i Mälardalen, på nordsiden av Adventdalen, bare noen få kilometer fra byen og veien. Bjørnen som ble sett i Colesdalen og Bjørndalen kan ha vært det samme dyret, men den i Mälardalen må ha vært et annet individ.
På mandag så en mann som opphold seg på ei hytte på Diabasodden, omtrent 20 kilometer nordøst for Longyearbyen, seg nødt til å avfyre et skudd mens han var inne i hytta for å skremme bort en nærgående bjørn. Episoden gikk over uten videre problemer, men Sysselmannen valgte å hente mannen med heliktoper for å unngå flere farlige situasjoner.
Det er helt klart at man må ta risikoen å møte bjørn alvorlig, også i Longyearbyens nærområder.
Isbjørn i Hiorthhamn ikke langt fra Longyearbyen (arkivbilde).
I Svalbardpostens ukentlige gallup er spørsmålet denne gangen om folk er bekymret over den nåværende situasjon med mye bjørn i nærheten av byen. I skrivende stund har 790 blitt gitt, noe som er et høyt tall for Svalbardpostens galluper. 500 av disse er ikke bekymret: «når vi bor på Svalbard må vi tilpasse oss.» Men ikke mindre enn 241 stemte for «Det er på tide å diskutere isbjørnjakt igjen.» Nå bærer både spørsmålene i Svalbardpostens galluper og svarene som er gitt gjerne en viss preg av satire og humør, noe som muligens kan forklare det høye antallet av stemmer som krever potensiell åpning for jakt på isbjørn.
Arten ble totalfredet på Svalbard i 1973. Økningen i antall bjørner på Svalbard som man ser i de siste årene er fortsatt en reaksjon på fredningen etter mange år med intens jakt og fangst.
Den nye Svalbardkalenderen 2020 er ute nå – og den kommer for første gang som dobbelkalender. Vi har, enkelt og godt, tatt baksidene i bruk som ellers er jo bare hvit. Så i tillegg til 12 vakre Svalbardbilder får du en fullstendig kalender til med 12 likeså vakre bilder fra Antarktis 🙂
Til tross for at det er nå faktisk to kalendere istedenfor bare en har vi greidd å holde prisen stabil. Dobbelkalenderen «Svalbard & Antarktis 2020» finnes i to forskjellige størrelser: A3 ser flott ut på stueveggen, og i tilfelle du foretrekker det litt mer hendlig så kan det hende A5 formatet passer bedre.
En båt som ligger stille istedenfor rock’n’roll på havet er ikke verst. Ingen som må stå opp tidlig klokken 4 om morgenen og ingen som bråker med seilene til helt uvanlige tider. Det hjelper å få litt søvn, noe som nok alle lengtet etter. Søndagsfrokost kl. 9, alle sitter sammen rundt bordet for første gang siden vi forlot Grønland. Dette er livet!
Det første vi ønsket oss etter den lange seilasen var å gå en liten tur. Det finnes en naturreservat i nærheten av Dalvik med et fint elvelandskap og tilhørende fugleliv. Kaféen i Dalvik er absolutt verdt et besøk 🙂
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Nå er det bare en noen få timers kort og nydelig seilas igjen til Akureyri, med noen knølhval her og der. Og denne fossen overfor Akureyri, den er nok ganske unik i at den er både kunstig og har varmt, geotermisk vann. Den var plutselig der når de bygget tunnelen i området her.
Og så er vi plutselig i Akureyri. Igjen er en lang og vakker reise kommet til slutten. Tusen takk til alle som var med, først og fremst til skipper og båteier Heinz og mannskapet og båten hans!
Vi var ikke for tidlig ute med avgangen fra Grønland. Bortsett fra noen timer i går tidlig har det vært rolig og godt på havet. Nesten vindstille i går. I dag har det begynt å blåse litt igjen, men det er ikke noe dramatisk. Vi har allerede passert Kolbeinsey og vi forventer å nå Island i kveld.
Sjømannsliv: vi tar skifter på styret (roret), og ellers spiser, leser og sover vi … sånn går dagene. Nordatlanterhavet var litt røft i dag. Men vi fikk en veldig flott solnedgang ute på havet. Så er det ikke langt igjen til Island nå. I natt skal vi nå frem og legge oss langs kaia i Dalvik, en liten havn i Eyafjordur, nord for Akureyri.
Malmö i isen Mens det er 35 % mindre drivis i Arktis enn „vanlig“, har isforholdene i Svalbards farvann denne sommeren vært slik de pleide å være i tidligere år. Det betyr at deler av Nordaustlandet ble ikke isfritt i det hele tatt (så langt) og at det er drivis på østsiden av Svalbard og i den sørlige delen av Hinlopenstretet.
Det lille passasjerskipet Malmö kom i vanskeligheter i et felt med drivis i Hinlopenstretet med 23 personer ombord, deriblant 16 passasjerer. Saken ble potensielt farlig da strømmer førte isen og skipet mot grunt vann mellom Rønnbeckøyane. Sysselmannen valgte å evakuere passasjerene med helikopter. Besetningen kunne bli igjen ombord for å ta fartøyet ut av isen så snart anledningen byr seg fordi det var ingen umiddelbar fare. Man regner med at det blir råker i isen så snart tidevannet skifter.
Drivis i den arktiske sommeren 2019 – Foto av Malmö i isen
Kystvakten er i området og følger med for å kunne assistere eller gripe inn etter behov.