Tyvjo (nynorsk: tjuvjo)

Tyv­joen kan være litt av en dår­lig nabo: den går på angrep mot krykkjer og tra­kas­se­rer dem til de drop­per byt­tet eller til og med kas­ter opp det de har spist. And­re fug­lers reir er hel­ler ikke sik­ker mot tju­v­joens over­grep.

Tyv­jo, Horn­sund

Bes­kri­vel­se: Tyv­joen er en mel­loms­tor jo (leng­de 46 cm med hal­ef­jær, vekt 350-600 g). Den har en kon­trast­rik fjærd­rakt med mørkt hode, lys hals og mørk rygg og vin­g­er. Den kan lett for­veks­les med polar­joen eller fjell­joen, som beg­ge er mye sjeld­ne­re. Særtrekk er stør­rel­sen (fjell­joen er litt mind­re og har mer ele­gant kropps­byg­ning) og halen (tyde­lig lengre enn både hos fjell- og polar­joen, sist­nevn­te har også en karak­te­ris­tisk skje­for­met hale).

Ved siden av den­ne «van­li­ge» vari­an­ten nnes en mye sjeld­ne­re, mør­ke­re vari­ant av tyv­joen som er sjel­den på Sval­bard. Den opp­hol­der seg van­lig­vis len­ger sør.

Utbredelse/Migrasjon: Under hek­ke­se­son­gen fin­nes tyv­joen langs alle nord­li­ge kys­ter rundt Ark­tis og sub-Ark­tis. På Sval­bard fin­nes den over­alt, men for det mes­te på vest- og nord­kys­ten. Den over­vin­trer på åpent hav, anta­ke­lig­vis foran kys­ten til Vest- og Sør­ve­st-Afri­ka.

Bio­lo­gi: På Sval­bard hek­ker tyv­joen par­vis på flat tun­dra, ofte på flat bak­ke med god utsikt, der den fors­va­rer rei­ret sitt aggres­sivt mot poten­si­el­le angri­pe­re. I begyn­nel­sen av juni kom­mer den til hek­ke­om­rå­de­ne i nord, og den drar nes­ten all­tid til­ba­ke til sam­me sted. Den leg­ger som oftest to egg i begyn­nel­sen av juli og beg­ge foreld­re­ne ruger på dem i 26 dager. Kort tid etter klek­kin­gen for­la­ter fami­li­en rei­ret. Beg­ge foreld­re­ne for­blir med unge­ne til de er fly­ge­dy­k­ti­ge etter omt­rent fem uker.

Som nav­net til­sier, jak­ter tyv­joen ikke all­tid selv, men stje­ler gjer­ne byt­te fra and­re fug­ler som krykkjer eller polar­lom­vier. Den angri­per dem i luf­ten til offe­ret slip­per byt­tet eller gul­per maten opp igjen. Ellers spi­ser den også and­re fug­lers egg og unger. I and­re hek­ke­om­rå­der er også gna­ge­re en vik­tig nærings­kil­de, noe som imid­lert­id ikke gjel­der for Sval­bard, siden det ikke fin­nes mus eller lemen her.

Av alle joer er tyv­joen mest van­lig på Sval­bard.

Annet: Tyv­joen er den jo-arten som fore­kom­mer mest på Sval­bard, popu­las­jo­nen der antas å være på 1000 hek­ke­par. Den fin­nes ofte på flat tun­dra. På grunn av den godt kam­uf­le­ren­de fjærd­rak­ten er den ikke spe­sielt syn­lig. Ofte prø­ver en vok­sen fugl å late som om den er ska­det for å indi­ke­re at den er et lett byt­te og så lede angri­pe­ren vekk fra rei­ret. Kom­mer man for nær, fors­va­rer tyv­joen seg aggres­sivt og angri­per både ekte og antat­te angri­pe­re i stup. I slike til­fel­ler hjel­per det å trek­ke seg raskt til­ba­ke – ikke ta bil­der av rei­ret, slik at egge­ne ikke kjø­les ned eller blir til byt­te for and­re rov­dyr.

←Til­ba­ke