Svea Nord er en kullgruve som utgjør en del av den norske gruvebyen Sveagruva. Svea Nord åpnet i 2001 og noen år framover var den den viktigste kullgruven til det Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK), som også eier og driver gruve 7 i nærheten av Longyearbyen. Den årlige produksjonen i Svea Nord var maksimalt 3 millioner tonn. I forhold til verdensmarkedet er ikke dette mye, men på Svalbard er det den største årlige kullmengden som noen gang har blitt produsert. Dette er også et resultat av den imponerende tykkelsen på kullfløtsen i Svea på opptil 6 meter. På grunn av dette, hadde SNSK gode inntekter med kulldriften i Svea Nord i flere år. Det er ikke ofte at man kan tjene penger med kulldrift på Svalbard og derfor var den lønnsomme gruvedriften i Svea noe helt spesielt.
Gruvedriften i Svea Nord ble avsluttet i 2015. Allerede i 2013 hadde SNSK åpnet en ny kullgruve på Lunckefjellet litt lenger nord på øya, men den fikk de aldri til å gå i produksjon. Årsakene kunne man finne innenfor politikk og økonomi. I 2017 bestemte den norske regjeringen seg, som eier av SNSK, å sette en stopper for all kulldrift i Sveagruva, inkludert Svea Nord og Lunckefjellet.
Opprydningen foregår i skrivende stund (februar 2020) i Svea Nord. Mye utstyr og materialer hentes ut av fjellet for senere utskiping, først og fremst miljørelevante materialer. Svea Nord skal stenges for godt i mars 2020, og da vil gruven bli fullstendig utilgjengelig for all fremtid.
Panoramabilder i oversikten
Svea Nord kart (egen tegning, forenklet)
Størrelsen på hele anlegget er ganske utrolig: den store hovedtunnelen, på venstre side, er over 10 kilometer lang! Den begynner i Sveagruva og utgangen på nordsiden er ved Marthabreen, hvor det var en vei over breen til Lunckefjellet-gruven. Det var en annen inn-/utgang på Höganäsbreen, hvor det fantes en vei over breen ned til Kjellströmdalen og videre til Sveagruva.
Den delen av gruven som ligner på en snøkrystall (på kartet i hvert fall) dateres til en tidlig periode i Svea Nords historie. Det var nødvendig å raskest mulig sette i gang med kullproduksjon for å skaffe midler til den videre driften. Her ble «room-and-pillar» metoden brukt, som gjorde det mulig å komme i gang uten altfor store forberedelser og tatt i betraktning at fløtsmektigheten lå på opptil 6 meter var det gode penger å tjene her. Denne metoden forutsetter at en del kull blir igjen i fjellet i form av mange støtter for å stabilisere området i hvert fall en stund, så lenge det er drift. Dermed er metoden ikke veldig økonomisk fordi man ikke utnytter hele forekomsten. Det ble senere gjort når resten av gruven ble drevet med «longwall» metoden, hvor store maskiner bryter kull over en lang vegg («strossa») uten å la mye være igjen.
I alle fall ble aktuelle produksjonsområder bare holdt stabile mens det var drift der. Både «snøkrystallen» (room-and-pillar, tidlig produksjon) og de store områdene som senere ble drevet ut (longwall-metode, skraverte områder) har for lengst knekt sammen. Gruven som det er tegnet på kartet har altså aldri eksistert på et tidspunkt i dette omfanget! Bare delene som var i bruk ble stabilisert og resten fikk bryte sammen.
Prøvetaking og fotografering (desember 2019)
Inngang til hovedtunnelen til gruven Svea Nord i Sveagruva.
Derfor var det ikke store områder igjen da vi besøkte gruven i desember 2019. «Vi», det var geolog Malte Jochmann, gruveingeniør Kristin Løvø (den som er kjent med Longyearbyens lokalhistorie vil ha hørt dette familienavnet før), geologisk assistent Matthias og jeg (Rolf Stange) som fotograf.
Prøvetaking i Svea Nord. Fra venstre: Rolf Stange, Kristin Løvø, Malte Jochmann, Matthias.
Her vil jeg bruke anledningen til å takke Store Norske Spitsbergen Kulkompani og spesielt Malte Jochmann for at jeg fikk lov til å være med. Kullgruver er ikke offentlige steder, og hvis man får komme seg inn, så har man vanligvis ikke lov til å ta elektrisk eller elektronisk utstyr som et kamera og tilbehør med. Alt elektrisk må godkjennes av gruveelektrikeren før det kan tas med i gruven. Men i dette tilfellet ble alt godkjent for å gjøre det mulig å ta bilder inkludert de som vises på denne siden – denne muligheten kommer aldri igjen! Hovedformålet med dette besøket var geologisk prøvetaking for forskning. Jeg vil også takke Kristin Løvø som gjorde det mulig for meg å kunne ta bilder også andre steder litt lenger bort fra lokaliteten hvor prøven ble tatt.
Svea-Nord ligger under et bredekket område og derfor måtte store mengder av smeltevann pumpes ut om sommeren. Da kunne det være praktisk å ha en båt tilgjengelig, i tilfelle det ble tid til en fisketur i pausen 🙂
Et inntrykk fra den store, over 10 kilometer lange hovedtunnelen som forbinder inngangen i Sveagruva med hele Svea-Nord og, på nordsiden, Marthabreen og Lunckefjellet. Det er nå historie.
Her blir det litt mer teknisk med navnene: SN H8 Tv1 betyr «Svea Nord hovedstollen 8 tverrslag 1». Et tverrslag en kort stoll som forbinder to hovedstoller. Navnet er tilsynelatende kryptisk, men den innviede vet med en gang hvor man befinner seg.
Et bilde til av hovedstoll 8. I dette området ble også prøven tatt. Fløtsmektigheten og dermed høyden til stollen er i overkant av 4 meter.
Andre områder av Svea Nord var ikke tilgjengelig og det var heller ikke tid til mer. Men til syvende og sist kan man sikkert godt si at bildematerialet som jeg fikk og som blir presentert her gir et godt inntrykk av hvordan Svalbards største kullgruve så ut. Andre områder var jo på ingen måte annerledes, kanskje unntatt «snøkrystallen» (room-and-pillar området fra den tidlige produksjonsfasen), men dette område brøt sammen for lenge siden.
Svea Nord gjør et annerledes inntrykk på den besøkende enn gruven i Lunckefjellet gjorde, rett og slett fordi fløtsmektigheten og dermed tunnelhøyden var mye større i Svea Nord (4-6 m sammenlignet med omtrent 2 m i Lunckefjellet). Generelt er kullgruver ikke ideale plasser for den klaustrofobiske, men om det trengs så var Svea Nord nok stedet heller enn Lunckefjellet.
Galleri Svea Nord (2)
Til slutt et galleri med bilder fra et besøk i Svea Nord i April 2017. På denne tiden åpnet Store Norske gruven for turistbesøk og selvfølgelig ville vi ikke gå glipp av anledningen når den en gang bød seg. Selv om det bare var mulig å ta et liten kamera med som gruveselskapet stilte til rådighet fikk vi noen bilder som gir noen gode inntrykk.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.