Beskrivelse: Hvithvalen, som også kalles for beluga, er en middels stor tannhval. Hvithvaloksen kan bli opp til 4,5 m lang og veier 1500 kg, mens hunnen er noe mindre. På grunn av sin kremhvite farge kan man ikke ta feil av dem (ungdyrene er grå). Vanligvis opptrer de i grupper på 20 eller mer.
Utbredelse/vandringsmønster: Hvithvalen hører hjemme rundt Arktis. På Svalbard drar de inn i fjordene langs kysten. De er ikke stedbundne og man kan treffe på dem overalt i kystnære farvann. Antall hvithvaler på Svalbard er ikke kjent, man ser dem ikke hver dag, men mer eller mindre regelmessig. De fleste flokkene med dyr blir dannet av okser eller hunner med kalver, imidlertid virker det som om bindingen til en bestemt flokk er fleksibel. Det er mye om hvithvalen som fortsatt ikke er utforsket bl.a. også vandringsmønsteret. I det minste virker det som om hvithvalen tilbringer den meste av tiden om vinteren i farvann med mye drivis. På Svalbard ser det ut som om det finnes en nordlig og en sørlig delpopulasjon.
Biologisk: Hvithvalen kan dykke ned til over 1000 m og anvender da et slags ekkolodd for å finne næring og til orientering. Den ernærer seg av en bred palett av dyr på havbunnen: fisk og blekksprut, og i bestemte farvann også og av store mengder laks avhengig av årstiden.
Paringen skjer om våren i april og mai, og fødselen er mellom mai og august året etter. Hvithvalen kan bli opp til 40 år gammel. De farligste endene er isbjørnen og spekkhoggeren.
Annet: De første som drev jakt på hvithvalen på Svalbard var pomorene fra Kvitsjøens kyster. Deretter drev nordmennene jakt på dem fra 1867 til 1962. Et par eksempler fangsttallene (årstallet i parentes) viser utviklingen: 17 (1867), 285 (1868), 513 (1869), 1348 (1870). Hele okker ble stengt inne i grunne bukter med nett, for så å slakte dem med lanser, senere med gevær og til og med sprengstoff, for å ta spekk og hud. Resten lot jegere ligge igjen. I dag er hvithvalen fredet på Svalbard, men blir fortsatt jaktet på andre steder (Canada, Grønland). Det virker som om bestanden på Svalbard øker.
Og til syvende og sist mitt nytt Ceterum censeo:
ny bok
min ny bok, fotoboka «Norwegens arktischer Norden (3): Die Bäreninsel und Jan Mayen» (tysk tekst) er nå i trykk og kan bestilles fra nå av. Klikk her for mer info 🙂
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.
Svalbards hytter gjenstand for lengsel for mange. Selv om øyne og oppmerksomhet som oftest er rettet mot naturen, blir de fleste fascinert av spennende historier om oppdagere og ekspedisjoner, eventyrere og fangstfolk.
Prosjektet inkluderer alt fra ruiner til kjente fangsthytter som Fredheim i Tempelfjorden og Bjørneborg på Halvmåneøya. Haudegenstasjonen på Nordaustlandet som stammer fra krigens dager er med, og det samme gjelder Würzburgerhytta på Barentsøya og Hammerfesthuset på Bjørnøya, Svalbards eldste bygg.