Bjørnøya er den sørligste øyen på Svalbard, halvveis mellom Norge og Spitsbergen. Øyen er 178 km2 stor og relativt sjeldent besøkt, men på mange måter veldig spennende. Det er en permanent bemannet norsk værstasjon i Herwighamna på nordkysten av øyen. Mangelen på beskyttede viker og røffe værforhold med sterke vinder og mye tåke gjør det å gå i land på Bjørnøya til litt av et sjansespill.
Bjørnøya ble erklært et naturreservat i 2002, og det er derfor noen regler man må følge og det er saisonalt ferdselsforbud i flere områder. Disse vises på kartet nedenfor: områdene rundt de store fugleklippene på den sørlige enden av øyen og farvannet rundt disse en sjømil ut fra kysten kan ikke besøkes mellom 1. april og 31. august, unntatt av båter som er mindre enn 40 fot. (Per november 2023 venter man ikke endringer i dette regelverket, men det er alltid en god idé å dobbeltsjekke med Sysselmesteren på Svalbard for offisiell, oppdatert informasjon dersom du planlegger et besøk).
Bjørnøya. Fuglereservater klekkes ut (mer informasjon i teksten ovenfor).
Tidligere var Bjørnøya ofte omringet av drivis langt uti vinteren (ofte mars til mai), men var ofte isfri gjennom sommeren. Nå er det blitt en sjeldenhet at drivisen når så langt.
Leser du tysk kan jeg anbefale følgende lesestoff: en egen bok dedikert spesielt til Bjørnøya skrevet av undertegnede forfatter og eier av denne nettsiden.
Det finnes spesielle sider på denne hjemmesiden viet til enkeltlokaliteter over hele Svalbard, vanligvis med mye ekstra informasjon, bilder og 360-grader-panoramabilder. Du kan begynne på kartet på Svalbard panoramasiden (trykk her) eller ta turen direkte til Bjørnøya her:
Variert og spennende. Delvis grunnfjell (fra Silur eller eldre), delvis yngre sedimentært dekke (Devon og yngre). Det finnes Devoniske sedimenter i den nordøstlige delen av Bjørnøya, inkludert kullfløtsene her. Disse er blant de eldste kullfløtsene i verden, fra tiden da planter (uten dem får man ikke kulldannelse) begynte å invadere tørt land.
Det finnes mesozoiske sedimenter i sørøst, på toppen av Miseryfjellet.
Lag av konglomerater og sandstein fra Karbontiden ved Kapp Harry.
Landskap
Landskapsmessig er Bjørnøya unik innen Svalbard. De indre strøkene er isfritt og har en mild helning fra høyereliggende områder i sør til nord, med de høyeste områdene i sør og sørøst. Den høyeste fjelltoppen er Urd på Miseryfjellet med 536 m.
Miseryfjellet, det høyeste fjellet på Bjørnøya, sett fra sør (Ymerdalen).
Miseryfjellet, det høyeste fjellet på Bjørnøya, sett fra havet.
På nordsiden av Bjørnøya finnest det et vidstrakt lavland. Innlandet her er karrig og det er lite vegetasjon. Utover endeløse steinsletter, finnes det mange innsjøer. I noen av disse har miljøgifter blitt akkumulert i alarmerende mengder over de siste tiårene. Dette gjelder spesielt Ellasjøen som ligger lengst mot sør midt imellom noen fjell, slik at den får mer nedbør. Giftstoffene kommer til Arktis fra forskjellige industriland på den nordlige halvkulen med hav- og vindstrømmer.
Utsikt fra Miseryfjellet over lavlandet på nordsiden av Bjørnøya.
Kysten er ganske spektakulær. Her er kun et par viker og strender, men høye, nær-vertikale klipper som er høyest på den sørlige enden. Det er mange karakteristiske fjellsøyler her (Sylen, Stappen og andre) og grotter som den berømte Perleporten, som alle er skapt av den konstante bølgeaktiviteten.
Den karakteristiske Stappen (191 m høy), en imponerende staur på sørspissen av Bjørnøya.
Den karakteristiske Sylen (80 m høy), en imponerende staur på sørvestsiden av Bjørnøya.
Disse klippene er hjem til noen av de største sjøfuglkoloniene i Nord-Atlanteren. Kysthulen Perleporten ble kjent gjennom Alistair MacLean’s roman Bear Island fra 1971. Romanen har lite med realiteten å gjøre, men selve Perleporten er et fantastisk sted. Vanskelig å komme til og det skal være godvær og rolig sjø for at en kan gå inn med småbåt, men hvis en er så heldig så er det nok en opplevelse som aldri glemmes!
Kysthulen Perleporten går gjennom Kapp Kolthoff på sørøstsiden av Bjørnøya.
Plante- og dyreliv
I indre strøk på Bjørnøya er det lite liv, sett bort ifra dyrelivet i noen av innsjøene. I noen av dem finnes røye, som stort sett er små, men noen kannibalistiske individer har nådd en betydelig størrelse. En ornitologisk spesialitet er islomen. Dette er en stor fugl som sjeldent finnes på østsiden av Atlanteren; den hekker stort sett på Grønland og i Nord-Amerika, men et par av dem har funnet sitt hjem i nordøstlige deler av Bjørnøya. Følgelig er disse innsjøene forbudt å ferdes i, til mannskapet på værstasjonen sin store irritasjon, da innsjøen var et yndet fiskested for dem.
Biologisk sett er de viktigste delene av Bjørnøya de bratte klippene som huset de enorme sjøfuglkoloniene, spesielt på den sørlige halvdelen av øyen. Her hekker hundretusenvis av alkefugler, både polarlomvier og lomvier, ved siden av hverandre. Disse fugleklippene er blant de største på den nordlige halvkule. Fiske- og oljeindustrien kan true disse viktige hekkeplassene på sikt. Selve øyen er beskyttet, men økonomisk utnyttelse av områder i nærheten vil sannsynligvis forekomme. Det er store fiskeflåter i området.
Bestanden av lomvier på Bjørnøya fikk et dramatisk kollaps i 1986 fordi noen viktige fiskearter hadde blitt overfisket regionalt. Polarlomvien har en mer variert diett og ble ikke påvirket av overfisket, men lomviene har ennå ikke nådd samme bestand som på 1980-tallet.
Pattedyr i området er et sjeldent syn. Isbjørnen, som ga øyen navnet, er kun på korte visitter på øyen, når den er omringet av drivis om vinteren. Tidligere var det store hvalrosskolonier her, men disse har blitt helt borte siden tidlig på 1600-tallet.
Historie
Bjørnøya var den første øyen på Svalbard som ble oppdaget av nederlenderen Willem Barentsz under hans berømte tredje ekspedisjon. Barentsz nådde øyen den 10. juni 1596 og ga den navnet ‘Beeren Eylandt’ (Bjørnøya) fordi de hadde en dramatisk kamp med en isbjørn under deres første besøk på øyens kyst.
Øyen har en lang historie. Pomorene og norske jegere har overvintret her mange ganger. Sent på 1800-tallet slo den tyske journalisten og selv-erklærte polareksperten Theodor Lerner seg ned på Bjørnøya, men han etablerte ikke noe langsiktig drift her grunnet mangel på kapital (tanken var å starte en kullgruve her). Senere begynte et norsk selskap kullgruvedrift i Tunheim på nordøstkysten av øyen. Driften var stort sett økonomisk, og i 1920-årene kjøpte den norske staten aksjene i selskapet.
Hammerfesthuset (til høyre) like ved nabolaget til værstasjonen: det eldste huset på hele Svalbard som fortsatt står. I dag er det festdestinasjonen til værstasjonens mannskap.
Under andre verdenskrig etablerte Tyskland en værstasjon i Kvalrossbukta et par måneder, med mindre suksess. Norge beholdt en stasjon, som fortsatt er i drift i dag. Opprinnelig var værstasjonen en del av gruvebyen Tunheim, men senere ble den flyttet til Herwighamna hvor den ligger i dag.
Panoramabilder fra Bjørnøya
En del bilder fra Bjørnøya, for bedre oversikt samlet i forskjellige gallerier:
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.