spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
pfeil Svalbard guideboka pfeil

Bjørnøya

Gener­elt

Bjørnøya er den sør­ligs­te øyen på Sval­bard, halv­veis mel­lom Nor­ge og Spits­ber­gen. Øyen er 178 km2 stor og rela­tivt sjel­dent besøkt, men på man­ge måter vel­dig spen­nen­de. Det er en per­ma­nent beman­net norsk værst­as­jon i Her­wig­ham­na på nord­kys­ten av øyen. Man­ge­len på bes­kyt­te­de viker og røf­fe vær­for­hold med ster­ke vin­der og mye tåke gjør det å gå i land på Bjørnøya til litt av et sjan­ses­pill.

Bjørnøya ble erklært et natur­re­ser­vat i 2002, og det er der­for noen reg­ler man må føl­ge og det er sai­so­n­alt ferd­sels­for­bud i fle­re områ­der. Dis­se vises på kar­tet neden­for: områ­de­ne rundt de store fugle­klip­pene på den sør­li­ge enden av øyen og far­van­net rundt dis­se en sjø­mil ut fra kys­ten kan ikke besøkes mel­lom 1. april og 31. august, unn­tatt av båter som er mind­re enn 40 fot. (Per novem­ber 2023 ven­ter man ikke end­rin­ger i det­te regel­ver­ket, men det er all­tid en god idé å dob­belts­jek­ke med Sys­sel­mes­te­ren på Sval­bard for offi­si­ell, opp­datert informas­jon der­som du plan­leg­ger et besøk).

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Kart Bjørnøya

Bjørnøya. Fug­le­re­ser­va­ter klek­kes ut (mer informas­jon i teks­ten oven­for).

Tid­li­ge­re var Bjørnøya ofte omrin­get av dri­vis langt uti vin­te­ren (ofte mars til mai), men var ofte isfri gjen­nom som­me­ren. Nå er det blitt en sjel­den­het at dri­vi­sen når så langt.

Leser du tysk kan jeg anbe­fa­le føl­gen­de lese­stoff: en egen bok dedi­kert spe­sielt til Bjørnøya skre­vet av under­te­g­ne­de forfat­ter og eier av den­ne netts­iden.

Skilt nær værstasjonen Bjørnøya Meteo i Herwighamna

Skilt nær værst­as­jo­nen Bjørnøya Meteo.

Værstasjonen Bjørnøya Meteo (tidligere Bjørnøya Radio)

Værst­as­jo­nen Bjørnøya Meteo (tid­li­ge­re Bjørnøya Radio).

Bjørnøya pan­ora­ma

Det fin­nes spe­si­el­le sider på den­ne hjem­mesi­den viet til enkelt­lo­ka­li­te­ter over hele Sval­bard, van­lig­vis med mye eks­tra informas­jon, bil­der og 360-gra­der-pan­ora­ma­bil­der. Du kan begyn­ne på kar­tet på Sval­bard pan­ora­ma­si­den (trykk her) eller ta turen direk­te til Bjørnøya her:

Geo­lo­gi

Variert og spen­nen­de. Del­vis grunnf­jell (fra Sil­ur eller eld­re), del­vis yng­re sedi­men­tært dek­ke (Devon og yng­re). Det fin­nes Devo­nis­ke sedi­men­ter i den nor­døst­li­ge delen av Bjørnøya, inklu­dert kull­fløt­se­ne her. Dis­se er blant de elds­te kull­fløt­se­ne i ver­den, fra tiden da plan­ter (uten dem får man ikke kull­d­an­nel­se) begyn­te å inva­de­re tørt land.

Det fin­nes meso­zois­ke sedi­men­ter i sørøst, på top­pen av Mise­ry­fjel­let.

Konglomerater og sandstein fra Karbontiden ved Kapp Harry, Bjørnøya

Lag av kon­glo­me­ra­ter og sand­stein fra Kar­bon­ti­den ved Kapp Har­ry.

Lands­kap

Lands­kaps­mes­sig er Bjørnøya unik innen Sval­bard. De ind­re strøke­ne er isfritt og har en mild hel­ning fra høye­re­lig­gen­de områ­der i sør til nord, med de høy­es­te områ­de­ne i sør og sørøst. Den høy­es­te fjell­top­pen er Urd på Mise­ry­fjel­let med 536 m.

Miseryfjellet fra Ymerdalen

Mise­ry­fjel­let, det høy­es­te fjel­let på Bjørnøya, sett fra sør (Ymerd­a­len).

Miseryfjellet sett fra havet

Mise­ry­fjel­let, det høy­es­te fjel­let på Bjørnøya, sett fra havet.

På nordsi­den av Bjørnøya fin­nest det et vids­trakt lav­land. Inn­lan­det her er kar­rig og det er lite vege­tas­jon. Uto­ver endelø­se steins­let­ter, fin­nes det man­ge inns­jøer. I noen av dis­se har mil­jø­gif­ter blitt akku­mu­lert i alar­mer­en­de meng­d­er over de sis­te tiå­re­ne. Det­te gjel­der spe­sielt Ellas­jøen som lig­ger lengst mot sør midt imel­lom noen fjell, slik at den får mer ned­bør. Gift­stof­fe­ne kom­mer til Ark­tis fra for­skjel­li­ge indus­tri­land på den nord­li­ge halv­ku­len med hav- og vind­strøm­mer.

Utsikt fra Miseryfjellet

Utsikt fra Mise­ry­fjel­let over lav­lan­det på nordsi­den av Bjørnøya.

Kys­ten er gans­ke spek­ta­kulær. Her er kun et par viker og stren­der, men høye, nær-ver­ti­ka­le klip­per som er høy­est på den sør­li­ge enden. Det er man­ge karak­te­ris­tis­ke fjellsøy­ler her (Sylen, Stap­pen og and­re) og grot­ter som den berøm­te Per­le­por­ten, som alle er skapt av den kon­stan­te bøl­ge­ak­ti­vi­te­ten.

Stappen ved sørspissen av Bjørnøya

Den karak­te­ris­tis­ke Stap­pen (191 m høy), en impon­e­ren­de staur på sørspis­sen av Bjørnøya.

Sylen på sørvestsiden av Bjørnøya

Den karak­te­ris­tis­ke Sylen (80 m høy), en impon­e­ren­de staur på sør­ve­st­siden av Bjørnøya.

Dis­se klip­pene er hjem til noen av de størs­te sjø­fu­gl­ko­lo­niene i Nord-Atlan­te­ren. Kyst­hu­len Per­le­por­ten ble kjent gjen­nom Ali­s­ta­ir MacLean’s roman Bear Island fra 1971. Roma­nen har lite med rea­li­te­ten å gjø­re, men sel­ve Per­le­por­ten er et fan­tas­tisk sted. Van­skel­ig å kom­me til og det skal være god­vær og rolig sjø for at en kan gå inn med små­båt, men hvis en er så hel­dig så er det nok en opp­le­vel­se som aldri glem­mes!

Kysthulen Perleporten går gjennom Kapp Kolthoff

Kyst­hu­len Per­le­por­ten går gjen­nom Kapp Kolt­hoff på sørøst­siden av Bjørnøya.

Plan­te- og dyre­liv

I ind­re strøk på Bjørnøya er det lite liv, sett bort ifra dyre­li­vet i noen av inns­jøe­ne. I noen av dem fin­nes røye, som stort sett er små, men noen kan­ni­ba­lis­tis­ke indi­vi­der har nådd en bety­de­lig stør­rel­se. En orni­to­lo­gisk spe­sia­li­tet er islo­men. Det­te er en stor fugl som sjel­dent fin­nes på øst­siden av Atlan­te­ren; den hek­ker stort sett på Grøn­land og i Nord-Ame­ri­ka, men et par av dem har fun­net sitt hjem i nor­døst­li­ge deler av Bjørnøya. Føl­ge­lig er dis­se inns­jøe­ne for­budt å fer­des i, til manns­ka­pet på værst­as­jo­nen sin store irri­tas­jon, da inns­jøen var et yndet fis­kes­ted for dem.

Bio­lo­gisk sett er de vik­tigs­te dele­ne av Bjørnøya de brat­te klip­pene som huset de enor­me sjø­fu­gl­ko­lo­niene, spe­sielt på den sør­li­ge halv­de­len av øyen. Her hek­ker hundre­t­usen­vis av alke­fug­ler, både polar­lom­vier og lom­vier, ved siden av hver­and­re. Dis­se fugle­klip­pene er blant de størs­te på den nord­li­ge halv­ku­le. Fis­ke- og olje­indus­trien kan true dis­se vik­ti­ge hek­keplas­se­ne på sikt. Sel­ve øyen er bes­kyt­tet, men øko­no­misk utnyt­tel­se av områ­der i nær­he­ten vil sann­syn­lig­vis fore­kom­me. Det er store fis­ke­flå­ter i områ­det.

Lomvi på sørøstsiden av Bjørnøya

Lom­vi på sørøst­siden av Bjørnøya.

Bestan­den av lom­vier på Bjørnøya fikk et dra­ma­tisk kol­laps i 1986 for­di noen vik­ti­ge fis­ke­ar­ter had­de blitt over­fis­ket regio­n­alt. Polar­lom­vi­en har en mer variert diett og ble ikke påvir­ket av over­fis­ket, men lom­vie­ne har ennå ikke nådd sam­me bestand som på 1980-tal­let.

Polarlomvi på østsiden av Bjørnøya

Polar­lom­vi på øst­siden av Bjørnøya.

Pat­te­dyr i områ­det er et sjel­dent syn. Isbjør­nen, som ga øyen nav­net, er kun på kor­te visit­ter på øyen, når den er omrin­get av dri­vis om vin­te­ren. Tid­li­ge­re var det store hval­ross­ko­lo­nier her, men dis­se har blitt helt bor­te siden tid­lig på 1600-tal­let.

His­to­rie

Bjørnøya var den førs­te øyen på Sval­bard som ble opp­daget av neder­len­de­ren Wil­lem Barent­sz under hans berøm­te tred­je ekspe­dis­jon. Barent­sz nåd­de øyen den 10. juni 1596 og ga den nav­net ‘Bee­ren Eylandt’ (Bjørnøya) for­di de had­de en dra­ma­tisk kamp med en isbjørn under deres førs­te besøk på øyens kyst.

Øyen har en lang his­to­rie. Pomo­re­ne og nor­ske jege­re har over­vin­tret her man­ge gan­ger. Sent på 1800-tal­let slo den tyske jour­na­lis­ten og selv-erklær­te pola­reks­per­ten Theo­dor Ler­ner seg ned på Bjørnøya, men han eta­bler­te ikke noe lang­sik­tig drift her grun­net man­gel på kapi­tal (tan­ken var å star­te en kull­gruve her). Sene­re begyn­te et norsk sels­kap kull­gru­ve­drift i Tun­heim på nor­døst­kys­ten av øyen. Drif­ten var stort sett øko­no­misk, og i 1920-åre­ne kjøp­te den nor­ske sta­ten aks­je­ne i sels­ka­pet.

Hammerfesthuset: Svalbards eldste hus står på Bjørnøya

Ham­mer­festhu­set (til høy­re) like ved nabo­la­get til værst­as­jo­nen: det elds­te huset på hele Sval­bard som fort­satt står. I dag er det fest­de­sti­nas­jo­nen til værst­as­jo­nens manns­kap.

Under and­re ver­dens­krig eta­bler­te Tysk­land en værst­as­jon i Kval­ross­buk­ta et par måne­der, med mind­re suk­sess. Nor­ge beholdt en stas­jon, som fort­satt er i drift i dag. Opp­rin­ne­lig var værst­as­jo­nen en del av gru­ve­by­en Tun­heim, men sene­re ble den flyt­tet til Her­wig­ham­na hvor den lig­ger i dag.

Pan­ora­ma­bil­der fra Bjørnøya

En del bil­der fra Bjørnøya, for bed­re over­sikt sam­let i for­skjel­li­ge gal­le­ri­er:

Gal­le­ri 1: Kyst­lands­kap

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Gal­le­ri 2: Lands­kap

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Gal­le­ri 3: Værst­as­jon Bjørnøya Meteo og kul­tur­min­ner

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Gal­le­ri 4: Dyre- og plan­te­liv

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 16.11.2023 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php