Tusenøyane: Lurøya

Lurøya, Tus­enøya­ne – vir­tu­ell rund­tur

Tur­stas­jo­ner

• Lurøya (1)
• Lurøya (2)
• Lurøya (3)

Lurøya (1)

Tus­enøya­ne er en egen liten ver­den. Den bes­tår av et stort ant­all mind­re øyer, mer eller mind­re i fle­re grup­per, som lig­ger sør for Edgeøya. I his­to­risk tid har de hatt et dår­lig ryk­te for å være van­ske­lig å nå grun­net de ofte tun­ge isfor­hol­de­ne; det har hendt at dri­vi­sen, som van­lig­vis kom­mer fra nor­døst, ikke har slup­pet taket om som­me­ren og over­vin­tren­de måt­te til­brin­ge et and­re, ofte dra­ma­ti­sk år i områ­det.

Lurøya (2)

Øye­ne i Tus­enøya­ne er små, mer eller mind­re en kilo­me­ter i dia­me­ter. De fles­te er kar­ri­ge og stei­ne­te, og er dan­net av dia­bas, som er en basalt­i­sk berg­art. Over­fla­ten på dis­se stei­ne­te øye­ne er ofte dek­ket av blok­ker og de kan være van­ske­lig å gå på. Stør­re øyer har områ­der med tun­dra på fla­te­re par­tier; dis­se kan være rike på lav og ha man­ge res­ter av hval­bein lig­gen­de som vit­ner om post-gla­si­al land­he­ving.

Det er hval­ross­ko­lo­nier på Tus­enøya­ne, og det er van­lig å se isbjør­ner i områ­det.

Lurøya (3)

Grun­net det rike dyre­li­vet var Tus­enøya­ne et områ­de hvor Pomo­re­ne (rus­sis­ke fangst­menn) over­vin­tret og nor­ske skip­pe­re dro, for det mes­te om som­me­ren, for å jak­te på hval­ross, sel og isbjørn. Util­sik­te­de over­vin­trin­ger med dra­ma­ti­s­ke føl­ger skjed­de mer enn én gang.

Dene lil­le, tre­kan­te­de hyt­ten har ikke noen his­to­risk bak­grunn. Den ble byg­get av forske­re fra det nor­ske polar­in­sti­tuttet. Det er fort­satt den enes­te hyt­ten som fort­satt står på Tus­enøya­ne. Bare iøy­ne­fal­len­de grunn­mu­rer står igjen etter tid­li­ge­re hyt­ter.

← Til­ba­ke