Det er flott å være langt borte fra verden, i en av Svalbards avsidesliggende fjorder og nesten helt offline, bortsett fra en smalsporet forbindelse via satellit. Slik var livet en stunde når vi var på tur ombord SV Antigua.
Alt ble annerledes igjen når vi kom tilbake til Longyearbyen på onsdag. Nyhetene fra den store verden er egnet til å gi depresjoner, men det er ikke denne sidens sak her. Men også her på Svalbard skjer ting og langt fra alt er bra.
Man får bare lure hva som driver noen som jobber innen reiseliv her oppe, folk som styrer med skip og båt. To franske ekspedisjonscruiseskip (eller mindre cruiseskip, etter smak) fikk sine våpen indratt fordi de ikke hadde papirene i orden. Det er snakk om en samling av 50 våpen! Det kan jo få en til å lure litt. Men i det mindste er det her snakk om feil som ble gjort i forvaltningssammenheng, heller enn navigasjon eller i feltet. Da kan alvorlige feil få konsekvenser på et helt annerledes nivå.
Det blir med en gang klart når man se hva som nylig skjedde med Ocean Atlantic, et ekspedisjonscruiseskip (eller mindre cruiseskip … ditto) drevet av Albatross Expeditions. Farlige grunner på Svalbard ser ut til å være spesielt tiltrekkende i år. Noen få uker etter Virgo støtte på grunn i Fuglefjorden, pådro Ocean Atlantic seg en skade i skroget. Det er så langt ikke offentlig kjent om det var kontakt med is eller en grunnstøtting eller noe annet som førte til at skipet ble skadet. Men skaden var alvorlig nok til at vann (mengde ukjent) trengte inn i skroget. Som om det hadde ikke vært nok med det valgte besetningen å ikke informere Sjøfartsdirektoratet eller Sysselmesteren om saken. Man kunne jo anta at det skulle vært greit med beredskapsstyrker i området i tilfellet situasjonen skulle forverre seg. Men det anså man åpenbart ikke som nødvendig ombord Ocean Atlantic. Det er vel neppe nødvendig å nevne at det er krav om å melde fra om slike hendelser umiddelbart. I det mindste klarte mannskapet å få kontroll over situasjonen. Likevel fant noen ut to dager senere at det var kanskje på sin plass å ta kontakt med myndighetene. Kort tid senere fikk Ocean Atlantic selskap av kystvakta og ble eskortert til Longyearbyen, hvor skipet nå ligger for anker og venter på kontroll og videre saksbehandling. Ved flere tidligere kontroller i år ble allerede flere enn 20 alvorlige sikkerhetsavvik stadfestet.
Ocean Atlantic i Longyearbyen.
Mindre dramatisk, men likevel alvorlig, var en hendelse nylig i Kongsfjorden. En liten flåte lettbåter fra ekspedisjonscruiseskipet Hondius var på vei inn mot noen småøyer slik at turistene skulle få oppleve isbjørn fra nærmere hold. Vitner fra Ny-Ålesund sier at «Det var veldig tydelig at de var alt for tett på og de burde ikke vært der» og «selskapet utover å oppsøke bjørnen, satte både mennesker og isbjørn i fare ved ta seg inn til øyen», ifølge Svalbardposten. Det heter at «båtene på et tidspunkt var anslagsvis cirka 50 meter fra isbjørnene». Basert på undertegnedes erfaring, som har vært med på slike turer mange ganger gjennom mange år som guide på Svalbard, må en avstand på 50 m absolutt ikke bety at det nødvendigvis er snakk om forstyrrelse eller til og med fare for mennesker eller dyr, men hvordan det lå an i dette tilfellet er vanskelig å si uten å vite flere detaljer i saken.
Men én ting er helt klart: øya det er snakk om er en del av et fuglereservat. Det betyr at det er ferdselsforbud f.o.m. 15. mai og t.o.m. 15. august, og det inkluderer farvannet ut til 300 m fra øya. Og det er ikke noe nytt, sånt har det vært i flere tiår.
Også denne hendelsen kan vel få en til å lure hvordan dette kunne skje. Det eneste undertegnede kan tenke seg er en seriøs mangel på kunnskap angående det relevante regelverket. Det bør selvfølgelig absolutt ikke ha skjedd, spesielt når det gjelder et selskap med flere tiårs erfaring på Svalbard. Saken er nok vann på mølla til dem som krever sertifisering til guider på Svalbard, noe som generelt sett absolutt er på sin plass, selv om det på konkret nivå kan gå feil vei, dessverre. Men det er nå en annen sak.
De siste dagene av denne turen gikk bare så fort, jeg rakk ikke å skrive flere blogginlegg underveis, så her er nå en oppdatering med et litt mer omfangsrikt bildegalleri. Denne delen av turen begynte i en ganske tåkete Raudfjord og førte oss sørover til den vakre St. Jonsfjorden. Vi fikk fine inntrykk på tundraen langs vestkysten og var heldige å se to isbjørner i tillegg til de som vi hadde sett på stor avstand i Ny-Ålesund. Så kunne vi ta seilene i bruk igjen i Isfjorden og til syvende og sist rundet vi turen av i Colesbukta.
Galleri – Fra Raudfjorden til Isfjorden – 24. – 26. juli 2022
Vi gjorde en del mil vestover igjen; vi får ikke glemme at vi må nok tilbake til Longyearbyen en gang. Det var inne i Woodfjorden at vi våknet. Utrolig vakkert landskap med utrolig vakre farger. Og utrolig mye plastsøppel på strendene. I hvert fall en del mindre når vi dro noen timer senere.
Svalbards eneste vulkan står i Bockfjorden, med mange vakre blomster rundt omkring, inkludert noen sjeldne arter.
Galleri – Woodfjord & Bockfjord – 23. juli 2022
Så bra at vi kom så langt som Hinlopenstretet – ingen selvfølge hvis man tenker på at vi hadde ikke så veldig mange dager igjen på dette tidspunktet. Men slik som saken lå an kunne vi gjøre en liten fottur til og til og med på inlandsisen på nordøstsiden av Spitsbergen samt en avstikker til det utrolige Alkefjellet med titusenvis av polarlomvi. Og senere så vi til og med en blåhval!
Murchisonfjord – Da er vi kommet så langt om Hinlopenstretet og Nordaustlandet. Denne golde, i stor grad isdekte, neststørste øya på Svalbard. Ein sterk kontrast, helt annerledes enn alt vi har så langt sett på denne turen. Hier gehts zu den Panos Murchisonfjord.
Og igjen er vi heldig med vind og bølger, på den måten at vi har ingen av disse to. Og dermed er det mulig å besøke den berømte hytta på Gråhuken (Christiane Ritter: Kvinne i polarnatten).
Senere gjorde vi en tur til en liten elv som fosset ned over røde klipper, i midten av en tundra med utrolig flotte blomster. Og så rundet vi dagen av ved Monacobreen. Som i det siste har støtt frem flere hundre meter. Det er nesten vanskelig å tro, men sånt ser til og med i klimaendringens tider, sånn av og til i hvert fall.
En sjelden vakker dag på nordvesthjørnet av Spitsbergen, et ellers ganske værhardt sted. Men ikke i dag. Vi fikk utrolig flott utsikt over Danskøya og senere likeså flott utsikt i Smeerenburg, sammen med en flokk hvalross og en god del hvalfangsthistorie.
Vinden blåste oss bokstavelig ut av Kongsfjorden, men det var bare å sette seil og så fikk vi en fantastisk morgen på havet.
Senere fikk vi den sjeldne anledningen til å hoppe i land på den åpne vestkysten. Det er jo ikke så ofte at man får denne anledningen. Godt vær, fantastisk landskap i et sjeldent besøkt område.
Vi avsluttet dagen i Magdalenefjorden. Full solskinn, utrolig vakkert landskap og en veldig aktiv isbre!
Vi var litt usikre på hvordan ting ville utvikle seg i Ny-Ålesund fordi det er jo ganske mange skip som kommer hit, men vi hadde faktisk en veldig fin morgen i den nordligste bosetting på Svalbard. Det er for tiden flere isbjørner som holder til i området. Vi kunne se tre av dem på de små øyene ikke langt unna.
Senere fortsatte vi innover Kongsfjorden, et av Svalbards vakreste områder på en vakker dag som i dag!
I går natt fikk vi ikke bare noen flere passasjerer ombord, men til og med en ny kaptein (Jonathan skulle gått hjem for en ukes tid siden – tusen takk for at du ble med oss så lenge likevel!). Fantastisk! Da var det bare å sette kurs nordover, i full fart!
Dermed kunne vi nyte den første dagen utenfor Isfjorden i dag 🙂 i Forlandsundet. Vakkert landskap, fint vær, fantastisk dyreliv!
Og det var enda bedre å få flere folk ombord. Alle ble glade, spesielt de som kom. De skulle ha vært her for nesten en ukes tid siden! Bedre sent enn aldri – velkommen ombord!
Det tok litt tid å få alt og alle på plass, og vi brukte tiden til forskjellige turer i Longyearbyens omgivelser. Nederst er et utvalg fra forskjellige steder i Adventdalen.
Galleri Sveabreen & Adventdalen, 14./15. juli 2022
Coraholmen ligger i den utrolig vakre Ekmanfjorden. Øya er en naturperle. Det er et stort morenelandskap på den ene siden. Slik ser det vel ut på mars, vil jeg tro. Jeg har jo ikke vært der. Ikke et ønske heller. Jeg foretrekker Svalbard. Her er det vakkert, spennende og godt, til og med på en grå dag som i dag.
Det samme senere på Blomesletta, også i Ekmanfjorden. Vi ventet litt til å begynne med før vi gikk ut igjen fordi det var så tåkete. Senere lettet tåka litt og vi dro på tur. Sååå flott!
Galleri Ekmanfjorden: Coraholmen & Blomesletta, 13. juli 2022
Som sagt, Isfjorden er stor og det er mer enn nok plass her for mange opplevelser. I dag var i i Sassenfjorden (som er en del av Isfjorden, bare i tilfelle noen skulle lure). Igjen var det litt av en grå dag, men ingen problem, vi dro på tur i den store, vakre Gipsdalen hvor William S. Bruce søkte kull i sin tid for mange år siden og senere besøkte vi polarlomvikolonien ved Diabasodden.
Galleri Gipsdalen & Diabasodden, 12. juli 2022
En litt grå dag i Billefjordens nordlige strøk, i den vakre Ebbadalen og i Pyramiden. Spennende steder, vakkert landskap og nysgjerrige Svalbardrein.
Galleri Ebbadalen & Pyramiden, 11. July 2022
Da setter vi seil igjen med gode gamle Antigua – den første store julituren siden 2019!
Men dessverre fikk ikke alle være med, det vil si de fleste som skulle vært her fikk ikke være med. På grunn av streiken i SAS er det bare 10 av omtrent 30 som kom opp i tide! Men vi har fortsatt håp å kunne plukke opp noen flere om noen dager.
Da skal vi oss i Isfjorden i noen dager. Ingen problem i det hele tatt, Isfjorden er stor, man kunne godt bruke en hel uke eller til og med ti dager her. Da setter vi kurs for Skansbukta til å begynne med.
Galleri Longyearbyen- & Skansbukta, 09./10. Juli 2022