Hiorthhamn

Hior­th­hamn lig­ger på nordsi­den av Advent­fjor­den, over­for Lon­gye­ar­by­en.

På nordsi­den av Advent­fjor­den, rett over­for Lon­gye­ar­by­en, lig­ger res­te­ne av den gam­le gru­ve­by­en Hiort­hamn fra tid­lig 1900-tall, som i dag byr på god plass til utforsk­ning og flot­te foto­mu­li­ghe­ter. Hior­th­hamn er et av Spits­ber­gens størs­te og mest omfat­ten­de indus­tri­min­ner fra den tid­li­ge gru­vet­iden.

I 1917-18 var mer enn 60 arbei­de­re ansatt i Hior­th­hamn for å få drif­ten i gang. Pro­duks­jo­nen skul­le egent­lig star­te året etter, men etters­lep i utbyg­gin­gen av anl­eg­ge­ne og spanske­sy­ken bidro til at det bare ble hen­tet ut mag­re 838 tonn kull fra fjel­let i Sne­heim langt oppe på fjells­i­den av Hiorth­fjel­let. Gru­ven på Hiorth­fjel­let, der Hior­th­hamns kull kom fra, lå 582 meter over havet! Offi­sielt het den Hiorth­fjell­gruve, men uof­fi­sielt ble den gjer­ne kalt Sne­heim. Sne­heim har sin egen side (klikk her).

Gru­ve­drif­ten i Sneheim/Hiorthfjellgruve/Hiorthhamn ble fra 1917 dre­vet i regi av De Nor­ske Kul­fel­ter, som had­de over­tatt kull­fo­re­kom­ste­ne der etter fle­re eier­skif­ter; eier­struk­tu­ren i de førs­te åre­ne av gru­ve­drif­ten på Spits­ber­gen var ofte uover­sikt­lig og skif­ten­de. Inge­niø­ren Fre­d­rik Hiorth var den leden­de skikkel­sen i De Nor­ske Kul­fel­ter, noe som også for­kla­rer opp­rin­nel­sen til nav­ne­ne Hior­th­hamn og Hiorth­fjel­let. Stedet ble for øvrig tid­li­ge­re sta­vet Hior­th­havn, og fra 1938 ble det også kalt Mos­kus­hamn en peri­ode, etter­som mos­ku­sok­ser fra Grøn­land ble satt ut der i 1929, men døde sene­re ut igjen. I dag heter stedet Hior­th­hamn igjen.

Hior­th­hamn i polar­nat­te

Inn­trykk fra polar­nat­ten (begyn­nel­sen av janu­ar). Månen står på him­melen. Lon­gye­ar­by­en lig­ger opp­lyst på den and­re siden av fjor­den.

I 1917 begyn­te De Nor­ske Kul­fel­ter å for­be­re­de gru­ve­drif­ten i Hior­th­hamn. I førs­te omgang ble noen bygn­in­ger hen­tet fra Advent City, noen kilo­me­ter len­ger nord­vest i Advent­fjor­den, der et engelsk sels­kap, Spits­ber­gen Coal and Tra­ding Com­pa­ny, had­de gjort et mis­lykket for­søk på å utvin­ne kull fra 1904 til 1908.

De van­skel­i­ge for­hol­de­ne, ikke minst på grunn av Sne­heim-gru­vens belig­gen­het i en bratt skrå­ning på 582 meters høy­de, og spanske­sy­ken bidro til at gru­ve­drif­ten i Sneheim/Hiorthhamn stort sett ble avvi­klet aller­e­de i 1921. Etter det ble det bare gjort spo­ra­dis­ke for­søk på å revi­ta­li­se­re den lil­le gru­ve­by­en, men i 1940 falt ham­me­ren for sis­te gang. Inn­til da had­de det nep­pe blitt pro­du­sert mer enn 10 000 tonn kull i Hiorth­fjell gruve, og arbei­ds­stok­ken had­de tro­lig aldri vært stør­re enn rundt 80 per­soner.

Noen få av de man­ge bygn­in­ge­ne, inklu­dert bolig­hus, lager­bygn­in­ger og smie, står fort­satt. Fle­re av de til­hø­ren­de hyt­te­ne i nabo­la­get er fort­satt i pri­vat bruk i dag, noe som selv­sagt begren­ser foto­graf­e­rin­gen. Det­te er en grunn til at jeg her fokuse­rer på de strand­næ­re anl­eg­ge­ne, som ikke ble brukt til over­nat­ting eller lignen­de, men til indus­tri­el­le for­mål, og som fort­satt kan besøkes i dag, noe som vir­ke­lig er ver­dt det.

Hior­th­hamn: taub­a­ne­sen­tra­len ved fjor­den (førs­te etas­je)

Dalstas­jo­nen til den taub­a­nen er den mest iøy­ne­fal­len­de bygn­in­gen i Hior­th­hamn og er unik i sitt slag på Spits­ber­gen. Den ble byg­get i Hior­th­hamns sis­te drifts­fa­se, 1938-40.

Det førs­te pan­ora­ma­bil­det er tatt på ves­t­siden av dalstas­jo­nen til taub­a­nen. Bygn­in­gen like ved, mot strand­kan­ten, er den gam­le smia (se neden­for). Alle pan­ora­ma­e­ne er fra 2013.

Mas­kin­rom­met.

Det sis­te pan­ora­ma­et på hav­ni­vå viser sør­si­den av las­te­an­leg­get, vendt mot kys­ten. I åre­ne etter at bil­det ble tatt (2013), har kys­ten flyt­tet seg sta­dig len­ger inn i lan­det på grunn av kys­teros­jon, noe som truer anleg­get. Det har blitt gjort for­søk på å sik­re det med sand­sek­ker. Det gjens­tår å se hvor len­ge det­te vil fun­ge­re.

Hior­th­hamn: taub­a­ne­stas­jo­nen (and­re etas­je)

Her er vi i den øvre delen av taub­a­ne­stas­jo­nen / kul­las­tings­an­leg­get:

Hit kom­mer du via en smal trapp, mer som en høn­ses­ti­ge enn noe annet. Ingen tar ans­var for den teknis­ke til­stan­den til det gam­le sys­te­met, og ingen­ting blir ved­like­holdt her. Du må selv vur­de­re om du vil sto­le på sti­gen og tre­gul­vet i den øvre delen.

Hior­th­hamn: smia

Smia lå rett ved siden av det gam­le kul­las­tings­an­leg­get. Pan­ora­ma­bil­de­ne er fra 2013. I begyn­nel­sen av mars 2021 ble smia flyt­tet 12 meter bort fra strand­kan­ten til en ny plas­se­ring, da den var truet av kys­teros­jon på sin opp­rin­ne­li­ge plas­se­ring.

Noen bil­der av smia fra mars 2022, ett år etter at bygn­in­gen ble flyt­tet på grunn av truen­de kys­teros­jon.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Hior­th­hamn under kri­gen

Under and­re ver­dens­krig var det stas­jo­nert en norsk gar­ni­son i Hior­th­hamn med bri­tisk hjelp, som 23. juli 1942 beskjøt et tysk obser­vas­jons­fly og traff det. Fly­et styr­tet imid­lert­id, sann­syn­lig­vis for­di det traff en kabel i en sving ved Hiorth­fjel­let, som tro­lig var en del av taub­a­nen for kull mel­lom Sne­heim-gru­ven på top­pen av fjel­let og las­te­an­leg­get på land. Fly­ets fire beset­nings­med­lem­mer omkom og ble begravd på stedet (noen få kno­k­ler som sene­re ble fun­net, skal ha blitt begravd på kir­ke­går­den i Lon­gye­ar­by­en). Noen deler av flyv­ra­ket kan fort­satt sees i dag.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Den nor­ske gar­ni­so­nen var stas­jo­nert i Hior­th­hamn frem til høs­ten 1947.

Sag­bru­ket i Hior­th­hamn

På 1970-tal­let ble det gjort et nytt for­søk på å dri­ve et lite indus­tri­an­legg på den lil­le odden noen hundre meter nord­vest for det mar­kan­te taubanesenteret/losseanlegget for kull. Den­ne gan­gen var det et sag­bruk! Man­nen bak var even­ty­re­ren Per Johns­son, som tid­li­ge­re had­de gjort seg kjent som en av de sis­te isbjørn­jeger­ne på Spits­ber­gen. Johns­son had­de inn­sett at det bur­de være mulig å tje­ne gode pen­ger på å pro­du­se­re godt tøm­mer av bil­lig tilg­jen­ge­lig driv­ved. Sag­bru­ket var tross alt i drift fra 1972 til 1976, men ble deret­ter lagt ned. Det var tyde­lig­vis ikke ver­dt det. Sagen ble fort­satt brukt på et sag­bruk i Nor­ge, og den til­hø­ren­de hyt­ta skal ha brent ned under en over­då­dig fei­ring.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Sag­bru­ket sto på et fun­da­ment som gru­ve­sels­ka­pet had­de lagt kort tid før and­re ver­dens­krig for å byg­ge et las­te­an­legg for kul­let. Sel­ve las­te­an­leg­get ble imid­lert­id aldri byg­get.

Hoved­kil­de: Leif John­ny Johan­nes­sen (2006): Hior­th­hamn. Kull­drift under van­skel­i­ge for­hold. Utgitt av Sys­sel­man­nen (nå Sys­sel­mes­te­ren) på Sval­bard, Lon­gye­ar­by­en.

Bil­de­gal­le­ri: Hior­th­hamn

Til slutt en foto­sam­ling fra Hior­th­hamn, med bil­der fra 2009 til 2022, med fokus på den store taubanestasjonen/omlastingsanlegget som ble byg­get like før and­re ver­dens­krig. Det er da også vel­dig spen­nen­de og gøy å foto­graf­e­re den.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

← Til­ba­ke