Yoldiabukta ligger på nordsiden av Isfjorden.
Geografien og stedsnavn i denne delen av Isfjorden er noe innviklet: Nordfjorden er en stor gren på nordsiden av Isfjorden som forgrener seg igjen flere ganger. På vestsiden hører Yoldiabukta til, mellom Bohemanflya i sør og Mediumfjellet i nord. Wahlenbergbreen når havet i Yoldiabukta.
Nord for Yoldiabukta ligger en annen, noe mindre bukt, mellom Mediumfjellet og Sveasletta. Også i denne bukta ligger det en isbre, Sveabreen. Selve bukta har imidlertid ikke noe navn, noe som sannsynligvis skyldes at den ble dannet ganske nylig ved at Sveabreen trakk seg tilbake.
Sveabreen i vakkert septemberlys.
Egentlig er Ekmanfjorden og Dicksonfjorden lenger nord også en del av Nordfjorden. Men vi holder dem utenfor her på denne siden, ellers ville det bli altfor mye. Ekmanfjorden og Dicksonfjorden vil få hver sin plass andre steder. Her handler det altså om Yoldiabukta og den nordlige, navnløse nabobukta. Sistnevnte vil vi her for enkelthetens skyld kalle Nordre Yoldiabukta.
Utsikt fra Muslingodden mot «Nordre Yoldiabukta» og Sveabreen.
Og siden «Yoldiabukta og dens nordlige nabobukt med Sveabreen» er langt og tungvint, kaller jeg dem begge kollektivt bare «Yoldiabuktene» her 🙂 Hvorfor ikke, det gjør det hele litt enklere her.
Utsikt fra Muslingodden mot «Søre» Yoldiabukta og Wahlenbergbreen.
Yoldiabukta har forresten fått navnet sitt fra blåskjellet Yoldia arctica, som nå offisielt heter Portlandica arctica. En forløper til Østersjøen etter istiden ble også oppkalt etter denne muslingen: det brakke Yoldiahavet, som eksisterte for 8000 år siden, og der denne muslingen var vanlig.
Geologi
Geologi er et av områdene der det blir spennende i Yoldia-buktene. For det første er det spennende at man her finner sedimentære bergarter fra slutten av paleozoikum og begynnelsen av mesozoikum, fordi denne overgangen i evolusjonen (som er det disse tidene handler mer om enn selve jordens historie) var veldig dramatisk. Denne overgangen var en av de største globale masseutryddelsene noensinne, sannsynligvis som følge av ufattelig store vulkanutbrudd som oversvømte millioner av kvadratkilometer land med smeltet lava. Dette skjedde imidlertid ikke på Svalbard, men i andre deler av verden. Denne globale katastrofen markerte dermed slutten på oldtiden i livets historie og begynnelsen på middelalderen i livets historie: Dinosaurene kom.
Den siste fasen i slutten av paleozoikum var perm, etterfulgt av begynnelsen av mesozoikum, trias. Denne store utryddelsen er derfor kjent som perm-trias-grensen. Hvis man finner et sted i terrenget der bergartene dokumenterer denne verdens undergang (og det var det det var og ikke noe annet sett fra mange arters synspunkt), går det kaldt nedover ryggen på geologiinteresserte! Og det er nettopp dette du kan oppleve i Yoldia-buktene, spesielt i nord, i Lappdalen vest for Sveasletta. Fjellkjeden vest for dalen består av eldre kalksteiner fra permtiden (Kapp Starostin-formasjonen, kjent fra Tempelfjorden, Akseløya i Bellsund, Ahlstrandhalvøya i Van Keulenfjorden og så videre). Selve Lappdalen strekker seg inn i området med den noe yngre trias. Det må finnes noen dinosaurknokler et eller annet sted i undergrunnen! Andre steder i Isfjorden har man funnet knokler av marine dinosaurer som plesiosaurer og pliosaurer fra nettopp disse lagene. I dag kan du beundre dem på museene i Longyearbyen, Tromsø og Oslo. Og hvis du ikke finner en dinosaur, har du i det minste en sjanse til å finne en ammonitt eller et avtrykk av et skjell.
Tenk på alle skattene du kan finne i disse fjellene:
fossile koraller, brachiopoder, avtrykk av ammonitter og muslinger og til og med dinosaurknokler! Men du må ta deg god tid til å oppdage fjellets hemmelighetene.
For fullstendighetens skyld må det imidlertid nevnes at øvre perm mangler på Svalbard. Disse lagene kan aldri ha blitt avsatt, eller de kan ha blitt erodert bort senere. Som en bok som noen har revet ut noen sider fra. Det er ille, for da mangler en del av historien. Det må man leve med. Det er derfor geologer også jobber globalt: De leter etter den manglende delen av historien et annet sted, et sted vil de nok finne den.
Det som nok fanger blikket til folk med mindre geologisk kunnskap, er de fantastiske strukturene: Svalbard ble presset fra vest da Grønland begynte å bryte løs. Begge øyene dannet tidligere en stor landmasse. Eller bedre sagt: Nord-Amerika og Nord-Europa dannet til sammen et enormt nordlig kontinent. Nord-Atlanteren eksisterte ennå ikke på den tiden. Da den ble dannet, ble kysten av det resulterende havet først komprimert på begge sider. Dette førte til dannelsen av de vakre foldemønstrene på Spitsbergens vestkyst, som her strekker seg så langt mot øst som til Yoldia-buktene. Deformasjonene fortsetter ikke videre østover, i Ekmanfjord ser det hele allerede mye roligere ut, med langt færre folde- og bruddstrukturer i skråningene.
Geologiske strukturer på østsiden av Mediumfjellet med Sveabreen i forgrunnen.
Mediumfjellet mellom Wahlenbergbreen og Sveabreen er særlig kjent blant geologer i regionen for sine vilt vakre foldestrukturer, men de andre fjellene, særlig på vestsiden av Wahlenbergbreen, står ikke tilbake for det.
Jeg trodde egentlig dette avsnittet skulle bli en kort treliner 😄 men det gikk ikke. Men det er kanskje ikke så farlig.
Landskap
Forrevne fjell med ville geologiske strukturer, to ganske aktive isbreer, morenedekkte bredder, vidstrakte sletteland i de ytre områdene av breddene (Bohemanflya i sør, Sveasletta i nord). Det er den korte versjonen.
Morenelandskap på kysten av Sveasletta, utsikt mot Sveabreen.
Isbreene har trukket seg flere kilometer tilbake siden «den lille istiden» på 1700-tallet. Det vitner de store morenelandskapene på alle kanter rundt Yoldia-buktene om. I den senere tid har imidlertid både Wahlenbergbreen og Sveabreen i perioder rykket frem igjen.
Wahlenbergbreen (2017).
Denne atferden kalles «surge», mer om dette finner du på siden om Borebukta, hvor Borebreen viste den samme atferden i 2023-2024.
Kystlandskap på Stavneset.
Denne kombinasjonen av ville fjell og aktive isbreer, som til tider etterlater mye breis flytende på vannet, er en stor del av den naturskjønne sjarmen ved Yoldia-buktene.
Kystlandskap ved Sveabreen.
Og hvis du tar en titt på Bohemanflya i sør eller det noe mindre Sveasletta, inkludert nabolandet Lappdalen, på kartet, får du straks lyst til å gå på tur!
Men det er som regel isbreene med sine ofte aktive brefronter og isbitene som flyter i bukten, som først fanger blikket og tiltrekker seg oppmerksomhet og kameralinser.
Breis ved Sveabreen.
Flora og fauna
I selve Yoldia-buktene er det ikke så mye som skjer i så måte. Men en storkobbe, en ringsel eller en hvalross eller to kan man selvfølgelig alltid finne på isen. Noen ganger vandrer en flokk hvithvaler gjennom bukta, og av og til vandrer en isbjørn langs kysten.
Isbjørn i nordre Yoldiabukta.
Men det finnes ingen faste faunapunkter som for eksempel et stort fuglefjell, og vegetasjonen i de unge morenene langs kysten er også ganske sparsom.
Rødsildre ved Wahlenbergbreen.
Dette er selvsagt annerledes i de lange isfrie områdene på Bohemanflya og Sveasletta: Her finner du store tundraområder med tett vegetasjon, som til tider blir til et fargerikt blomsterteppe om sommeren, og selvfølgelig streifer reinsdyr og andre typiske tundradyr rundt i landet.
Historie
Nå kan vi holde denne avstanden veldig kort: Det var ikke mye som skjedde her. På nordsiden av Bohemanflya og på nordsiden av Muslingodden (øst for Mediumfjellet) ligger det en liten fangsthytte som ble bygget av Harald Soleim på 1970-tallet. Og det var alt i dette området.
Noen inntrykk av det vakre landskapet: fjell, isbreer, is. De seks første bildene er fra 2006, da Wahlenbergbreen så helt annerledes ut enn den gjorde under fremrykningen rundt 2017 og i tiden etterpå. Derfor er disse gamle bildene tatt med, selv om man kan se at digitalkameraene den gang ikke hadde utviklet seg så mye videre fra tresnitt og graveringer.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.