Yoldiabukta: Wahlenbergbreen og Sveabreen

Yol­dia­buk­ta lig­ger på nordsi­den av Isfjor­den.

Geo­gra­fien og steds­navn i den­ne delen av Isfjor­den er noe inn­vi­klet: Nord­fjor­den er en stor gren på nordsi­den av Isfjor­den som for­gre­ner seg igjen fle­re gan­ger. På ves­t­siden hører Yol­dia­buk­ta til, mel­lom Bohem­an­flya i sør og Medi­um­fjel­let i nord. Wahl­enberg­breen når havet i Yol­dia­buk­ta.

Nord for Yol­dia­buk­ta lig­ger en annen, noe mind­re bukt, mel­lom Medi­um­fjel­let og Sveas­let­ta. Også i den­ne buk­ta lig­ger det en isb­re, Sveab­reen. Sel­ve buk­ta har imid­lert­id ikke noe navn, noe som sann­syn­lig­vis skyl­des at den ble dan­net gans­ke nylig ved at Sveab­reen trakk seg til­ba­ke.

Sveab­reen i vak­kert sep­tem­ber­lys.

Egent­lig er Ekm­anfjor­den og Dick­son­fjor­den len­ger nord også en del av Nord­fjor­den. Men vi hol­der dem uten­for her på den­ne siden, ellers ville det bli alt­for mye. Ekm­anfjor­den og Dick­son­fjor­den vil få hver sin plass and­re steder. Her hand­ler det alt­så om Yol­dia­buk­ta og den nord­li­ge, navn­lø­se nabo­buk­ta. Sist­nevn­te vil vi her for enkel­the­tens skyld kal­le Nord­re Yol­dia­buk­ta.

Utsikt fra Mus­lin­god­den mot «Nord­re Yol­dia­buk­ta» og Sveab­reen.

Og siden «Yol­dia­buk­ta og dens nord­li­ge nabo­bukt med Sveab­reen» er langt og tung­vint, kal­ler jeg dem beg­ge kol­lek­tivt bare «Yol­dia­buk­te­ne» her 🙂 Hvor­for ikke, det gjør det hele litt enkle­re her.

Utsikt fra Mus­lin­god­den mot «Søre» Yol­dia­buk­ta og Wahl­enberg­breen.

Yol­dia­buk­ta har for­res­ten fått nav­net sitt fra blåskjel­let Yol­dia arc­ti­ca, som nå offi­sielt heter Port­lan­di­ca arc­ti­ca. En for­lø­per til Østers­jøen etter isti­den ble også opp­kalt etter den­ne mus­lin­gen: det brak­ke Yol­dia­ha­vet, som eksis­ter­te for 8000 år siden, og der den­ne mus­lin­gen var van­lig.

Geo­lo­gi

Geo­lo­gi er et av områ­de­ne der det blir spen­nen­de i Yol­dia-buk­te­ne. For det førs­te er det spen­nen­de at man her fin­ner sedi­men­tæ­re berg­ar­ter fra slut­ten av paleo­zoi­kum og begyn­nel­sen av meso­zoi­kum, for­di den­ne over­gan­gen i evo­lus­jo­nen (som er det dis­se tide­ne hand­ler mer om enn sel­ve jor­dens his­to­rie) var vel­dig dra­ma­tisk. Den­ne over­gan­gen var en av de størs­te glo­ba­le mas­seutryd­del­se­ne noen­sin­ne, sann­syn­lig­vis som føl­ge av ufat­te­lig store vul­ka­nut­brudd som overs­vøm­te mil­lio­ner av kva­drat­ki­lo­me­ter land med smel­tet lava. Det­te skjed­de imid­lert­id ikke på Sval­bard, men i and­re deler av ver­den. Den­ne glo­ba­le kata­strofen mar­ker­te der­med slut­ten på old­tiden i livets his­to­rie og begyn­nel­sen på mid­del­ald­e­ren i livets his­to­rie: Dino­sau­rene kom.

Den sis­te fasen i slut­ten av paleo­zoi­kum var perm, etterfulgt av begyn­nel­sen av meso­zoi­kum, tri­as. Den­ne store utryd­del­sen er der­for kjent som perm-tri­as-gren­sen. Hvis man fin­ner et sted i ter­ren­get der berg­ar­te­ne doku­men­te­rer den­ne ver­dens under­gang (og det var det det var og ikke noe annet sett fra man­ge arters syns­punkt), går det kaldt nedo­ver ryg­gen på geo­lo­gi­in­ter­es­ser­te! Og det er net­to­pp det­te du kan opple­ve i Yol­dia-buk­te­ne, spe­sielt i nord, i Lapp­dalen vest for Sveas­let­ta. Fjellkje­den vest for dalen består av eld­re kalk­stei­ner fra permt­iden (Kapp Sta­ros­tin-formas­jo­nen, kjent fra Tem­pel­fjor­den, Akseløya i Bell­sund, Ahl­strand­hal­vøya i Van Keu­len­fjor­den og så vide­re). Sel­ve Lapp­dalen strek­ker seg inn i områ­det med den noe yng­re tri­as. Det må fin­nes noen dino­saur­kno­k­ler et eller annet sted i under­grun­nen! And­re steder i Isfjor­den har man fun­net kno­k­ler av mari­ne dino­sau­rer som ple­si­o­sau­rer og plio­sau­rer fra net­to­pp dis­se lagene. I dag kan du beund­re dem på muse­e­ne i Lon­gye­ar­by­en, Trom­sø og Oslo. Og hvis du ikke fin­ner en dino­saur, har du i det mins­te en sjan­se til å fin­ne en ammo­nitt eller et avtrykk av et skjell.

Tenk på alle skat­te­ne du kan fin­ne i dis­se fjel­le­ne:
fos­si­le koral­ler, bra­chio­po­der, avtrykk av ammo­nit­ter og mus­lin­ger og til og med dino­saur­kno­k­ler! Men du må ta deg god tid til å opp­dage fjel­lets hem­me­li­ghe­te­ne.

For full­sten­di­ghe­tens skyld må det imid­lert­id nev­nes at øvre perm mang­ler på Sval­bard. Dis­se lagene kan aldri ha blitt avsatt, eller de kan ha blitt ero­dert bort sene­re. Som en bok som noen har revet ut noen sider fra. Det er ille, for da mang­ler en del av his­to­ri­en. Det må man leve med. Det er der­for geo­lo­ger også job­ber glo­balt: De leter etter den mang­len­de delen av his­to­ri­en et annet sted, et sted vil de nok fin­ne den.

Det som nok fan­ger blik­ket til folk med mind­re geo­lo­gisk kunn­s­kap, er de fan­tas­tis­ke struk­tu­rene: Sval­bard ble pres­set fra vest da Grøn­land begyn­te å bry­te løs. Beg­ge øyene dan­net tid­li­ge­re en stor land­mas­se. Eller bed­re sagt: Nord-Ame­ri­ka og Nord-Euro­pa dan­net til sam­men et enormt nord­lig kon­ti­nent. Nord-Atlan­te­ren eksis­ter­te ennå ikke på den tiden. Da den ble dan­net, ble kys­ten av det resul­ter­en­de havet først kom­pri­mert på beg­ge sider. Det­te før­te til dan­nel­sen av de vak­re fol­de­mønstre­ne på Spits­ber­gens ves­t­kyst, som her strek­ker seg så langt mot øst som til Yol­dia-buk­te­ne. Deformas­jo­nene fort­set­ter ikke vide­re østo­ver, i Ekm­anfjord ser det hele aller­e­de mye roli­ge­re ut, med langt fær­re fol­de- og brudd­struk­turer i skrå­nin­ge­ne.

Geo­lo­gis­ke struk­turer på øst­siden av Medi­um­fjel­let med Sveab­reen i for­grun­nen.

Medi­um­fjel­let mel­lom Wahl­enberg­breen og Sveab­reen er sær­lig kjent blant geo­lo­ger i regio­nen for sine vilt vak­re fol­de­struk­turer, men de and­re fjel­le­ne, sær­lig på ves­t­siden av Wahl­enberg­breen, står ikke til­ba­ke for det.

Jeg trod­de egent­lig det­te avs­nit­tet skul­le bli en kort tre­li­ner 😄 men det gikk ikke. Men det er kan­skje ikke så far­lig.

Lands­kap

For­rev­ne fjell med ville geo­lo­gis­ke struk­turer, to gans­ke akti­ve isbre­er, more­ne­dekk­te bred­der, vids­trak­te slettel­and i de ytre områ­de­ne av bred­de­ne (Bohem­an­flya i sør, Sveas­let­ta i nord). Det er den kor­te vers­jo­nen.

More­ne­lands­kap på kys­ten av Sveas­let­ta, utsikt mot Sveab­reen.

Isbree­ne har truk­ket seg fle­re kilo­me­ter til­ba­ke siden «den lil­le isti­den» på 1700-tal­let. Det vit­ner de store more­ne­lands­ka­pe­ne på alle kan­ter rundt Yol­dia-buk­te­ne om. I den sene­re tid har imid­lert­id både Wahl­enberg­breen og Sveab­reen i peri­o­der rykket frem igjen.

Wahl­enberg­breen (2017).

Den­ne atfer­den kal­les «sur­ge», mer om det­te fin­ner du på siden om Bore­buk­ta, hvor Bore­breen vis­te den sam­me atfer­den i 2023-2024.

Kyst­lands­kap på Stav­ne­set.

Den­ne kom­bi­nas­jo­nen av ville fjell og akti­ve isbre­er, som til tider etter­la­ter mye breis fly­ten­de på van­net, er en stor del av den natur­skjøn­ne sjar­men ved Yol­dia-buk­te­ne.

Kyst­lands­kap ved Sveab­reen.

Og hvis du tar en titt på Bohem­an­flya i sør eller det noe mind­re Sveas­let­ta, inklu­dert nabol­an­det Lapp­dalen, på kar­tet, får du straks lyst til å gå på tur!

Men det er som regel isbree­ne med sine ofte akti­ve bre­fron­ter og isbi­te­ne som fly­ter i buk­ten, som først fan­ger blik­ket og tiltrek­ker seg opp­merksom­het og kame­ra­lin­ser.

Breis ved Sveab­reen.

Flo­ra og fau­na

I sel­ve Yol­dia-buk­te­ne er det ikke så mye som skjer i så måte. Men en stor­kob­be, en ring­sel eller en hval­ross eller to kan man selv­føl­ge­lig all­tid fin­ne på isen. Noen gan­ger vand­rer en flokk hvith­va­ler gjen­nom buk­ta, og av og til vand­rer en isbjørn langs kys­ten.

Isbjørn i nord­re Yol­dia­buk­ta.

Men det fin­nes ingen fas­te faun­a­punk­ter som for eks­em­pel et stort fuglef­jell, og vege­tas­jo­nen i de unge more­ne­ne langs kys­ten er også gans­ke spar­som.

Rød­sild­re ved Wahl­enberg­breen.

Det­te er selv­sagt anner­le­des i de lan­ge isfrie områ­de­ne på Bohem­an­flya og Sveas­let­ta: Her fin­ner du store tun­draom­rå­der med tett vege­tas­jon, som til tider blir til et far­ge­rikt blom­stertep­pe om som­me­ren, og selv­føl­ge­lig strei­fer reins­dyr og and­re typi­ske tun­d­ra­dyr rundt i lan­det.

His­to­rie

Nå kan vi hol­de den­ne avstan­den vel­dig kort: Det var ikke mye som skjed­de her. På nordsi­den av Bohem­an­flya og på nordsi­den av Mus­lin­god­den (øst for Medi­um­fjel­let) lig­ger det en liten fang­sthyt­te som ble byg­get av Harald Sol­eim på 1970-tal­let. Og det var alt i det­te områ­det.

Foto­gal­le­ri: Yol­dia­buk­ta & Wahl­enberg­breen

Noen inn­trykk av det vak­re lands­ka­pet: fjell, isbre­er, is. De seks førs­te bil­de­ne er fra 2006, da Wahl­enberg­breen så helt anner­le­des ut enn den gjor­de under frem­ry­knin­gen rundt 2017 og i tiden etter­på. Der­for er dis­se gam­le bil­de­ne tatt med, selv om man kan se at digi­tal­ka­me­rae­ne den gang ikke had­de utvi­klet seg så mye vide­re fra tres­nitt og gra­ve­rin­ger.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Foto­gal­le­ri: Nord­li­ge Yol­dia­buk­ta & Sveab­reen

Sepa­rat for bed­re over­sikt: buk­ta nord for Medi­um­fjel­let («nord­re Yol­dia­buk­ta») med Sveab­reen.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

← Til­ba­ke