Polarjo (Stercorarius pomarinus)

Polar­jo.

Bes­kri­vel­se: Mel­loms­tor (44-51 cm lang, vekt 550-900 g) jo med påfal­len­de lang hale som fra siden er tyde­lig skje­for­met. Han­nen og hun­nen ser like ut. Fjærd­rak­ten er kon­tras­trik lys-mørk, men det fin­nes også en sjel­den, fulls­ten­dig mørk vari­ant. Kan lett for­veks­les med tyv­jo­en.

Polar­jo (mørk vari­ant).

Utbredelse/Migrasjon: Polar­jo­en hek­ker i Høy-Ark­tis til Nord-Ame­ri­ka og Sibir. Den opp­hol­der seg på havet, bare for hek­kin­gen drar den på flat tun­dra nær kys­ten, gje­r­ne med inns­jøer eller elver i nær­he­ten. Sval­bard hører ikke til dens van­li­ge hek­keom­rå­der, men på havet omk­ring sees den regel­mes­sig, sær­lig nær isen. Om vin­te­ren liker polar­jo­en å ha det varmt og trek­ker helt til tro­pi­ske bred­de­gra­der i nær­he­ten av Vest-Afri­ka.

Polar­jo.

Bio­lo­gi: Favo­ritt­byt­tet til polar­jo­en er små gna­ge­re, som også for­kla­rer hvor­for den ikke hek­ker på Sval­bard. Her røver den næring fra and­re sjø­fug­ler og tar også egg og unger.

Annet: Polar­jo­en hører ikke til hek­ke­fug­le­ne på Sval­bard, men sees mer eller mind­re regel­mes­sig og hører for man­ge orni­to­lo­ger til et høy­de­punkt på en Sval­bard-rei­se. De bes­te sjanse­ne for obser­vasjon har man på havet nær isen eller tid­lig om som­me­ren på Bar­ents­ha­vet.

Polar­jo.

←Til­ba­ke