Svalbard! Natur! Det å være på tur! Fantastisk …
Det er saken i et nøtteskall 🙂 absolutt det det dreier seg om her og nå for oss i og rundt omkring Longyearbyen. Resten får bare vente. I år har jeg allerede brukt altfor mye tid på dataen, det får ta et skritt tilbake nå, ellers kunne reisebloggen min allerede fått mye pålegg i det siste.
Men i dag tar vi en pause, og da er det å hale litt innpå.
Foredragsserien «Den arktiske onsdagen» var en god anledning å se nærmere på forskjellige historier og emner som er viktige for meg. Og det er både vakkert og viktig å kunne gjøre det på åstedet. Er det noen som husker foredraget om Martin Conway’s «First crossing of Spitsbergen» (slik var tittelen til Conway’s bok om ekspedisjonen) som jeg holdt i april (online, på tysk)?
Siste uke ble det anledning å følge et lite stykke i Conway sine fotspor. Conway og Garwood hadde til hensikt å finne en rute fra Adventfjorden sørover til Van Mijenfjorden (den gangen kjent som «Low Sound»). På grunn av en utpreget mangel av topografisk informasjon – det var jo nettopp grunnen for å legge ut på denne ekspedisjonen – valgte Conway en rute som i dagens lys syner ganske merkelig, og så ble det en ganske lang og krevende tur på 40 km.
Conway og Garwood følgte denne dalen i 1896 nedover til de kom frem til Reindalen, som kan skimtes i det fjerne. Dermed hadde de funnet en rute fra Adventfjord til Van Mijenfjord.
Det gjorde vi ikke, vi nøyde oss med Bolterdalen, men her finnes det alt som kan bidra til å gjøre en fottur i arktisk terreng morsomt, dvs mer eller mindre krevende: våtmark, elver og morener.
Belønningen venter i form av den vakre naturen, med alt fra fargerike blomster over dyrelivet – mange reinsdyr med en del kalver blant dem – og forstenet tre fra tertiærtiden.
Etter endt tur var det bare å ta bilen og kjøre hjem til Longyearbyen. Conway i sin tid kom tilbake til leiret i stygg regnvær. En av hans to hester hadde rømt; det stakkars dyret hadde åpenbart ikke til hensikt å fortsette med den slitsomme turen gjennom endeløs våt og tung snø. Ponnyen hadde løpt hele veien tilbake til Advent Point (i nærheten av dagens flyplass), og en av Conways norske ledsagere måtte gå samme hele veien for å hente dyret tilbake! Det var denne episode som gav Bolterdalen navnet sitt (engelsk: to bolter = å rømme).
Galleri – Bolterdalen
Noen inntrykk fra Longyearbyen og turen i Bolterdalen:
Været har i det siste for det meste vært litt grå og trekkfull, men dagene flyr likevel forbi som ingenting. Etter en lang og ufrivillig pause pga pandemien står det høyt på lista vår å komme seg ut istedenfor å sitte inne med dataen. Ellers kunne jeg ha skrevet mye her om flotte opplevelser i Svalbards vakre natur.
Men alt på sin tid.
Samtidig skjer ting her i Longyearbyen, og det inkluderer hendelser som jeg må bare skrive om. Det ville ikke vært på sin plass å legge ut vakre bilder av Svalbardlandskap, dyreliv og spennende fossiler uten å nevne hva som skjer ellers. Helt sikkert ikke i dette tilfelle.
Mark Sabbatini reist for godt – ufrivillig
Spesielt når det er snakk om at noen som har bodd her i over 10 år (13, for å være mer nøyaktig) og som ble sett på av mange som en del av byens inventar måtte forlate øya uten at vedkommende hadde et ønske om å gjøre det.
Det tilhører Syssemesterens makt å kunne bortvise personer fra Svalbard. Det er jo noe som ble gjort bruk av bare i ganske så sjeldene anledninger, som eksempelvis gjelder personer som har brukt eller til og med handlet med narkotika, noe som anses å være enda farligere i et så lite, ung og isolert samfunn som Longyearbyen enn andre, mer «vanlige» steder.
Det har også skjedd at turister som ankommer uten midler for å betale overnatting eller annet som regnes som nødvendig for et akseptabelt og sikkert opphold måtte ta det samme flyet tilbake igjen.
Så langt så forståelig. Men å kaste noen ut som har bodd her i 13 år?
Mark Sabbatini: 13 år på Svalbard, 13 år «Icepeople»
Amerikaneren Mark Sabbatini, fra tå til topp avis- og mediamenneske, hadde allerede lengre opphold på steder som Antarktis bak seg da han ankom på Svalbard og straks satte i gang med å gi ut «Icepeople», en engelsk avis som skulle være gratis for alle som ønsket det, et alternativ til den norske lokalavisen Svalbardposten. Snart ble det et daglig syn å se Mark sittende på Café Fruene hvor han jobbet med dataen for å gi ut avisen og holde hjemmesiden oppdatert.
Men økonomisk sett ble saken ingen suksess, noe gründeren var kanskje heller ikke særlig interessert i: avis og hjemmeside var og forbli gratis, og det ble aldri mye omsetning med annonser. Blant flere økonomiske slåg som Mark måtte tåle var vel tapet knyttet til det Gamle Sykehuset det verste. Her hadde Mark kjøpt seg en liten leilighet, men snart deretter viste bygget seg å ha så store skader at det måtte omgående forlates. Det er en historie i seg selv og for Mark ble det et fullstendig og stort tap. Så kom det i tillegg at han falt når det var glattis i byen og skadet seg styggt. Dette og mer som kom til er snakkis her i byen og Mark var den første som skrev og snakket offentlig om alt dette.
Vanskelig økonomisk og helsemessig utvikling
Og så ble det til at ressursene en dag var brukt opp og Marks økonomisk situasjon i Norges nordligste by (hvis vi tar ut Ny-Ålesund, som ikke har en «vanlig» befolkning) ble bare verre og verre. Det kom så langt at husly og hverdagsutgaver var ikke sikret. Mark fikk hjelp av forskjellige folk, og slik gikk det en stund.
Det er nå sånt at det finnes, på grunn av Spitsbergentraktatens regler, ikke mye av offentlig velferd på Svalbard. Alle må kunne ta vare på seg og sine selv, ellers er det hjemlandet som man må vende seg hen til. Norge tar bare ansvar hvis det er snakk om norske statsborgere. Og derfor og fordi man aksepterer ikke at folk bor på gata her i Arktis tar Sysselmesteren forbehold om at folk som ikke har råd til å leve på et godkjent nivå, med sikret husly som minimum, må forlate øya.
Om sommeren Mark bodde på campingplassen, som enda ikke hadde offisielt åpnet for sesongen og hvor den planlagte sikringsgjerden mot isbjørn er enda ikke satt opp.
Den nye Sysselmesteren Lars Fause tok et annet perspektiv på saken enn forgjengeren og «tok ansvar», som han sa det.
Ved flere anledninger har Mark uttalt seg selv i Svalbardposten, på sin egen side Icepeople og på sosiale medier om Sysselmesterens avgjørelse. Mark skrev og sa, også til denne skribenten, at han ikke bare forstår avgjørelsen men han vurderer den også som riktig, med tanke på sin egen utvikling gjennom årene.
Tilbake til Alaska
Mark reiste for godt siste onsdag. Målet er Juneau i Alaska, hvor han har planer om å komme seg igjen både helsemessig og økonomisk, for så å finne nye muligheter i Alaskas medielandskap, helst i lille og avsidesliggende bygder.
Mark Sabbatini tar farvel på flyplassen i Longyearbyen siste onsdag. Foto: Icepeople.
Han vil fortsette å drive med Icepeople som dermed fortsatt vil være en spennende kilde om løst og fast fra Longyearbyen og Svalbard, tilberedt i Marks ganske så egen stil for et internasjonalt publikum.
Han har forresten også bidratt (mot betaling) med språkvask til engelske tekster som jeg har brukt i mine egne publikasjoner, både på denne hjemmesiden og i trykk, blant annet i Svalbardhytter og oppdateringer av den engelske utgaven av guideboka Spitsbergen-Svalbard. Og dette vil han også fortsette med i fremtiden, noe som jeg regner som gledelige nyheter i denne ellers ganske så triste historien.
Hvis du vil lese mer om Marks avskjed fra Svalbard so vil du finne mye stoff på hans hjemmeside Icepeople.
Først tar vi svaret til det lille Svalbardbutikken-mysteriet fra det siste innlegget. Saken dreier seg om dette bildet:
Et hjørne i Svalbardbutikken i Longyearbyen.
Spørsmål til Spitsbergen-nerds: her er det noe som ikke stemmer … hva er det? 🙂
Så, hva er det som ikke stemmer her? Det er åpenbart at det var ikke så åpenbart … bildet er speilvendt!
Man har hørt at de skal få en ny, korrigert versjon av bildet levert.
Eventyr Gardermoen
Et opphold på en flyplass er vanligvis det mest kjedelige jeg kan tenke meg. Hvorfor skrive om det? Fordi det kan gå galt hvis man forventer det å skje på vanlig måte.
Test eller ikke test?
Igjen og igjen dukker spørsmålet om testing opp. Per nå er det ingen testkrav ved innreise til Norge eller reise videre opp til Longyearbyen for immuniserte som har godkjent dokumentasjon. Men det kan jo forandre seg igjen til enhver tid. Sysselmesteren har allerede krevd ny testplikt ved reise til Svalbard.
Etter min erfaring er det en økende risiko at det ikke nødvendigvis gjelder det som regjeringen har bestemt, spesielt om dette forandrer seg fra uke til uke, men det som han eller hun mener som du har å gjøre med. Det nytter lite å ha lest reglene hvis vedkommende som bestemmer om du får slippe gjennom ikke har gjort det.
Digital uropeisk koronasertifikat: gjør prosessen raskere i Oslo Gardermoen.
Men ikke nødvendigvis rask.
Som sagt: per nå er det ingen testkrav for immuniserte reisende til Svalbard. Men det er i alle fall en god plan å ha nok tid til å kjøre en test hvis det plutselig kreves. Hvis du møter dette kravet i Tromsø så betyr det en tur til byen, fordi teststasjonen på fplyplassen i Tromsø aksepterer ikke reisende som skal til Svalbard ifølge Svalbardposten. Det koster forresten 1500 kroner å la seg teste i Tromsø (plus transport), med mindre du er fastboende på Svalbard, da koster det ingenting.
Eventyr Gardermoen
De to timene de fleste reisende er kanskje vant til mellom ankomst på flyplassen og avgang kan være nok hvis det er tidlig på dagen, eksempelvis mellom 6 og 8. Men det bør man heller ikke stole på. Det er utrolig hvor raskt køene i innsjekk-området blir lengre og lengre. Man kunne nesten få inntrykket at spørsmål om testkrav blir omfattende diskutert med alle og enhver før man slipper inn til selve innsjekkskranken. Det gikk fort for oss så snart vårt reisemål Longyearbyen var nevnt og vaksinasjonsattest var presentert, men saken er å komme så langt som det. Deretter gikk det forresten ganske effektivt (sikkerhetskontroll, grensekontroll). Heldigvis.
Folketom avgangshall i Oslo Gardermoen: det er historie.
På NRK og andre medier var det jo snakk om opp til 8 time som man muligens trenger for køene i Gardermoen. Vi får bare håpe at man får logistikken snart under kontroll. Glem forresten social distancing mens du står i køen der. Det var rett og slett fysisk umulig, i hvert fall siste lørdag. Uansett – det lønner seg vel å ha noen ekstra timer til flyet går. Og godkjent vaksinasjonsattest.
Endelig – Svalbard! Det tok jo litt tid denne gangen, men nå er vi på plass og har installert oss igjen i det lille hjemmet vårt i Longyearbyen. Med mange planer og forhåpninger. Men ingenting er satt i stein i disse dager. Vi får se.
På den tyske og den engelske versjonen av denne bloggen har jeg skrevet at det tar sin tid å sjekke inn på flyplassen Oslo Gardermoen. Det behøver jeg vel neppe å nevne her. Som andre ting heller. Noen har lurt litt på hvorfor jeg har skrevet en del meldinger i det siste som jeg ikke har skrevet på den norske siden. Her er det snakk om ting som innreiseregler osv som nordmenn får med på NRK dagsnytt hver kveld. Jeg syntes at det er kanskje ikke helt på sin plass om jeg skriver om slike saker her på denne norske siden. Men hvis noen er nysgjerrig så er det jo bare å ta en titt på den engelske eller tyske utgaven av denne siden.
Og hvis du skal handle på Svalbardbutikken for første gang i år, bør du også planlegge med litt ekstra tid. Den er omtrent dobbelt så stor som før. Men ikke alt er helt perfekt (men det blir det jo sikkert snart) …
Et hjørne i Svalbardbutikken i Longyearbyen.
Spørsmål til Spitsbergen-nerds: her er det noe som ikke stemmer … hva er det? 🙂
Endelig – Svalbard! Noen første inntrykk fra Longyearbyen
Det hadde vært en ganske lang prosess og dermed kom det ikke overraskende når den nye Van Mijenfjorden nasjonalparken ble etablert gjennom forskrift den 18. juni (trykk her for å åpne den nye forskriften i lovdata.no). Den nye nasjonalparken inkluderer Nathorst Land og nordsiden av Van Keulenfjorden og grenser til Sør Spitsbergen nasjonalpark, noe som gjøre at den hele sørlige delen av Svalbards hovedøy Spitsbergen har nå vernestatus som nasjonalpark.
Van Mijenfjord mot slutten av mai: nå vernet som nasjonalpark.
Etterfølger til Nordenskiöld Land nasjonalpark
Den nye Van Mijenfjorden nasjonalpark er den utvidete etterfølgeren til Nordenskiöld Land nasjonalpark som ble etablert i 2003. Men i de siste 20 årene har det vært forandringer i området som har kreved tilpasninger. Dette inkluderer nedleggelsen av den tidligere gruvebyen Sveagruva og opprydingsarbeidene i området der. En annen sak var Sysselmannens (nå: Sysselmester) oppfordringer til å holde seg borte fra flere lokaliteter i området som var litt uklare med hensyn bl.a. til geografisk og tidsmessig begrensning. I tillegg kommer ferdselsforbud mot motorisert trafikk (snøskuter) på fjordisen i deler av Van Mijenfjorden, som kom år etter år fra Sysselmannen. Med den nye forskriften slipper Sysselmesteren og offentligheten årlige anordninger slik at man nå vet hva man må forholde seg til.
Angående ferdselforbud for snøskuter på fjordisen har regjeringen valgt en ganske omfattende løsning, noe som ikke alle i Longyearbyen vil si seg fornøyd med. Det nye regelverket betyr store innskrenkninger for turglade lokalfolk, men det kan sies at det er ikke veldig mange som pleide å dra på tur så langt sør. Dette området var for folk flest godt utenfor området for man drar ut på vanlige fritidsturer, og her var det ingen snøskuterruter for tilreisende (turister).
Tre nye fuglereservater, innskrenkninger for motorisert trafikk på fjordisen
I den nye nasjonalparken gelder de samme reglene som i Svalbards nasjonalparker ellers. Utover dette finnes blant annet de følgende reglene som er av praktisk betydning for turister og fastboende turfolk:
Midterhuken, Eholmen og Mariaholmen er nå fuglereservater med ferdselsforbud i perioden 15. mai – 15. august. Trykk her for å åpne et kart som viser disse områdene.
Motorisert trafikk (mest snøskuter) er i stor grad forbudt på fjordisen på Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden i sesongen f.o.m. 1. mars. Det er kun fastboende som har lov å krysse Van Mijenfjorden på den korteste sikre ruten. Trykk her for å åpne et kart med ytterlige detaljer. Det er fortsatt lov for ikke-motoriserte turfolk (ski, hundeslede) å ferdes i området (vanlige regler gjelder).
Kjerneområdet til den tidligere gruvebyen Sveagruva er unntatt fra verneområdet. Her vil det foregå omfattende oppryddingsarbeider i en stund fremover.