spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
pfeil Kalender 2025: Svalbard & Grønland pfeil
Marker
Home → mai, 2022

Måneds-Arkiv: mai 2022 − Nyheter og Reiseblogg


Prins Karls For­land – Fug­le­hu­ken – 31. mai 2022

Men det var enda ikke slutt på dagen. Vi had­de fort­satt litt tid igjen og været var så godt at vi tok anled­nin­gen til å se nær­me­re på Fug­le­hu­ken på nordspis­sen av Prins Karls For­lan­det. Fug­le­hu­ken lig­ger så utsatt til at man skal ha vel­dig gode for­hold for å gå i land her.

220531e Fuglehuken 019

Men vi had­de gode for­hold i dag. Store meng­d­er av for­skjel­li­ge sjø­fug­ler hek­ker høyt oppe på klip­pene og der­med er det ingen man­gel på gjøds­ling på slettel­an­det mel­lom fjell og hav. Tun­draen er fro­dig og noen steder har man fak­tisk tjuk­ke lag av tjorv under over­fla­ten av moser og laver. En god del av tun­draen lig­ger aller­e­de snøfri, noe som reins­dy­re­ne drar godt nyt­te av. Det fin­nes man­ge av dem i områ­det.

Å kun­ne besøke et sånt vak­kert og spen­nen­de sted som Fug­le­hu­ken er rent fan­tas­tisk! Det er helt på sin plass at Fug­le­hu­ken et inn­legg i blog­gen her.

For­lands­un­det – 31. mai 2022

Tåka ble igjen i Isfjor­den, og vi våk­net til strå­len­de sol­skinn i Horn­bæk­buk­ta in For­lands­un­det. Utro­lig vak­kert lands­kap med fjord, fjell og bre. For en start til turen!

Og sel­ve For­lands­un­det er abso­lutt i kjem­pe­form i dag, med en van­no­ver­fla­te blank som en speil, brat­te snø­dek­te fjell og Prins Karls For­lan­dets berøm­te isbre­er under en utro­lig flott polar­him­mel.

Gal­le­ri – For­lands­un­det – 31. mai 2022

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Vi pass­erte en flokk med hval­ros­ser og kas­tet anker i Engelskbuk­ta for en liten tur i land sene­re på etter­mid­da­gen. Bare noen få kilo­me­ter len­ger mot nord enn Horn­bæk­buk­ta, men fle­re uker tid­li­ge­re i års­ti­de­n­es utvi­k­ling. Mye våt snø, mye smel­tevann. Midt i vår­løs­nin­gen.

Lon­gye­ar­by­en & Advent­fjor­de – 30. mai 2022

Å for­be­re­de seg på en tur på et seilskip på Sval­bard blir nok aldri ren ruti­ne. Ved siden av å pak­ke, å bære ting og tang, å prø­ve ikke å glem­me noe osv. er det jo all­tid noe som ikke fun­ge­rer og som må repa­re­res. Den­ne gan­gen var det det satel­lit­ba­ser­te kom­mu­ni­kas­jons­sys­te­met mitt. Men nå ser det ut til å fun­ge­re. Da bør jeg kun­ne fort­set­te med rei­se­blog­gen de nes­te dage­ne.

Gal­le­ri – Lon­gye­ar­by­en & Advent­fjor­de – 30. mai 2022

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Men nå er vi under­veis. Vi gikk ombord gode gam­le SV Anti­gua i Lon­gye­ar­by­en i dag i vak­ker sol­skinn, men så snart som vi seil­te ut i den store Isfjor­den ble ver­den rundt oss gans­ke grå. Vel­dig stem­ningsfull og litt even­tyr­lig. Men vi får håpe at tåken trek­ker seg om ikke så len­ge.

«Det er jo turis­tene som stje­ler sånt»

Alt begyn­te med et veis­kilt som fors­vant. Alle kjen­ner til skil­te­ne som står ved siden av vei­en fle­re steder hvor man lar den ark­tis­ke metro­po­len Lon­gye­ar­by­en bak seg og begir seg ut i den ark­tis­ke vill­mar­ken (mer eller mind­re) og der­med i områ­der med økt fare for å møte isbjørn.

Isbjørnskilt, Adventdalen ved Longyearbyen

Isbjørns­kilt i Advent­da­len ved Lon­gye­ar­by­en.

Isbjørns­kil­tet i Advent­da­len fors­vant en natt i mid­ten av mai. Et sånt tyveri i mid­natt­sol­pe­ri­oden, rett ved siden av en vei hvor det går over­ras­ken­de mye tra­fikk mer eller mind­re døg­net rundt, kre­ver nok litt dris­ti­ghet. Hvem kan ha gjort sånt? Hvem in Lon­gye­ar­by­en ville være så dum å hen­ge et skilt på stue­veg­gen som alle i byen kjen­ner til?

Nidin­gen kun­ne klart ikke være en av de fast­bo­en­de. Sval­bard­pos­ten tok saken opp. Man fant en buss­jå­for som ikke had­de noe informas­jon om saken, men han kjø­rer turis­ter nes­ten dag­lig, så han måt­te jo bare vite hva han sa da han uttal­te seg over­for lokal­a­vi­sen: «Det er jo turis­tene som stje­ler sånt, sier han.» Det er slåen­de: ikke bare at jour­na­lis­ten eller redaks­jo­nen var ikke inne på tan­ken at det er et utsagn som fort­je­ner noen kri­tis­ke spørs­mål, spe­sielt på bak­grunn at det er basert på ingen­ting, rett og slett. Men nei, i trykkut­ga­ven ble set­nin­gen til og med til over­s­krif­ten. Jada, selv­føl­ge­lig, de slem­me og dum­me turis­tene igjen, hvem ellers?

Svalbardposten: isbjørnskilt

Artik­kel i Sval­bard­pos­tens trykkut­ga­ve, 19. mai: «Det er jo turis­tene som stje­ler sånt».

Online-utga­ven til den­ne artik­kelen fikk i mel­lomt­iden en ny over­s­krift: «Hvem har stjå­let isbjørns­kil­tet?». Da har det vel slått noen at den opp­rin­ne­li­ge over­s­krif­ten kan­skje ikke var ver­dens smar­tes­te måte å star­te saken i avi­sen.

Men til syven­de og sist fikk sel­ve saken i hvert fall en mor­som opp­løs­ning. Skil­tet ble fun­net – i bilen til Lars Fau­se, sel­ve Sys­sel­mes­te­ren! Bilen stå par­kert ved fly­plas­sen.

Fau­se had­de vært på fast­lan­det når skil­tet had­de fors­vun­net og der­med slapp han sta­tus som mis­tenkt. Opp­løs­nin­gen er rett og slett at det er rus­sen som had­de gjort et puss. Og det var et godt puss, det er vel de fles­te eni­ge i, Sys­sel­mes­ter Fau­se inklu­dert.

Så til slutt kun­ne man i teo­ri­en smi­le litt over buss­jåfø­rens refl­eks å skyl­de på turis­tene for alt det onde i ver­den og Sval­bard­pos­tens man­gel av instinkt og kri­tisk gjen­nom­gang. Det er en ting å si noe sånt etter fle­re øl på pub­ben, men det er en helt annen sak å skri­ve det sam­me i avi­sen, til og med som over­s­krift. Men i tider når poli­tis­ke dis­kus­jo­ner som skal inns­kren­ke beve­gel­ses­fri­he­ten på nes­ten hele Sval­bard helt dras­tisk går høyt og basert på den sam­me refl­ek­sen og for­ut­inn­tat­te ten­ke­må­ten, er det fak­tisk vel­dig trist.

Man bør kan­skje ten­ke seg litt om nes­te gang når man sier eller skri­ver at det må jo være turis­ter som står bak ugjer­nin­gen.

Et nytt nivå av hys­te­ri. Kom­men­tar av Mor­gen Jør­gen­sen

Bid­rag skre­vet av Mor­ten Jør­gen­sen angåen­de dis­kus­jo­nen om isbjørn som fors­tyr­res av turis­ter (eller kan­skje ikke). Mor­tens kom­men­tar er på engelsk. Venn­ligst bytt til den engels­ke utga­ven av den­ne siden ved å trykke på språk­sym­bo­let øverst på siden eller trykk her for å åpne bid­ra­get.

SAR-heli­koptre­ne opp­grade­res: skal bli mulig å loka­li­se­re mobil­te­le­fo­ner

Nei, poen­get er ikke at Sys­sel­mes­ter­ens SAR-enhe­ter vil hjel­pe deg å fin­ne mobi­len som du har glemt et ukjent sted på tur. Det drei­er seg om sik­ker­het og inklu­de­rer tipps som tur­folk bør få med seg!

Som kjent blir utly­ses drif­ten av heli­ko­ptert­je­nes­ten på Sval­bard regel­mes­sig. Så langt ble tje­nes­ten levert av Air­luft og Luft­trans­port. Nå er det CHC Heli­ko­pter Ser­vice som har tatt over på heli­ko­pter­ba­sen, et dat­ter­sels­kap at det kana­dis­ke sels­ka­pet CHC Heli­c­op­ter.

Per­so­nell og rele­van­te deler av uts­ty­ret, først og fremst heli­koptre­ne, ble over­tatt fra Luff­trans­port slik at det er kon­ti­nui­tet. Der­med var det mulig å fly SAR-oppd­rag til og med i han­do­ver-fasen uten pro­blemer.

SAR helikopter

Sys­sel­mes­ter­ens SAR heli­ko­pter (Super Puma):
opp­grade­res nå med nyes­te tekno­lo­gi. (Arkiv­bil­de, 2015).

Heli­koptre­ne skal etter hvert opp­grade­res med det nyes­te av SAR-tekno­lo­gi som fin­nes på mark­edet, etter det Sval­bard­pos­ten fikk opp­lyst. Beg­ge to vil få infrarød­ka­me­ra som kan bru­kes i søke­oppd­rag, og de vil få tekno­lo­gi som kan bru­kes for å loka­li­se­re en mobil­te­le­fon – uav­hen­gig av mobil­de­k­ning, som ikke fin­nes i store deler av Sval­bards lan­dom­rå­der og far­vann.

Men det for­ut­set­ter – og det er det som tur­folk bør mer­ke seg – at mobi­len ikke er slått av eller satt på fly­mo­dus. Så len­ge den er på og aktiv vil den sen­de et signal som kan fan­ges opp av heli­ko­pter­et slik at tele­fo­nen kan loka­li­se­res. Det­te skal fun­ge­re på opp til 35 kilo­me­ter avstand så len­ge det ikke er noe mel­lom sen­so­ren og mobi­len som svek­ker eller blok­ke­rer for­bin­dels­en.

Det er nød­ven­dig at SAR-sys­te­met kjen­ner til mobil­te­le­fon­num­me­ret til den sav­ne­de. Der­med blir det enda mer vik­tig at tur­folk har en kon­takt i byen som er kjent med tur­pla­nen og som har mobil­num­me­ret til den som drar ut på even­tyr.

Isbjør­ner fors­tyr­ret av turis­ter «døg­net rundt»?

Crui­se­brans­jen har satt i gan­gen med seson­gen på Sval­bard, så langt den førs­te uten stør­re hin­drin­ger fra koro­na siden 2019. Vin­te­ren har såvidt bare begynt å slip­pe gre­pet, øyene er fort­satt stort sett snø­dekt, det er fas­tis i man­ge fjor­der og bukter og mye dri­vis på nord- og øst­kys­ten.

Så har man gått i gang med fler­d­ags­tu­rer aller­e­de for fle­re uker siden, og dags­tu­rene fra Lon­gye­ar­by­en ble ope­rert så tid­lig som i mars. Man behø­ver ikke å gå så vel­dig langt til­ba­ke i his­to­ri­en for å se helt and­re for­hold, med en vin­ter­se­song som var­te til rundt mid­ten av mai og deret­ter en pau­se av fle­re uker uten stør­re akti­vi­te­ter før som­mer­se­son­gen begyn­te med båt og skip, den gan­gen – for kan­skje 20 år siden – med et langt mind­re antall far­tøy enn i dag. Men det er his­to­rie nå, i dag bru­kes snøs­ku­ter, båt og skip samt­idig i måne­der før man vir­ke­lig kan snak­ke om som­mer. Tur­ope­ra­tø­re­ne tar sine far­tøy i bruk tid­li­ge­re og tid­li­ge­re med hvert år som går, noen så tid­lig som i mars.

Nå har vi pass­ert mid­ten av mai og det er fle­re dusin skip i Sval­bards kyst­far­vann, og det har aller­e­de vært fle­re hen­del­ser som har tiltruk­ket nega­tiv opp­merksom­het selv om seson­gen har såvidt bare begynt for de fles­te. Bil­der går rundt på sosia­le media som viser møter mel­lom isbjør­ner på isen og men­nes­ker på båter på svæert kort hold. Dis­se bil­de­ne har tiltruk­ket dis­kus­jon og mye kri­tikk, og saken ble tatt opp blant annet av NRK, hvor det hev­des aller­e­de i over­s­krif­ten at «Isbjør­ner fors­tyr­res døg­net rundt av turis­ter».

Isbjørn og båt

Isbjørn på fas­tis ved siden av et skip par­kert ved iskan­ten: hvem besøk­te hvem, hvem ble oppsøkt, hvem ble fors­tyr­ret eller til og med satt i fare? Kan­skje: ingen. (Arkiv­bil­de, 2015).

Den offent­li­ge dis­kus­jo­nen blir fuelt av slike bil­der som det­te her som viser en isbjørn og et skip med turis­ter rett ved siden av hver­and­re. Slike hen­del­ser har fore­kom­met på Spits­ber­gens ves­t­kyst også nå i mai, bil­de­ne sir­ku­le­rer på net­tet, dis­kus­jo­nen går høyt og Sys­sel­mes­te­ren har vars­let at man vil ta saken(e) opp.

Det­te kan det ikke være tvil om: brudd av lover og reg­ler, inklu­dert uskrev­ne reg­ler basert på etikk, viten og god skikk og bruk, er helt uak­sep­ta­belt og hvis det er snakk om lov­brudd er det abso­lutt på sin plass med oppføl­ging fra Sys­sel­mes­ter­ens side.

Lov­brudd, uetisk hand­ling eller aksep­ta­bel hen­del­se?

Men spørs­må­let er hva det er som vi snak­ker om. Det er til­syn­e­la­ten­de klart og lett å fors­tå: man­ge som kom­men­te­rer saken offent­lig som NRKs jour­na­list tar det som en selv­føl­ge at isbjør­nen ble fors­tyr­ret av turis­tene, til og med «døg­net rundt». Man hva ser vi egent­lig på bil­de­ne som den på den­ne siden eller på det som til­trakk så mye opp­merksom­het nylig på net­tet? Foto­gra­fen har i mel­lomt­iden for­res­ten valgt å fjer­ne bil­de fra net­tet for­di det har skapt så mye debatt. Men det­te bil­det viser en situas­jon gans­ke lik som den på bil­det her på siden – bare at den ble tatt fra en annen båt i nær­he­ten som ellers ikke var direk­te invol­vert i hen­dels­en. Så, er en hen­del­se som den­ne pro­ble­ma­tisk, kan­skje til og med et lov­brudd?

Jeg har vært en del av brans­jen i over 20 år og jeg har vært i lignen­e­de situas­jo­ner ofte­re enn én eller to gan­ger: et skip, gjer­ne et lite far­tøy, par­kert ved iskan­ten eller mel­lom isfla­kene. En isbjørn som får lukt av båten selv om den er langt bor­te. Isbjør­ner er gjer­ne nysgjer­ri­ge og det er slett ikke uvan­lig at dyret bestem­mer seg å kom­me nær­me­re for å ta en titt på det som lukter så rart. Så kom­mer han (eller hun, beg­ge kjønn kan være nysgjer­ri­ge) mot båten, enten lang­somt og for­sik­tig eller i noen til­fel­ler til og med løpen­de. Det hen­der at bjør­nen kom­mer så nært inn på far­tøy­et at den pres­ser nesen mot skro­gen. Uto­ver man­ge år ble man­ge bil­der tatt av isbjør­ner som kikker inn gjen­nom et kuøye. Fol­ke­ne ombord tar bil­der. Etter hvert blir det nok kje­de­lig og isbjør­nen vil skjøn­ne at her er det ingen mat eller annet å få og den vil dra sin vei.

Det er selv­føl­ge­lig van­skel­ig å si hva som fak­tisk skjed­de i en kon­kret situas­jon med mind­re en har vært på stedet. Det er man­ge som utta­ler seg nå men vel­dig få som så hva som fak­tisk skjed­de. I det­te til­fel­le var jeg fak­tisk i det sam­me områ­det, for langt unna for å kun­ne se detal­jer men man kun­ne i hvert fall se noe. Det vil jeg kom­me til­ba­ke til sene­re.

Gener­elt kan man jo ten­ke seg et vidt spek­ter av muli­ge hen­del­ses­for­løp. Kan­skje gjor­de fol­ke­ne ombord noe aktivt for å tiltrek­ke bjør­nen? Har de til og med fôret den slik at den skul­le kom­me enda nær­me­re og bli en stund slik at alle kun­ne ta bil­der? Beg­ge deler er strengt for­budt av Sval­bard­mil­jøl­oven slik som den ble inn­ført i 2001, beg­ge sce­na­ri­er er helt uak­sep­ta­ble og ville abso­lutt kre­ve en kraft­ig reaks­jon fra offi­sielt hold, det kan det ikke være noen dis­kus­jon om.

Men med mind­re det fore­lig­ger noe som peker mot at noe slikt fak­tisk skjed­de – og det er ikke til­fel­let – er det ingen grunn­lag å ann­ta at noe uetisk eller til og med ulo­v­lig ble gjort: tils­tede­væ­rel­sen av en båt, par­kert ved eller inne i isen, er often mer enn nok for tiltrek­ke en isbjørns opp­merksom­het og nysgjer­ri­ghet, og da kom­mer den gjer­ne for å se nær­me­re på far­tøy­et (eller hyt­ta, tel­tet, …). Da er det isbjør­nen som vel­ger hvil­ken vei og hvor langt den skal gå. Det er ikke uvan­lig, det er ikke uetisk og hel­ler ikke ulo­v­lig. Med mind­re det kan opps­tå en situas­jon som invol­verer fare for men­nes­ker eller dyr. Men ombord på et skip, inklu­dert mind­re far­tøy, er folk gener­elt ikke i fare for isbjørn­an­grep (og der­med er det ingen risi­ko for bjør­nen hel­ler). Bare hvis båten er så liten at bjør­nen kun­ne – i teo­ri­en – hop­pe ombord i en rask beve­gel­se, med et kjapp sprang, kun­ne man nok ten­ke seg far­li­ge sce­na­ri­er. Noe som ville for­ut­set­te et vel­dig uvan­lig adferd av isbjør­nen: slike hen­del­ser har fore­kom­met på Sval­bard man­ge gan­ger i alle år, men jeg har aldri hørt om at en isbjørn hop­per på et skip hvor folk står på dekk (at den kla­trer ombord mens alle sover er en helt annen sak, det har selv­føl­ge­lig skjedd mer enn en gang, men det er en helt annen sak).

Så, hva sier loven? Det­te står i Sval­bard­mil­jøl­ovens §30: «Det er for­budt å lok­ke til seg, for­føl­ge eller ved annen aktiv hand­ling oppsøke isbjørn slik at den blir fors­tyr­ret eller det kan opps­tå fare for men­nes­ker eller isbjørn.» Men det var ingen slik hand­ling i møte­ne med isbjør­ner som jeg selv har opp­levd, ingen­ting av det som loven bes­kri­ver og ikke noe ekvi­va­lent som man kan­skje har glemt å ta med i teks­ten. Men­nes­kene had­de ikke gjort annet enn å sit­te på båten, kan­skje under en hvi­le­pe­ri­ode eller opptatt av mat­laging, og det var bjør­nen som valg­te å nær­me­re seg båten. Ikke den and­re vei­en rundt. Uten unn­tak.

Så, er det bare fred og ingen fare?

Som sagt, kan man i hvert fall i teo­ri­en ten­ke seg and­re hen­del­ses­for­løp, inklu­dert slike som invol­verer uetisk adferd eller til og med lov­brudd. Men det er ingen­ting som peker på det­te i det som man for tiden kun­ne og fort­satt kan fin­ne på net­tet, i hvert fall så langt jeg kun­ne se. Jeg har vært i kon­takt med per­soner som var på stedet og jeg har selv vært i områ­det, for langt bor­te for å kun­ne se detal­jer men det var i hvert fall klart at far­tøy­et ikke rør­te seg, det var par­kert i den sam­me posis­jo­nen i time­vis.

Det er for­res­ten et vel­dig usann­syn­lig sce­na­rio at båten forfulg­te isbjør­nen i isen. Unn­tatt mye stør­re og kraft­i­ge­re skip, vil mind­re far­tøy nep­pe være i stan­de å gjø­re det­te. Bare ved å spa­se­re på en avs­lap­pet måte vil bjør­nen lett kun­ne fjer­ne seg fra båten om den måt­te øns­ke det, uten at mind­re far­tøy vil kun­ne kla­re å beve­ge seg i isen raskt nok for å inn­h­en­te den. Langt fra. Jeg har for­res­ten selv vært på den­ne båten gans­ke man­ge gan­ger og jeg kjen­ner skip­pe­ren som også var med den­ne gan­gen gans­ke godt. Han for­føl­ger ikke isbjørn. Og som sagt, båten sto stil­le også den­ne gan­gen, det kun­ne jeg se fra min posis­jon. (Isbry­ting er for­res­ten for­budt med mind­re man har sær­lig grunn og til­l­atel­se til det).

Snøs­ku­ter på jevn fas­tis kan være en helt annen sak, for­ut­satt at føre­ren ikke bryr seg om etikk og lover, og det fin­nes jo folk som ikke bryr seg om noe i det hele tatt, dess­ver­re. Men fas­ti­sen (fjor­di­sen) i rele­van­te områ­der er jo stengt for det mes­te av moto­ri­sert tra­fikk. Også hur­tig­gåen­de små­bå­ter i åpent vann kan uten tvil med­fø­re poten­sia­le for reel­le fors­tyr­rel­ser. Det gjel­der for­res­ten selv­føl­ge­lig ikke bare isbjørn, her kun­ne man gjer­ne føre en debatt om slike båter eks­em­pel­vis i sam­men­h­eng med hval­tur­er i Nordn­or­ge. Hvor­for har man ikke ikke en gene­rell has­ti­ghe­ts­be­grens­ning i Sval­bards eller, såvidt som rele­vant, fast­lan­dets far­vann, i det minds­te når det er mari­ne pat­te­dyr i nær­he­ten? Det er helt åpen­bart at ikke alle har nok skjønn og etikk for å dri­ve fors­var­lig med hur­tig­gåen­de båter i nær­he­ten av mari­ne pat­te­dyr (som inklu­de­rer isbjørn). Her gjel­der det å være opp­merksom og lang­somt, stop­pe ved førs­te tegn at dyret end­rer atfer­den og snu og trek­ke seg til­ba­ke så snart man ser at dyret ikke set­ter pris på men­nes­kets tils­tede­væ­rel­se. Det er ikke van­skel­ig, men for­ut­set­ter bare litt erfa­ring og etikk, og der­med føl­ger man samt­idig Sval­bard­mil­jøl­ovens §30.

Til­ba­ke til den aktu­el­le hen­dels­en i Isfjor­den på Sval­bard: det er ingen­ting å se i bil­de­ne og det som ble skre­vet offent­lig – så langt jeg kun­ne se – som tyder på noe annet, på noe uetisk, kan­skje noe ulo­v­lig. NRK-jour­na­list Rune N. Andre­as­sen hev­der at «Isbjør­ner fors­tyr­res døg­net rundt av turis­ter», men i artik­kelen fin­nes det ingen­ting som tyder på at det fak­tisk skjer. Man kan få inn­trykk at opps­la­get fors­ter­ker den offent­li­ge debat­ten som den er basert på – i så fall en sir­kulær «argu­men­tas­jon» isten­for fakt­aba­sert framstil­ling. Grunn­la­get i store deler av den offent­li­ge dis­kus­jo­nen syner å være at turis­ter og isbjørn i sam­me områ­det er rett og slett ikke noe som er greit, da behø­ver man ikke å se på hva som fak­tisk har skjedd. Og hvis det er lite avstand mel­lom beg­ge deler så er det jo bare å anta at det kan ikke være noe annet en helt uak­sep­ta­bel, uetisk og ulo­v­lig.

Eller?

Det over­ras­ker ikke at bil­de­ne som har gått rundt på sosia­le medier – og som flest kan fin­nes der, men med unn­tak – pro­vo­se­rer til dis­kus­jon, spe­sielt blant dem som aldri har vært bor­ti lignen­de situas­jo­ner selv. Har man obser­vert slikt fra begyn­nel­sen til slutt, fra isbjør­nens nysgjer­ri­ge tilnær­ming til dens fre­de­li­ge avmars, tvi­ler man på at noe uetisk/ulovlig har skjedd med mind­re man har kon­kret informas­jon som peker på det mots­at­te. Det kan jo hen­de at de som utta­ler seg kri­tiskt, som NRKs Rune N. Andre­as­sen, vet noe som jeg ikke vet, men det tvi­ler jeg på. Og så langt det er ingen­ting som tyder på man­gen på etikk eller lov­brudd, vil jeg fores­lå å hol­de seg litt til­ba­ke med antyd­nin­ger om slikt. Det­te bør gjel­de gener­elt, men spe­sielt når man skri­ver i medier som blir lest i hele lan­det og uten­for dets gren­ser.

Og det gjel­der enda mer når debat­ten er i en kri­tisk fase uan­sett: lov­gi­ve­ren vur­de­rer blant annet en påk­revd gene­rell mini­mum­sav­stand på 500 meter. Fem­hund­re meter.

Isteden­for å la en isbjørn gjø­re som den vil så langt det ikke med­fø­rer risi­ko og fare, vil det bety at man må trek­ke seg unna ved å star­te båten opp og beve­ge den ut av isen eller få anke­ren opp igjen, eller kan­skje skrem­me isbjør­nen bort e.g. ved bruk av knalls­kudd. Men alt det­te vil langt mer sann­syn­lig utgjø­re reel­le fors­tyr­rel­ser enn bare å bli hvor man er og la dyret gjø­re som det vil så langt situas­jo­nen ikke blir far­lig. Og det vil det ikke bli, gitt men­nes­kene er på båten og bjør­nen er på isen. Og det er det vi snak­ker om her. Ikke noe annet.

Rune N. Andre­as­sen bru­ker i artik­kelen som lig­ger på NRKs hjem­mesi­de for­res­ten et bil­de som ble tatt av en av Norsk Polar­in­sti­tutts leden­de felt­bio­lo­ger. Han føy­er til at isbjør­nene – en bin­ne med unge – ble «foto­graf­ert på behø­rig avstand». Jeg ans­lår avstan­den på omt­rent 50 meter (fem­ti). En tiend­edel av det som nå fores­lås som lov­lig mini­mum­sav­stand.

17. mai uten bar­na fra Barents­burg

Det har vært en tra­dis­jon at både offi­si­el­le repre­sen­tan­ter fra gru­ve­sels­ka­pet og kon­su­len samt bar­na fra Barents­burg del­tar under 17. mai toget i Lon­gye­ar­by­en, og Barents­burgs bar­na kun­ne møte Lon­gye­ar­by­ens yngs­te.

17. mai, Longyearbyen

Repre­sen­tan­ter fra Barents­burg plei­de å hol­de 17. mai taler ved siden av Sys­sel­man­nen (nå: Sys­sel­mes­ter) og lokals­ty­re­le­de­ren (her i 2019).

I år ble offi­si­el­le repre­sen­tan­ter ikke invi­tert, og i Barents­burg had­de man etter «intern dis­kus­jon» bes­lut­tet at deres bar­na skul­le hel­ler ikke del­ta, iføl­ge Sval­bard­pos­ten. Pla­nen had­de vært at de rus­sis­ke og ukrains­ke bar­na fra Barents­burg skul­le syn­ge sam­men med nor­ske og internas­jo­na­le barn fra Lon­gye­ar­by­en. Men nå ble det ingen møter mel­lom nabo­e­ne Lon­gye­ar­by­en og Barents­burg under 17. mai fei­rin­gen i år.

Lon­gye­ar­by­ens kul­turs­jef Are Nun­dal håper at for­hol­de­ne snart til­la­ter en nor­ma­li­se­ring av for­hol­det mel­lom nabo­e­ne.

Isfjor­den

Og igjen: utro­lig vak­kert lands­kap i strå­len­de sol­skinn alle vei­er rundt omkring oss her i Ymer­buk­ta.

Ymerbukta

Ymer­buk­ta.

Det er man­ge Sval­bar­d­rein på den fort­satt snø­dek­te tun­draen nå som ser frem til at snøen fors­vin­ner.

Svalbardrein, Erdmannodden

Sval­bar­d­rein på Erd­man­nod­den.

Sene­re fikk vi en kraft­ig visu­ell avveks­ling og en god del lokal­his­to­rie i den gam­le rus­sis­ke boset­nin­gen i Coles­buk­ta, som var en del av kull­gru­ven i Gru­mant­by­en. (Trykk her for mer bak­grunn om rus­sisk kull­gru­ve­drift på Sval­bard på 1900-tal­let).

Colesbukta

Coles­buk­ta.

Pho­to gal­lery Isfjord

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Bell­sun­det – Isfjor­den

Dagen begyn­te i Van Mijenfjor­den og igjen med sol­skinn.

Store deler av fjor­den er fort­satt islagt, og vi bruk­te en god stund ved iskan­ten.

Meander, iskanten, Van Mijenfjorden

SV Mean­der ved iskan­ten i Van Mijenfjor­den.

Sene­re fikk vi god seil­vind på turen nord­o­ver til Isfjor­den, hvor en isbjørn hils­te på oss sent på nat­ten så snart anke­ren lå på bun­nen.

Isbjørn, Ymerbukta

Isbjørn i Ymer­buk­ta.

Bil­de gal­le­ri Bell­sun­det – Isfjor­den

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Bell­sund

På seil­a­sen opp hit fra Bjørnøya kun­ne vi nok ha brukt vind fra en annen ret­ning – uan­sett hvil­ken – enn rett på nesen. Vel, sånt er det bare. Vi kom oss opp hit, og det er det som er vik­tig.

Drivis, Barentshavet

Dri­vis i Barents­ha­vet, nord for Bjørnøya.

Så snart vi kom inn i kyst­far­van­net var det bare skjønn­het alle vei­er. En fin vand­ring i vin­ter­lands­ka­pet under Mid­ter­huk­fjel­let. Med isbjørn (en fre­de­lig og vak­ker opp­le­vel­se).

Isbjørn, Bellsund

Isbjørn i Bell­sund.

Store deler av fjor­de­ne er fort­satt islag­te, det er fort­satt vin­ter her mer en noe annet. Kyst­lin­jen er fort­satt blok­kert av is man­ge steder, så det er ikke all­tid lett å kom­me i land og det blir gjer­ne en liten tur med små­bå­ten langs iskan­ten. Og det byr jo på man­ge flot­te inn­trykk.

Meander, Bellsund

Mean­der ved Akseløya.

Bil­de­gal­le­ri Bell­sund

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

3. mai 2022 – Bjørnøya

Bjørnøya! Det had­de jo tatt en stund å kom­me så langt, med tan­ke på vin­den som had­de kom­met fra nord i man­ge døgn.

Men på søn­dag kveld kun­ne vi fak­tisk se øya fra en avstand på over 40 sjø­mil.

Barentssee

Sene­re den­ne nat­ten fant vi ut at store deler av øya, i hvert fall på sør­si­den, er inne­sper­ret av en tett dri­vis­bel­te, noe som er jo blitt litt uvan­lig i nye­re tider. Sør­ham­na var der­med ikke tilg­jen­ge­lig og det ble fak­tisk helt på nord­ves­th­jør­net av øya at vi fikk anke­ren på bun­nen.

Kapp Duner

Og her fikk vi også lett­bå­ten på van­net. Med tan­ke på dagens van­skel­ig kom­bi­nas­jon av is, døn­nin­ger og vind var det nok det enes­te stedet rundt hele Bjørnøya hvor det var anled­ning å kom­me seg ut. Det ble en tur langs kys­ten med lett­bå­ten med en kort ilands­tig­ning inklu­dert. Helt sik­kert ikke den lengs­te turen som noen­sin­ne ble gjort på den­ne spen­nen­de øya, men vak­kert var det lik­e­vel, med en impon­e­ren­de klip­pekyst, del­vis dek­ket av is, og det hele med blå him­mel og sol­skinn!

Kapp Duner

Så fort­sat­te vi turen nord­o­ver mot Spits­ber­gens ves­t­kyst. Dri­vi­sen lig­ger lengre vest enn for­ven­tet og det er ikke fritt for litt manø­v­re­ring i isen og noen eks­tra sjø­mil. Vi får se hvor og når vi når frem til Spits­ber­gens kyst.

Tilbake

Nyhetene er i fra 11.10.2024 klokken 03:02:19 (GMT+1)
css.php