spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  
Marker

Isfjorden

Svalbards største fjord byr på variert og flott landskap

For mer informasjon om de enkelte områdene, bosetningene o.l., trykk på kartet!

Kart over Isfjorden

Clockwise: T = Trygghamna, P = Pyramiden, L = Longyearbyen, G = Grumantbyen, C = Colesbukta, G = Grønfjord, B = Barentsburg.

Finn mindre regioner på kartet ovenfor eller gjennom følgende linker:

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detaljert info: guideboka Svalbard – Norge nærmest Nordpolen.

Generelt: Isfjorden er Spitsbergens største fjord, den skjærer mer enn 100 km inn i øya og har en mengde bifjorder. Landskapet og historien er variert, og de fleste bosetningene på Spitsbergen er i dette området. Klimaet er gunstig, i alle fall på Svalbard-skalaen, fordi Golfstrømmen holder fjorden isfri i lang tid og temperaturene er milde. Lenger inn i fjorden merker man bedre effekten av innlandsklimaet, med kaldere vintre og varmere somre. Tidlig i 1900 frøs hele Isfjorden igjen på seinvinteren, i dag skjer dette kun i ekstremt kalde år, men noen av de mindre bifjordene fryser til regelmessig hver vinter.

I dag er de fleste menneskelige aktiviteter på Svalbard konsentrert rundt Isfjorden, noe som skaper et visst press på miljøet i området. Dette inkluderer gruvedrift, en voksende turistindustri med mye snøscootertrafikk på seinvinteren (februar til tidlig mai) og en voksende Longyearbyen.

Det er flere verneområder i Isfjorden, inkludert flere fuglereservater, der det er ulovlig å bevege seg i det hele tatt i hekkeperioden (15.mai til 15.august). Oppdater deg om hvor du har lov til å gå og ikke – grenser, reservater og verna områder er ikke merket, det er ingen skilt eller lignende.

Geologi: I dette store og varierte området blir omtrent hele geologien på Svalbard representert, fra grunnsokkelen til gammel rød sandstein fra devon, til karbonater og evaporitter fra perm og karbon, til klastiske sedimenter fra mesozoikum og tertiær. De sedimentære bergartenes lag (strata) har en såpass bratt helning rundt inngangen til Isfjorden, at det er mulig å finne en nokså komplett stratigrafisk rekkefølge på et lite område, f.eks. rundt Festningen .
I vest er steinene tydelig deformert, noe som skjedde under den alpine fjellkjedefolding i tertiær, mens strataene er horisontale i sentrale og østlige deler, i alle fall på den sydlige siden av Isfjorden. Det kan forekomme tegn på tektonisk folding eller forkastning i homogene leirbergarter, noe som nesten ikke synes, men som er grunnen til en horisontal forkortning av jordskorpa på flere kilometer. Mer mer informasjon, se de respektive områdene (klikk på kartet).

Anbefalt bok for mer, lettlest (helt sant!) informasjon om geologi og lanskap på Svalbard.

Landskap: Landskapet er svært variert på grunn av store forskjeller i geologi og klima. Det er store sletter i kystnære strøk på vestkysten, som følges av alpine fjell dekket av isbreer på nordsiden av Isfjorden. På sørsiden finner man spisse fjell bare i to fjellkjeder som strekker seg fra nord til sør på vestsiden av Grønfjorden.

Øst for Grønfjorden, begynner de typiske platåfjellene å dukke opp, som toppes av store platåer på 400-600 meters høyde. Bare et par fjell strekker seg over denne høyden, og viser hva slags type stein som en gang dekket hele området med en tjukkelse på flere hundre meter eller kilometer, men som nå er borte på grunn av erosjon.

Sentrale og østlige deler av Nordenskiöld Land (området fra vestkysten mellom Isfjorden og Bellsund, nesten over til Østkysten), kan skilte med store, isfrie daler med rike tundraområder, og karakteriseres av dette mer enn noe annet område på hele Svalbard. Dermed er Nordenskiöld Land et sted med gode muligheter for både korte turer og lange ekspedisjoner til fots, selv om å krysse elver kan være svært vanskelig, og av og til både farlig og umulig.

Nordenskiöld Land mellom Isfjorden og Bellsund er et av områdene som er minst dekket av isbre på Svalbard, derimot er det en mengde kalvingsfronter og et område som er nesten totalt dekket av bre på nordsiden av Isfjorden.

Flora og fauna: Floraen i området er rik – i alle fall på Svalbard-skalaen – i mange områder, det er store tundraer på de kystnære slettene og i de store, isfrie dalene. For eksempel hører Colesdalen og Reindalen til de biologisk mest produktive områdene på hele Svalbard, med høy biodiversitet, et tjukt lag med tett vegetasjon og dermed også en sterk populasjon av Svalbardrein, samt polarrev, ryper osv. På bratte klipper nær kysten finnes det flere fuglekolonier av Polarlomvi, Krykkje and, in places, Lundefugl, som ellers er heller sjeldne på Svalbard.
Isbjørn er sjeldne sammenlignet med andre områder på Svalbard, men blir sett hele året rundt, noen ganger også nære bosetningene, så sikkerhetsrutinene – viktigst er riktig våpen og erfaringmost – må være på plass over alt i Isfjorden så snart du begir deg av gårde utenfor bosetningene. De siste årene, for eksempel i 2014, har det blitt sett flere isbjørn enn tidligere rundt, og til og med i, byene (Longyearbyen, Pyramiden).

Historie: Lang og variert. Det er mange rester etter Pomorene og deres jaktstasjoner, som kanskje var her før Spitsbergen ble oppdaget av William Barentzs i 1596. Navnet «Isfjorden» ble gitt i 1610 av den engelske hvalfangeren Jonas Poole «fordi fjorden var dekket av is» (gir mening, eller hva?).

I løpet av det 19. og 20. århundret, besøkte et stort antall vitenskapelige ekspedisjoner Isfjorden, så mange at det blir umulig å nevne alle her. Norske fangstmenn hadde sine jaktmarker her, en tradisjon som delvis har overlevd fram til i dag. Legendariske fangstmenn som Hilmar Nøis og Arthur Oxaas bodde og levde i Isjorden i mange år i den første halvdelen av det 20. århundret.

Gruvedrift hadde sin spede begynnelse i området på slutten av 1800, men flesteparten av de små gruvene overlevde ikke undersøkelsesstadiet og prøvegravningene. Alle dagens bosetninger i Isfjorden ble etablert på basis av kullutvinning Barentsburg og Longyearbyen er de eneste som enda er i bruk.

Tilbake

Kapp Linné Grønfjorden, Colesdalen, Grumantbyen Adventfjorden, Longyearbyen Tempelfjorden, Sassenfjorden Dicksonland, Billefjorden nordsiden av Isfjorden
Siste modifikasjon: 03.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php