Jeg hadde selvfølgelig allerede gått en stund med tanken om å skrive noe her. Men livet i Farmhamna foregår for det meste offline og det er godt.
Og nå er verden forandret på en forferdelig måte. Farmhamnas innbyggere (vi er for tiden 2 her) er fullstendig i sjokk over nyhetene. Det føles helt galt, rett og slett ingen plass hjemme, å skrive uansett om naturens skjønnheter og om det enkle, gode livet på en fangststasjon mens verden er i brann andre steder.
Det er litt i overkant av 40 kilometer til Barentsburg. Det hender at vi kan se byens lys reflektert på lave skyer. Det er ikke langt i det hele tatt. Barentsburg er, som kjent, en russisk gruveby, men det er mange ukrainere blant de 300-400 innbyggere. Så langt lever russere og ukrainere i fred med hverandre i den lille byen i Grønfjorden, i hvert fall så langt man vet. Det gjelder også i tiden fra og med 2014, da Russland okkupert Krim-halvøya og skapte en dødelig konflikt i Ukrainas østlige regioner. Men hvordan går det i Barentsburg nå? Hva tenker og føler menneskene som bor der nå, naboer og kollegaer fra land som nå er i åpen krig med hverandre? Det går utover mine forestillingsevner. Sysselmester Lars Fause er rutinemessig i kontakt med Barentsburg og han beretter om en «god og normal dialog», uten å gå inn i videre detaljer.
Så jeg avslutter denne februarens bidrag på denne siden med dette bildet, som blir for tiden ofte delt i sosiale medier for å gi uttrykk for forferdelsen over situasjone, protest mot den russiske krigen mot Ukraina og avsky mot de ansvarlige.
Dagene blir raskt lysere etter sola har kommet tilbake til landet. Det går bare utrolig fort. Allerede nå, bare noen få dager etter solfesten her i Farmhamna, skinner sola i flere timer.
Og vi har en skyfri himmel igjen, etter mer enn en uke med stort sett bare skyer.
Da er det på tid med en liten tur til Farmhamnas omgivelser. Det er ikke langt til Eidembukta, som noen kanskjen kjenner fra sommersesongens seilbåtturer. Den ligger bare noen få kilometer nord herifra.
På ski fra Farmhamna til Eidembukta. Mot sola 🙂 i det mindste et stykke.
Å være utendørs er for tiden en forfriskende opplevelse, med temperaturer omkring 15 minusgrader og en kald østlig bris.
Jeg planlegger turen slik at jeg får det meste ut av solskinntimene som vi får. Men det ble med tanken å se og ta bilder av Farmhamna fra fastlandskysten med telelens og solnedgangen i bakgrunnen på grunn av en skybanke. Men uansett er det vakkert i alle retninger. Den vidstrakte, snødekte kystsletta med myke farger fra rød til rosa og blå. Drivsnøen som vinden blåser over de lave haugene. Den store stranden i Eidembukta. Jeg følger stranden et stykke uten å finne et eneste stykke drivved, til min stor forbauselse. En liten canyon skapt av Venernbreens smeltevannselv. Jeg følger den et stykke oppover mens jeg holder en øye på snøskavlene som henger truende over veggen på nordsiden, men det er tilstrekkelig med plass til å holde seg langt nok unna hvor det trengs.
Canyon i Eidembukta.
På tilbaketuren ser jeg noen enslige reinsdyr. De eneste levende vesener jeg ser på hele turen, bortsett fra en polarmåke og noen havhester.
Jeg prøver å finne en plass i le for vinden, men stedet som jeg har valgt viser seg til å være den nok mest forblåste plassen i hele området i dag 🙂 og dermed blir lunsjpausen ikke lang. Jeg ser heller frem til den varme ovnen tilbake på hytta i Farmhamna.
I Longyearbyen feire solas tilbakekomst ikke før den 8. mars, noe som har å gjøre med fjellene rundt omkring byen, spesielt mot sør.
Her i Farmhamna ligger forholdene til rette for solfestdagen allerede den 16. februar. Det er den første soloppgangen her siden den 25. oktober, noe som betyr at polarnatten råder i 112 «dager». Nå har jeg bare vært her i snart 3 uker, men likevel er det spesielt å få se sola igjen. For ikke å nevne Rico, han hadde ikke sett den i måneder!
Fri utsikt mot sør: ingen problem i Farmhamna.
Dermed var det bare å gjøre seg klar på «telefonhaugen» bak hytta, godt utstyrt med en kamera samt tilbehør.
Solfest i Farmhamna. Det er ikke snakk om store folkemengder.
Vi var heldige, fordi tidligere hadde det vært fullstendig overskyet. Men nettopp i tide fikk vi en fri stripe mellom skyene og horisonten i sør, og der grodde det rød-oransje lyset til selve sola kom frem bak haugene ved kysten – for et syn, for et øyeblikk!
Den første soloppgangen etter 112 døgn.
Senere i løpet av ettermiddagen ble hele himmelen overskyet igjen. Snakk om flaks!
Hvis du har lyst å lese litt mer om midnattsol og polarnatt er det bare å trykke her.
Og til syvende og sist noen ekstrabilder fra denne vakre dagen på Spitsbergens vestkyst.
Nå har jeg jo allerede vært her i Farmhamna på Spitsbergens vestkyst i en stund og noen begynner å lure på hvordan det er å være her og hva som vi holder på med. Og det er jo faktisk sånt at når jeg farter rund i dette området under seil om sommeren så kommer mine innlegg i reisebloggen med litt høyere frekvens. Men dagene er både vakre og fullt med alt mulig og det er jo ikke meningen med livet på et sånt sted å bruke hele tiden på dataen, ikke sant? 🙂
Farmhamna: fangststasjon på Spitsbergens vestkyst.
Jeg vil nok mer eller mindre snart skrive litt mer også her, men til å begynne det hadde jeg tenkt å presentere selve stedet, Farmhamna. Og til dette formålet har jeg satt opp en egen side om Farmhamna (trykk her for å åpne den). Der finnes det ikke bare 360 grader panoramabilder i stilen du har muligens allerede sett på andre sider i dette nabolaget av denne hjemmesiden her, men også 2 gallerier med en hel del bilder fra stedet, både sommeren og vinteren. Sistnevnte gir allerede noen inntrykk av hva som vi driver med her. Og en god del forskjellig informasjon følger selvfølgelig også med.
For noen uker ble det plutselig brudd på en av de to sjøkablene som forbinder Svalbard med fastlandet. Saken har tiltrekket mye oppmerksomhet også utenfor Norges grenser (klikk her for å lese mer om saken). Saken er fortsatt på ingen måte oppklart, men i mellomtiden har Space Norway som driver kabelen vært i området sammen med Troms politidistrikt. Med hjelp av et fjernstyrt undervannsfartøy kunne man samle første data.
Ifølge NRK har politiet meddelt at informasjonen som foreligger tyder på at det er menneskelig aktivitet som står bak bruddet. Naturlige årsaker ser ikke ut til å spille en sentral rolle.
Det å bruke telefonen på Svalbard er litt mindre tungvint i dag enn dette bildet illustrerer.
Og det er mye mer enn bare å prate som er mulig i dag.
Men nesten ingenting går uten sjøkabelen til fastlandet.
Ingen detaljer angående selve skaden eller hvem som kan være ansvarlig ble offentligjort utover det at det finnes så langt ingen mistenkte. Det er heller ikke offentlig i hvilken dypde skaden skjedde. Seksjonen det er snakk om er omtrent 100 km lang og inkluderer både den relativt grunne sokkelen på Spitsbergens vestkyst og dyphavet.
Det er faktisk ikke den 2 cm tykke hovedkabelen som er skadet men strømforsyningen.
Det er panlagt å få kabelen/strømforsyningen reparert i løpet av våren eller sommeren.
Farmhamna er en fangststasjon på vestkysten av Spitsbergen, rett nord for Isfjorden. Landskapet her er en utstrakt kystslette. Farmhamna ligger litt værhardt til på denne eksponerte kyststripen, og det blåser gjerne en del her.
Det finnes mange bukter på denne kysten, noen av dem mer kjent, andre mindre så. De ligger mer eller mindre avskjermet bak holmer, stein og halvøyer. Det er noe vi gjerne drar nytte av når vi besøker dette området under seilbåtturene om sommeren. Også på denne tiden nå, i polarnatten, er det godt å ha litt ly og le. Det er ikke lett å komme hit på denne tiden av året, og det som finnes av transport går vanligvis for seg med båt. Området er ganske utilgjengelig over land.
Farmhamna.
Dette bildet gir et inntrykk hvordan Farmhamna ser ut på denne tiden, mot slutten av januar/begynnelsen av februar. Midt på dagen, med alt av dagslys som denne årstiden gir oss her.
Nordens lys!
Farmhamna midt på dagen.
Og her ser vi den ytre kysten av Farmhamna. Blikket går mot sør, og igjen er det midt på dagen. Det er skumring, det er to uker igjen til vi får se sola igjen for første gang etter polarnatten. Avhengig av været kan det godt bli noen dager senere. Eller til og med litt tidligere. Vi får se.
Uansett er det fortsatt omtrent to uker til vi kommer så langt. Men likevel har vi allerede flere timers skumring, når sola reiser bare noen få grader under horisonten og gir oss de vakreste varianter av gul, orange og rød som en kan bare tenke seg på himmelen i sør og likeså mange og vakre sorter blå i nord.
Og senere på dagen har vi en helt annen type lys, som du kan tenke deg. Mye svakere en sola, men uendelig vakkert.
Nordens lys!
Nordlys over Farmhamna.
Litt svak, men en vakker visning allerede den første kvelden jeg er her!
Kan godt hende det blir noen flere nordlysbilder her i løpet av de neste ukene … 🙂