Gruve 3

Det er fle­re gru­ver rundt omkring Lon­gye­ar­by­en og de er kjent ved num­mer fra 1 til 7. For noen av dem fin­nes det «a» og «b» vers­jo­ner, noe som ikke har noe med kva­li­te­ten å gjø­re, men med for­skjel­li­ge deler av et stort gru­ve­kom­pl­eks som ble brukt i for­skjel­li­ge peri­o­der. Og så har jo hver gruve fle­re inn- og utgan­ger for ven­ti­las­jon, stein­tipp osv. Gru­ve­lands­ka­pet i Lon­gye­ar­by­en-områ­det er, med and­re ord, gans­ke kom­pl­ekst og for­vir­ren­de.

Den førs­te gru­ven var gruve 1 («ame­ri­ka­ner­gru­va») som lig­ger i nær­he­ten av Sval­bard­kir­ken. I dag er det kun gruve 7 i Advent­da­len som er fort­satt i bruk som Nor­ges enes­te ope­ra­ti­ve kull­gruve på Sval­bard.

Gruve 3 er en av de gam­le gru­ve­ne i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en. Den lig­ger i 170 meters høy­de på nordsi­de av Pla­tå­ber­get, ikke langt fra fly­plas­sen. Kull­fløt­sen ble under­søkt i det­te områ­det aller­e­de i Ame­ri­ka­nert­iden mel­lom 1906 og 1916. Det er ikke over­ras­ken­de for­di områ­det er ikke langt bor­te fra Hotell­ne­set, som var den van­li­ge ilands­tig­nings­plas­sen før Lon­gyear City sene­re fikk en havn. Det var sik­kert på Hotell­ne­set John Mun­ro Lon­gyear gikk i land for førs­te gang under det førs­te besøket sitt til Spits­ber­gen under et crui­se i 1901.

I 1969 begyn­te Store Nor­ske med opp­farin­gen av gruve 3 og kull ble pro­du­sert der fra 1971 til 1996. Det var van­skel­i­ge drifts­for­hold for­di fløts­tykkel­sen og der­med tak­høy­den var van­lig­vis mel­lom 80 og 90 cen­ti­me­ter og sted­vis så lite som 60 cen­ti­me­ter! Kre­ven­de arbei­ds­for­hold og sik­kert ikke noe for den klaus­tro­fo­bis­ke.

1981 ble året med den størs­te pro­duks­jo­nen som lå på 321.000 tonn, men ellers var års­pro­duks­jo­nen nok mel­lom 100.000 og 200.000 tonn.

I 1990 fikk de førs­te turis­tene anled­ning til å besøke gruve 3 og i 1996 ble uts­ty­ret som kun­ne bru­kes and­re steder flyt­tet til gruve 7 og til Sveagru­va, hvor norsk gru­ve­drift på Sval­bard had­de noen gode år foran seg i Svea Nord hvor en fløts­tykkel­se på opp til 6 meter lå godt til ret­te for en øko­no­misk meget suk­sessfull drift. Ham­me­ren falt for godt i gruve 3 i novem­ber 1996. Gru­ve­kom­pl­ek­set omfat­tet da tun­ne­l­er med en total leng­de i over­kant av 50 kilo­me­ter i et are­al på 7,25 kva­drat­ki­lo­me­ter! Stein­tip­pen i Bjørn­da­len til­hø­rer for­res­ten også gruve 3.

Gruve 3 forb­le åpen for turist­be­søk til ledel­sen i SNSK bes­lut­tet å sten­ge gru­ven for offent­li­ghe­ten på grunn av gene­rel­le sik­ker­he­ts­vur­de­rin­ger. Sene­re ble deler av gruve 3 lagt til­ret­te for besøken­de som har nå anled­ning igjen til å besøke både dags­an­leg­get og et stykke av tun­nelen, og det­te er en gans­ke unik anled­ning til å få et direk­te inn­trykk av den­ne virksom­he­ten som pre­get alle boset­nin­ger på Sval­bard gjen­nom store deler av 1900-tal­let.

Gruve 3 – Pano 1 (tun­nell)

Gruve 3 – Pano 2 (tun­nel)

Gruve 3 – Panos 2019

← Til­ba­ke