Den russiske leiren Barneo var en årlig operasjon i drivisen i nærheten av nordpolen i en rekke år fra 2002. Barneo brukes offisielt hovedsakelig til vitenskapelige formål, men i tillegg fikk turister besøke leiren og den ble ogsa brukt til militære formål. I 2016, eksempelvis, ble tsjetjsenske spesialstyrker i russisk oppdrag sett på flyplassen ved Longyearbyen på gjennomreise til Barneo.
Men det kan se ut som om Barneo ble først og fremst brukt til turisme. For priser fra 200.000 kroner kunne turister fly dit fra Longyearbyen. Det var vanlig med en tur til nordpolen fra Barneo, med helikopter eller ski.
Turistene pleide å ta fly til Barneo fra Longyearbyen, men det er noe selskapet ikke har fått lov til siden 2018. Det har ført til forhandlinger mellom selskapet bak Barneo, som offisielt er basert i Sveits, og norske myndigheter.
Svalbard lufthavn Longyear i April, dvs. Barneo-sesongen: ingen flyvninger til nordpolen.
Samferdselsdepartementet har bekreftet avslaget. Ifølge dem opererer flyplassen ved Longyearbyen periodevis allerede på kapasitetsgrensen, og det samme gjelder beredskapstjenestene. Det kommer i tillegg at denne typen flytrafikk ikke kommer lokalsamfunnet til gode, fordi det var vanlig praksis at nordpolturistene reiste direkte videre til Barneo uten overnattinger i Longyearbyen. Det er noen av samferdselsdepartementets hovedargumenter ifølge Svalbardposten.
Det sveitsiske Barneo selskapet vurderer rettslige skritt.
Svalbardtraktaten ble signert i Versailles i 1920 og trådte i kraft i 1925. Den besegler norsk suverenitet over «øygruppen Spitsbergen», som det heter i traktaten (navnet «Svalbard» finnes ikke i originalteksten) mens den samtidig garanterer fri adgang og likebehandling for medlemsstatenes borgere.
Fredrik Wedel Jarlsberg, den norske sendemannen i Paris,
signerte traktaten den 09. februar 1920 i Versailles.
Siden 1925 sluttet flere land seg til traktaten. I flere år hadde Nordkorea og Latvia vært traktatens nyeste medlemmer. Begge signerte traktaten i 2016.
Men i april 2014 ble Tyrkia den siste medlemsstaten når Ankara ratifiserte underskriftet under traktaten.
Det vil i første omgang ikke endre mye i praksis: så langt har regjering og forvaltning valgt å ikke gjøre en forskjell mellom borgere fra traktatsland og tredjeland. Det bor eksempelvis over 200 mennesker fra Thailand og Filippinene i Longyearbyen, to land som ikke er med i Svalbardtraktaten.
Det kan se ut som om Tyrkia likevel har interesser på Svalbard, som Barents Observer skriver: for bare noen få dager besøkte en tyrkisk delegasjon Pyramiden, en tidligere kullgruveby som fortsatt eies av Russland. Russerne har planer å utvikle Pyramiden som et alternativ til Ny-Ålesund, hvor flere land driver forskning under norsk ledelse.
Siden om Sjuøyane er ukens side. Den er dedikert til den delen av Svalbard som ligger lengst mot nord. Siden har eksistert i flere år, men jeg har nå oppgradert den betydelig med flere og bedre bilder. Teksten ble også forbedret flere steder.
Phippsøya, den største øya i Sjuøyane, sett fra sør mot nord.
Når jeg holder på og skriver og lager sider i sammenheng med reisebloggen og reisedagbøker legger jeg mange lenker inn i teksten slik at det blir lett å finne relevante sider. Hvis det er tid tar jeg i denne sammenhengen gjerne anledning til å oppgradere en side eller to som er blitt litt gammel, med tanke bilder, kart og tekst 🤓
Det er ikke lett å komme seg til Sjuøyane, og for mange vil det i realiteten nok i alle tider forbli en drøm. Men nå er en virtuell tur diet ikke lengre bort enn en klikk med datamusen 🤗 god tur!
Endelig fint vær med solskinn og vindstille ☀️😃 det var godt spesielt på turens siste full dag!
Strengt tatt var det til å begynne med jo fortsatt overskyet, men det var varmt og godt. Noe som ikke bare menneskerne likte men også mygg som holder til flere steder i Isfjorden. En dyreopplevelse av den mer sjeldne sorten på Svalbard, men ikke fullstendig ukjent.
Men fisk setter jo stor pris på mygg, og til vår stor overraskelse fant vi fisk i et lite tjørn i en morene på Tundraodden. I Svalbards store innsjøer finnes det selvfølgelig fisk, hovedsakelig sjørøye, men i et lite tjørn i en morene som kanskje er 200 år gammel? Rart. Men naturen er jo full av overraskelser.
Turens siste avstikker gikk til Borebreen som for tiden holder på med et kraftig framstøt, en så-kalt surge. En ganske dramatisk utvikling! Siste gang vi var der var i september 2023, for 10 måneder siden (klikk her for å se bloggen fra denne turen, spesielt det siste bildet i samlingen). Denne gangen gikk vi i land på en liten øy som nå ligger 500-600 meter bak brefronten! 😲
Så var det å sette kurs mot Longyearbyen, hvor vi nådde frem etter noen timers seilas. Den siste kvelden ombord gikk forbi i god stemning.
Bildegalleri – Isfjorden: Erdmannflya & Borebreen – 17. juli 2024
Også denne dagen begynte med gråvær men senere ble det bedre og vi kunne nyte en lang vandring i Bellsundet, fra Fridtjovhamna til Ingeborgfjellet i vest. Det er et veldig naturskjønt område med store hekkekolonier av alkekonger og et stort sletteland med Svalbardrein, fjellrev og gjess. Et veldig vakkert sted!
Hverken været eller isbjørn lå hindringer i veien for oss og dermed kunne vi være ute hele dagen, noe som ble møtt med stor glede 🙂
Og dermed var tiden kommet å sette kurs mot Isfjorden.
Bildegalleri: Fridtjovhamna-Ingeborgfjellet – 16. juli 2024
Nå hadde vi lagt det beryktede Sørkappet bak oss. Det hadde ikke vært så ille i det hele tatt.
Dagen etter var vi i Hornsundet. Vanligvis en av Svalbards vakreste fjorder, lå landskapet stort sett bak tåkebenker og regnbyger. Men vi var heldige igjen. Gåshamna viste seg å være det beste stedet i hele området og vi fikk gå en tur med brukbar sikt uten å bli våt. Mer var det ikke å få gjort den dagen. Men det er jo ikke det verste å kose seg litt ombord og lytte til foredrag om Svalbards natur og historie.
Så ble det tid å seile nordover. Det var ganske kraftige dønniger på vestkysten, så det var bare å holde seg unna Hyttevika og sette kurs direkte mot Bellsund. Det var godt med en liten kveldstur på Akseløya, og så ble det bra stemning ombord 🙂
Bildegalleri – Hornsund & Bellsund – 14./15. juli 2024
Jorden på det gamle brannøvingsfeltet ved Svalbard lufthavn Longyear innerholder høye konsentrasjoner av miljøgifter. Det er snakk om «per- og polyfluoralkylforbindelser», kort PFAS, som er både helse- og miljøskadelig. PFAS finnes blant annet i brannskum som ble brukt på brannøvingsfeltet i store mengder til det ble nedlagt for 24 år siden. Likevel er det mye igjen i jorden fordi PFAS brytes ikke ned i naturen. PFAS tilhører en gruppe farlige stoffer som derfor er kjent om evighetskjemikalier.
En del kontaminerte løsmasser i hestegårdens umiddelbare omgivelser ikke langt fra flyplassen ble fjernet i 2023, men det er mye som er igjen. Oppryddingen av ytterlige masser var i flere år omstridt. Avinor klaget mot pålegg å rydde området fordi de mente at prosjektet ville bli altfor dyrt. Men nå har klima- og miljøministeriet bestemt at kontaminerte løsmasser skal fjernes uansett. Miljøkravene er strengere på Svalbare enn på fastlandet, og derfor falt beslutningen annerledes ut enn i lignende tilfeller i Norge ellers.
En del kontaminerte løsmasser ved hestegården ikke langt fra flyplassen ble fjernet i august 2023.
Avinor regner med at prosjektet vil koste 25 million kroner. Ifølge Svalbardposten vil man sette i gang i august.
Jørn Dybdahl, den tidligere eieren av hestegården som ligger i det aktuelle området, døde i 2023 av kreft. Han self trodde at sydkommen kommer fra belastningen av området med PFAS.
Seilasen sørover i Storfjorden var ikke helt fri for bevegelser takket dønninger fra øst. Men til gjengjeld fikk vi se en del knølhval i løpet av foremiddagen.
I Isbukta fant vi litt ly og le og fikk til og med gå i land og ta en tur. Man fikk velge mellom en liten bretur og en vandring i et måneartig morenelandskap. Spennende på begge sider.
Bildegalleri – Storfjorden & Isbukta – 13. juli 2024
Etter en natts seilas nådde vi frem til Freemansundet mellom Barentsøya og Edgeøya, sørøst på Svalbard. Et veldig vakkert område og et høyarktisk økosystem, veldig forskjellig fra Nordaustlandets polarørkenlandskap lenger nord.
Her er det isbjørnen som hersker og som gjerne krever planendringer, også den dagen vi var der. Landskapet er veldig karakteristisk med vidstrakte, mørke platåfjell og hekkekolonier av krykkjer. Fjellrev vandrer rundt på tundraen, som er grønn og veldig vakker. Selv på en litt grå dag som denne gangen.
Bildegallerier – Barentsøya & Edgeøya – 12. juli 2024
Hinlopenstretet … haddde vi ikke vært der allerede i går? Jo, det stemmer, men det er et veldig stort område og man kunne godt bruke en uke der eller to uten å ha sett og gjort alt man kunne ønske å se og å gjøre der.
Da var det bare å ta noen gode valg. På seilasen sørover hadde vi allerede passert en del hvalrosser. Så begynte dagen i dag med en tur på Von Otterøya, en litt steinete perle av høyarktisk landskap. Det skulle vise seg at øya var allerede opptatt av en isbjørn, så det var bare å trekke seg litt tidligere enn planlagt, men vi fikk jo i hvert fall litt mer tid i land en i går i Wahlenbergfjorden.
Så var det Bråsvellbreen. Det er jo et av naturens store mirakler på Svalbard, og det ville vi ikke gå glipp av!
Bildegalleri – Hinlopenstretet (2) – 11. juli 2024
Etter flere delvis litt værharde dager skulle det bli vår dag i dag i Hinlopenstretet. Det begynte jo med at vi måtte kansellere en fottur på en liten øy in Wahlenbergfjorden fordi vi så isbjørner på den enda mindre naboøya. Men vi fikk en dyreopplevelse av den sjeldne sorten mens vi kunne observere ei binne med en årsunge som spaserte over denne vesle øya.
Senere fikk vi enda en spesiell dyreopplevelse, denne gangen ved Alkefjellet, den store kolonien av polarlomvier. Utrolig!
Bildegalleri – Hinlopenstretet – 10. juli 2024
Det hadde vært en veldig våt ettermiddag og natt i Murchisonfjorden, og så kom vinden. Det blåste som bare fa’en og her var det bare å trekke seg. Vi prøvde på nordsiden av Nordaustlandet. Selvfølgelig blåste det der også, det gjorde det nok over hele plassen. Det ble ikke lett å finne en brukbar ankringsplass, for ikke å snakke om en mulighet å komme i land et sted.
Men etter hvert fant vi en bra plass på Sjuøyane, lengst nord på Svalbard, og vi fikk en utrolig flott liten tur på Phippsøya. Vakkert!
Øst for Sjuøyane hadde vinden vel fordrevet isen, her var det bare tåke.
Vi hadde beste forhold for å krysse nordre Hinlopen østover mot Nordaustland og nådde frem til Kinnvika i Murchisonfjorden tidlig på søndag. Dermed hadde vi god tid til å utforske den gamle svensk-finske forskningsstasjonen samt omgivelser. Her er det skikkelig polarørken, en sterk kontrast sammenlignet med vegetasjonen de siste dagen!
Senere var det bare å holde seg om bord. Det var mye vind, regn og snø. Godt innevær. Det var ganske våt også i Longyearbyen, hvor man måtte stenge flere veier på grunn av fare for oversvømmelser og ras.
Bildegalleri – Nordaustland: Kinnvika – 07. juli 2024
Sørdalsflya er en del av Reinsdyrflya, dette store slettelandet på nordsiden av Liefdefjorden. Det var her den tyske krigsmarinen hadde værstasjonen «Kreuzritter» i 1943-44. Ellers er Reinsdyrflya et veldig fredelig sted. Det er naturen som hersker her.
Det samme gjeleder Gråhuken helt nord i Woodfjorden. Det finnes ingen fangstfolk som overvintrer og driver med fangst der i dag, men det var mange som overvintret der på 1900-tallet, inkludert flere vel kjente som Hilmar Nøis som bygget hytta i sin tid til Christiane Ritter som vintret der i 1934-35 sammen med mannen sin og den norske fangstmannen Karl Nikolaisen. Christiane Ritter skrev boka «Kvinne i polarnatten» om denne overvintringen. Det var flere her ombord som ønsket å se den berømte hytta. Flott at vi fikk det gjort.
Været på nordvesthjørnet av Spitsbergen var nøyaktig slik det gjerne pleier å være, med temperaturer ikke langt fra null, en del vind og snø. Det var bra med moderne klær beregnet for friluftsliv i vind og vær, og likevel var det godt å komme tilbake etter noen få timer til et skip som har sentralvarme og en kokk som tilbereder gode måltider tre ganger dag om dag. Det helt umulig å forestille seg hva slags forhold hvalfangerne måtte tåle for 400 år siden.
På Danskøya kunne vi dra på tur og strekke litt på beina. Ved Smeerenburgfjorden hadde vi flaks med været og fikk fantastiske inntrykk av denne verden av is og fjell. Og i Virgohamna fikk vi se på stedet hvor både Salomon August Andrée og Walter Wellman i sin tid hadde tatt av for å dra til nordpolen, hvor ingen av dem nådde frem. Wellman kom tilbake, Andrée ble igjen i isen.