Spitsbergen eller øygruppa Svalbard har en lang og interessant historie med mange kapitler, som delvis overlapper hverandre og delvis følger hverandre med en heller stille fase imellom, og ofte er de lite forbundet med hverandre. Så det er, i noen grad, mulig å se på hvert kapittel for seg selv, og ha den europeiske historien og økonomiske utviklingen i bakhodet, fordi disse faktorene ligger til grunn for all økonomisk og vitenskapelig aktivitet i Arktis.
Det ryktes at det var vikingene som oppdaget «Svalbard», men det finnes ikke noe vitenskapelig belegg for dette. Det er mer sannsynlig at pomorene, et jakt- og fiskefolk fra området rundt Hvitehavet i Nord-Russland, kjente til Spitsbergen eller Grumant, som de kalte det, som et godt jaktområde allerede før det offisielt ble oppdaget av den nederlandske oppdageren Willem Barentsz i 1596. Like etter Barentsz’ berømte reise begynte den første perioden i Svalbards historie, hvalfangst, i Spitsbergens kystområder.
I det 19-århundret oppdaget oppdagelsesreisende og vitenskapsmenn Spitsbergen, og så dennes potensiale spesielt angående gruvedrift.
Etter at pomorene hadde forsvunnet fra Spitsbergen, begynte norske fangstmenn å jakte isbjørn, fjellrev og andre arktiske dyrearter, sent i det 19. århundret. På denne tiden ser vi også opptakten til oppdagelsesreisende som prøvde å nå Nordpolen, med startpunkt på Spitsbergen (Virgohamna og Ny-Ålesund), samt tiltagende forsøk på å tjene penger på kullgruver og andre mineraler.
Fram til første verdenskrig var Spitsbergen enda ingenmannsland, men i 1920 ble det signert en traktat i Paris som satte Spitsbergen under norsk administrasjon og suverenitet, samtidig som den garanterte fri adgang for alle borgere fra landene som signerte traktaten, samt demilitarisering. Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925, og er fortsatt gyldig.
Navneforvirring:Svalbard er navnet på øygruppen, og Spitsbergen er navnet på hovedøya. Navnet Svalbard dukket for første gang opp i 1194, selv om det enda er uklart hva det nøyaktig refererte til. Siden Barentsz’ oppdagelse i 1596, har som regel navnet Spitsbergen (tysk skrivemåte: Spitzbergen) vært brukt. I England ble Spitsbergen kalt Grønland i det 17. og 18. århundret, på grunn av teorien om at Spitsbergen og Grønland hang sammen ett eller annet sted i nord. Den virkelige grunnen kan ha vært at det nederlandske navnet ikke ble akseptert av britene. Navnet «Svalbard» ble reintrodusert av Norge da Svalbardtraktaten skulle trå i kraft. Det er praktiske grunner til å ha forskjellige navn på den største øya (Spitsbergen) og hele øygruppa (Svalbard) for seg, men det er verdt å merke seg at det historiske grunnlaget for å bruke navnet «Svalbard» med hensyn til «Spitsbergen-øygruppen» er nokså tynn.
1920-tallet brakte med seg nye forsøk på å nå Nordpolen. Roald Amundsen, Umberto Nobile og andre gjorde sine nå berømte forsøk fra Ny-Ålesund, med velkjente, dramatiske følger.
Russere og nordmenn har alltid levd side om side på Spitsbergen, både før og etter krigen, med godt samarbeid og variert kontakt.
Som overalt ellers i verden, var andre verdenskrig en viktig og dramatisk milepæl for det som skjedde på Svalbard.
I de senere årene har en mengde ulike nasjoner deltatt i omfattende vitenskapelig virksomhet, turisme og nye næringer med service-baserte industrier har vokst, mens gruvedriften sakte har avtatt.
Enda er det plass til ekspedisjoner (selv om disse kke alltid blir verdsatt, spesielt hvis de er av den farlige sorten) og noen fangstfolk.
Finn flere detaljer om ulike periodene på de følgende sidene:
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.