Langeøya

Lan­geøya er en av Bas­tianøya­ne i søre Hin­lo­pen.

På Lan­geøya kun­ne nav­net godt bes­kre­vet lands­ka­pet: Den er bare 50-60 meter bred fle­re steder, men seks kilo­me­ter lang! Men nav­net har ingen­ting med lands­ka­pet å gjø­re, øyen fikk nav­net sitt etter en tysk geo­graf fra 1800-tal­let. Det sam­me er til­fel­let ved naboøyene på den lil­le øygrup­pen Bas­tianøyene, som lig­ger lengst sør i Hin­lo­pens­tre­tet.

Utsikt over Lan­geøya.

Lan­geøya og Kie­per­tøya som lig­ger sørøst for først­nevn­te er de to størs­te øyene i Bas­tianøyene. Uto­ver dis­se to er det nes­ten bare Pescheløya som kan kal­les for en skikke­lig øy; res­ten er nok bare hol­mer og skjær.

Lan­geøya – Pano 1

For­men på Lan­geøya (og Kie­per­tøya, som er gans­ke lik) er iøy­ne­fal­len­de på kar­tet: Den består av en serie av fem steinhau­ger som er mel­lom 37 og 54 meter høye. Mel­lom dis­se er det lavt­lig­gen­de, sma­le land­for­bin­del­ser. Geo­lo­gisk sett består Lan­geøya og naboøyene ute­luk­ken­de av dole­ritt, som er en stør­k­nings­ber­g­art. Ved de lavt­lig­gen­de land­for­bin­dels­e­ne fin­nes det noen stren­der av grov grus med noe driv­tøm­mer og det uun­gåe­li­ge plast­søp­pel­et som fin­nes nes­ten over­alt på kyst­lin­jen rundt hele Sval­bard.

Fugle­per­spek­ti­vet viser det karak­te­ris­tis­ke lands­ka­pet godt.

Lan­geøya – Pano 2

Det er nep­pe noe vege­tas­jon uto­ver en del lav. Det er hel­ler ikke noe sted­fast dyre­liv bort­sett fra noen hek­ken­de fug­ler som rød­nebb­ter­ner og ved en liten inns­jø små­lom. Men det er ikke uvan­lig å se hval­ross svøm­men­de i far­van­net omkring Bas­tianøyene, og det har sik­kert vært en isbjørn et eller annet sted på øyene. I 1995 var det en ulykke på Kie­per­tøy­en med en aggres­siv isbjørn hvor en mann døde, så vær for­sik­tig der­som du skul­le fin­ne vei­en dit en gang.