spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Fuglehuken

Nordspisssen av Prins Karls Forlandet: det arktiske økosystemet i et nøtteskall

Fug­le­hu­ken lig­ger på nords­pis­sen av Prins Karls For­land, en langstrakt øy på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen mel­lom Isfjor­den og Kongsfjor­den.

Fug­le­hu­ken er et sted hvor man kan se og opp­le­ve det hele (ter­res­tris­ke) ark­ti­s­ke øko­sys­te­me i et nøt­teskall.

Fuglehuken, Prins Karls Forland

Isbre­er og stein­bre­er

Den sen­tra­le ves­t­kys­ten er det områ­det på Sval­bard hvor Vest­spits­ber­gen­strøm­men har den ster­kes­te inn­fly­tel­sen, og det er net­topp har For­lan­det lig­ger. Det blå­ser ofte og kraf­tig, og vin­den brin­ger mye ned­bør meg seg som igjen er ansvar­lig for den ster­ke bre­de­knin­gen på den ind­re kys­ten av For­lan­det noen kilo­me­ter sør for Fug­le­hu­ken.

Rundt nords­pis­sen av øya fin­nes det ingen isbre­er, men her fin­ner man stein­bre­er: brat­te skrå­nin­ger hvor store mas­ser av stein fly­ter ned fra fjel­let og et stykke inno­ver det kyst­næ­re slet­telan­det for­di mel­lomrom­met mel­lom stei­ne­ne er fyllt med is på grunn av per­ma­fros­ten. Man kan beteg­ne stein­bre­er som «kry­pen­de per­ma­frost».

Steinbre, Fuglehuken, Prins Karls Forland

Steinb­re (stein­tun­gen i bak­grun­nen) ved Fug­le­hu­ken, Prins Karls For­land.

Sjø­fuglko­lo­nier, tun­dra og Sval­bard­rein

Langt oppe på fjel­le­ne hek­ker polar­lom­vi og krykkjer i store tall. I til­legg fin­nes det lun­der i langt ind­re tall og til og med noen få alker (alca tor­da), en art som egent­lig ikke er kjent for å hek­ke i høy­ark­ti­s­ke områ­der.

Sjø­fuglko­lo­ni­ene er ansvar­lig for kraf­tig gjøds­ling av tund­ra­en i hver hek­ke­se­song i århund­re og årtuse­ne, og der­for er tund­ra­en for­holds­vis grønn og rik rundt omk­ring Fug­le­hu­ken. Noen steder har orga­nisk mate­ria­le avsatt seg at man kan nes­ten snak­ke om myr­li­gnen­de avset­nin­ger som kan være i over­kant av en meter tjukk.

Det over­ras­ke nep­pe at det fin­nes en god del Sval­bard­rein i et områ­de som har så rike tund­ra­fo­re­koms­ter, og fjell­re­ven tri­ves i nær­he­ten av fug­le­ko­lo­ni­ene.

Svalbardrein, Fuglehuken, Prins Karls Forland

Sval­bard­rein nyter livet på tund­ra­en på Fug­le­hu­ken.

Det fin­nes noen små buk­ter på kyst­lin­jen, men også en del stein, grun­ner og et lang­grunnt områ­de som kre­ver at skip hol­der god avstand, i hvert fall med dagens sjø­kart. Ilands­tign­in­ger lar seg bare gjø­re under gode vær- og sjø­for­hold, ellers bør man hol­de seg bor­te.

Kystlinje, Fuglehuken, Prins Karls Forland

Kyst­lin­jen ved Fug­le­hu­ken: noen buk­ter, men lite av le og ly.

Stein­kob­ben bryr seg lite om bes­kyt­tet eller ubes­kyt­tet far­vann. De plei­er å lig­ge på stein som fal­ler tørr under lav­vann.

Wil­lem Bar­entsz, hval­fan­ge­re og over­vin­trings­fangst

Det var et eller annet sted i det­te områ­det at Wil­lem Bar­entsz opp­daget øya i juni 1596 som han i førs­te omgang kall­te for «Het nieu­we land» («Nylan­det»), men nav­net «Spits­ber­gen» skul­le snart snart opp på kar­tet. I løpet av dis­se begi­ven­he­ts­ri­ke dage­ne fikk nords­pis­sen av Prins Karls For­lan­det nav­net «Vogel­hoek». Det­te nav­net ble sene­re over­satt til Fug­le­hu­ken og det er et av Sval­bards elds­te steds­navn i dag, et av noen få som går direk­te til­ba­ke til Bar­entsz.

Hval­fan­ger­ne som fulg­te etter Bar­entsz noen år sene­re bruk­te far­van­net i For­landsun­det. De had­de en stas­jon i Engelskbuk­ta, hvor man i dag kan fin­ne res­ter etter en spek­kovn. En slik stas­jon kjen­ner vi ikke til på Prins Karls For­lan­det. Sel­ve Fug­le­hu­ken var kanskje alt­for utsatt til det­te for­må­let, men like­vel besøk­te hval­fan­ger­ne stedet: det fin­nes et lite grav­felt der fra den­ne tiden.

I sene­re år prøv­de fangst­menn seg på over­vin­trings­fangst på det­te fel­tet, men Prins Karls For­land ble ald­ri et vel­dig mye brukt fangs­tom­rå­de. Like­vel ble en del hyt­ter byggd rundt hele øya, inklu­dert en bistas­jon på Fug­le­hu­ken med byg­geår 1929. Hyt­ta sto som en ruin i 2009 (se bil­det i neders­te rek­ken i gal­le­riet neden­for. Gal­le­riet viser bil­de­ne i alfa­be­ti­sk rek­ken­føl­ge, som ikke nød­ven­dig­vis er kro­no­lo­gisk), men falt fulls­ten­dig sam­men i åre­ne som fulg­te. I 2022 var den fulls­ten­dig for­fal­len.

I dag er det et lite fyr­hys på nords­pis­sen av For­lan­det.

Fug­le­hu­ken er en natur­per­le men det er ikke lett å kom­me seg dit. Er du blant de få som fak­ti­sk har vært der så bør du se på det­te som et pri­vi­leg. Det er en gave som natu­ren ikke gir oss hver dag.

Fug­le­hu­ken bil­de­gal­le­ri

Et utvalg av bil­der fra Fug­le­hu­ken for å run­de siden av. Bil­de­ne ble tatt under fle­re besøk i 2000, 2005, 2007, 2009 og 2022.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Til­ba­ke

Og til syven­de og sist mitt nytt Ceter­um cen­seo:

ny bok

min ny bok, foto­bo­ka «Nor­we­gens ark­ti­scher Nor­den (3): Die Bären­in­sel und Jan May­en» (tysk tekst) er nå i trykk og kan bestil­les fra nå av. Klikk her for mer info 🙂

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 19.06.2022 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php