Grønlandshval

Grøn­landsh­val ved Ver­le­gen­hu­ken, 2009. Et sjel­dent syn

Bes­kri­vel­se: Grøn­landsh­va­len er en stor mør­ke­grå bar­deh­val. Leng­de opp til 20 m og vekt opp til over 100 tonn. Den vold­som­me kjef­ten kan bli opp til en tred­je­del av hva­lens leng­de. Det er i øyen­fal­len­de at den ikke har en rygg­fin­ne. Plank­ton fil­tre­rer blåh­va­len med bar­dene som hen­ger ned fra overkje­ven og som kan bli tre til tre meter lan­ge; de lengs­te av alle hval­ar­te­ne. Grøn­landsh­va­len er en lang­som svøm­mer og har en kraft­ig v-for­met utblå­sing.

Utbredelse/vandringsmønster: Det drei­er seg om en ark­tisk hval­art som man van­lig­vis stø­ter på i nær­he­ten av dri­vis. Tid­lig på 1600-tal­let var det svært man­ge grøn- landsh­va­ler i Nord-Atlan­te­ren inklu­dert far­van­net rundt Sval­bard. Før hval­fangs­ten begyn­te, ant­ar man at det rundt Sval­bard kan ha vært omt­rent 100 000 dyr. Ved den inten­si­ve jak­ten på 1600- og 1700-tal­let ble den­ne hval­ar­ten i Nord-Atlan­te­ren nes­ten utryd­det. Mel­lom 1940 og 1980 ble grøn­landsh­va­len i nær­he­ten av Sval­bard bare sett tre gan­ger, mens den i peri­oden 1981 til 2010 ble sett 43 gan­ger. Det er van­skel­ig å si om det­te skyl­des en økning av bestan­den, om hva­len har veks­let far­vann eller om det rett og slett er en høye­re obers­vas­jon­stet­thet. Som­me­ren 2006 opp­holdt en grøn­landsh­val seg en stund i Advent­fjor­den ved Lon­gye­ar­by­en – en liten sen­sas­jon. I juni 2015 ble det ved iskan­ten i Fram­st­re­det vest for Sval­bard, utro­lig nok, obser­vert 90 til 100 grøn­landsh­val.

Allik­e­vel må man gå ut fra at grøn­landsh­va­len i Nord-Atlan­te­ren prak­tisk talt er nes­ten utryd­det, og ingen kan i dag si om den noen gang vil ta seg opp igjen. I den rus­sis­ke og ame­ri­kans­ke delen av Ark­tis går man ut fra at det fin­nes fle­re hundre dyr og det fin­nes tegn på at det er en viss økning vest for Grøn­land.

Det vir­ker som et para­doks, men det ser ut som om grøn­landsh­va­len til­brin­ger vin­te­ren enda len­ger nord – mel­lom 78° og 80° nord, mens den om som­me­ren søker sør­li­ge­re far­vann (70° til 73°). Til for­del for det­te taler både his­to­ris­ke data og sene­re obser­vas­jo­ner, men det fore­lig­ger fort­satt alt for lite sik­ker informas­jon.

Bio­lo­gisk: For­di grøn­landsh­va­len er så sjel­den vet man lite om den. Som and­re bar­deh­va­ler drar den lang­somt gjen­nom have­nes for­skjel­li­ge far­vann og fil­tre­rer der­ved store meng­d­er plank­ton som nærings­grunn­lag. Annen hvert år føder kua en kalv som er 3,5 m lang.

Annet: Av det tykke spek­kla­get ble den ver­diful­le hva­lol­jen utvun­net og samt­idig var bar­dene vel­dig ver­diful­le. Av den­ne grun­nen ble det dre­vet en intens internas­jo­nal hval­fangst på grøn­landsh­val på 1600- og 1700-tal­let. Den sis­te grøn­landsh­va­len ble fan­get på Sval­bard i 1911, men den ble ikke fre­det før i 1939, tyde­lig­vis alt­for sent. Man kan i dag knapt fore­stil­le seg at det for 400 år siden vrim­let av hval i fjor­de­ne på Sval­bard. Gam­le beret­nin­ger fra hval­fangs­ti­den beret­ter om enor­me meng­d­er.

←Til­ba­ke