Vågehval (Balaenoptera acutorostrata)

Vågeh­val i Wood­fjor­den.

Bes­kri­vel­se: Med ti meter leng­de er vågeh­va­len et impon­e­ren­de dyr, men den er allik­e­vel den mins­te av bar­deh­va­le­ne. I form og far­ge ligner den på de stør­re bar­deh­va­le­ne; den er slank, strømlin­je­for­met og fra mør­ke­grå til sort med lys buk. I til­legg til den rela­tivt sett kor­te krop­pen er rygg­fin­nen et vik­tig kjen­ne­tegn: i for­hold til and­re bar­deh­va­ler er rygg­fin­nen stor, ring­for­met og sit­ter langt foran på krop­pens sis­te tred­je­del. Blå­sen er ikke alt­for stor og har ingen spe­si­ell form, og hal­e­fin­nen (flu­ken) syn­es ikke når hva­len duk­ker. Vågeh­va­len viser bare lite av seg selv og bare i kor­te øye­b­likk når den leter etter næring i nær­he­ten av over­fla­ten.

Utbredelse/vandringsmønster: Vågeh­va­len fin­nes ver­den over i alle far­vann, frem­for alt i høye­re bred­de­gra­der. Bestan­den i nor­døst-Atlan­te­ren er antatt å være på 100,000 dyr.

Vågeh­val i Wij­defjor­den.

Vågeh­va­len er ikke spe­sielt utbredt på Sval­bard, men fore­kom­mer regel­mes­sig i fjor­de­ne, i far­vann nær kys­ten, i åpne far­vann og ved iskan­ten. Van­lig­vis ser man dyre­ne enkelt­vis, men av og til også i mind­re flok­ker. Om vin­te­ren drar vågeh­va­len i Nord-Atlan­te­ren søro­ver og opp­hol­der seg i områ­det mel­lom Por­tu­gal og Kari­bia.

Bio­lo­gisk: Vågeh­va­len spi­ser en rek­ke mind­re, og del­vis også stør­re fis­ke­sor­ter, sam­men med plank­ton som den fil­tre­rer ut av van­net med bar­dene. Parin­gen skjer mel­lom okto­ber og mars (avhen­gig av regi­on), og den 2,5 m store kal­ven kom­mer til ver­den etter et svan­gers­kap på ti måne­der, i et over­vint­rings­om­rå­de på sør­li­ge­re bred­de­gra­der.

Vågeh­val i Barents­ha­vet.

Annet: Vågeh­va­ler er bare kort tid over van­no­ver­fla­ten og det er der­for van­skel­ig å obser­ve­re og å foto­graf­e­re den. Karak­te­ris­tisk er at den ikke er for­ut­sig­bar, den forand­rer sta­dig kur­sen og kan der­for opp­dages på uven­te­de steder. Uven­te­de møter med nysgjer­rig tilnær­ming til båter og store sprang kan fore­kom­me, men er sjeld­ne.

Det er blitt jak­tet på vågeh­va­len i Nord-Atlan­te­ren i man­ge år. Nor­ge til­la­ter for sin fang­st­flå­te en fang­stkvo­te på over 1000 dyr pr. år; i 2014 var kvo­ten på 1286 vågeh­va­ler, bare 595 ble fan­get.

Hval­fangst: har­pu­nert vågeh­val. Mai 2015, Barents­ha­vet.

←Til­ba­ke