spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  
Marker
HomeSvalbard infosideHistorie → Tidlige forskningsekspedisjoner

Tidlige forskningsekspedisjoner

Svalbards historie: Nordenskiöld, Gradmålingsekspedisjonen, Schröder-Stranz og Büdel

Svenske oppdager Adolf Erik Nordenskiöld

Svenske oppdager Adolf Erik Nordenskiöld

Samtidig som fangstmenn oppdaget Svalbard som et lovende fangstområde, ble forskere fra ulike nasjoner interessert i øyen. En av de tidligste ekspedisjonene som hadde forskning som hovedmål var ekspedisjonen ledet av tyske Barto von Löwenigh i 1827. Et av medlemmene på ekspedisjonen var den norske geologen Balthazar Matthias Keilhau og han var den første som publiserte resultater av geologiske undersøkelser fra sørlige Spitsbergen, Edgeøya og Bjørnøya. Av den grunn har denne ekspedisjonen fått ryktet for å ha startet den vitenskapelige forskningen på Svalbard.

Under siste del av 1800-tallet var området dominert av svenske oppdagere som Otto Torell og Adolf Erik Nordenskiöld og deres ekspedisjoner, og forskning var en del av ekspedisjonen, men ikke hovedformålet. Nordenskiöld hadde for eksempel planer om å stikke innom Nordpolen, men han kom aldri særlig langt.

På slutten av 1800-tallet ble en annen suksessfull ekspedisjon satt i gang av Sverige og Russland: Den svensk-russiske Arc-de-Meridian ekspedisjonen (1899-1904), også kjent som gradmålingsekspedisjon. Det vitenskapelige målet med denne internasjonale forskningsekspedisjonen var å definere jordens form ved hjelp av nøyaktige astronomiske målinger av lenge- og breddegrad i tillegg til topografisk kartlegging. Dette skulle så bli sammenlignet med resultater av lignende undersøkelser fra breddegrader nær ekvator: Dersom jorden var en perfekt kule, ville avstanden mellom to breddegrader være den samme nær ekvator og nær polene. I tilfelle jorden var flat ved polene, ville breddegradene være nærmere hverandre nær polene enn i tropene. Man bestemte seg for å måle en presis nord-sør profil fra Sjuøyana helt nord på Svalbard gjennom Hinlopenstredet og Storfjorden (mellom Svalbard og Barents-/Edgeøya) ned til sørspissen av Spitsbergen. Ettersom de astronomiske undersøkelsene var tidkrevende, da de måtte utføres med nøyaktighet, bygde man stasjoner i Sorgfjorden (nordøstlige Spitsbergen) og i Hornsund. Topografisk kartlegging ble gjort langs punkter mellom disse stedene for å finne avstanden. Det tok mange år å fullføre arbeidet, som foregikk mellom 1899 og 1904. Oppgaven var krevende både logistisk og vitenskapelig sett, men ble løst grunnet samarbeidet mellom to nasjoner. Både det rent vitenskapelige og det internasjonale samarbeidet, samt det faktum at ekspedisjonen ble fullført uten at noen liv gikk tapt, gjør Arc-de-Meridian ekspedisjonen til en av de mest interessante og bemerkelsesverdige prosjektene som har funnet sted i området.

På tidlig 1900-tallet økte nordmennene sin innsats i området. Foreleseren Adolf Hoel, som var en av drivkreftene bak Svalbardekspedisjonen i Norge, hadde ikke bare vitenskapelige baktanker med prosjektet, men var også opptatt av å øke Norges tilstedeværelse i Arktis. Resultatet var Svalbardtraktaten fra 1920. Hoels organisasjon Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser ble senere omdøpt, og var forløperen til det som i dag er Norsk Polarinstitutt. Bortsett fra topografisk kartlegging var geologi et av de mest interessante feltet for forskere som dro til Svalbard på tidlig 1900-tallet. En følge av dette var økt innsats for å starte gruvebedrifter på Svalbard på 1900-tallet.

Flere ekspedisjoner kom også fra land utenfor Skandinavia Alle kan ikke diskuteres her, men verdt å navne er ekspedisjonene finansiert av Prins (senere hertug) Albert av Monaco. Han finansierte en rekke ekspedisjoner til Svalbard (1889, 1899, 1906, 1907, 1909) og deltok i flere av disse selv. Det vitenskapelige arbeidet som ble nedlagt gjennom disse ekspedisjonene var betydelig, og kjente personer som skotten William Spierce Bruce og nordmannen Gunnar Isachsen deltok.

En annen ekspedisjon som er verdt å nevne dro fra Tromsø august 1912 ombord det lille motorfartøyet Herzog Ernst, ledet av prøyssiske Herbert Schröder-Stranz. Deres forsøk på å nå stjernestatus var intet mindre enn en katastrofe. De ville undersøke den store, ukjente nordkysten Nordaustland som en forberedelse på større ekspedisjoner i området rundt Nordøstpassasjen. Med tre menn, båter, hunder og sleder, forlot Schröder-Stranz fartøyet nær Scoresbyøya ved inngangen til Rijpfjorden. Ingen av disse fire menn ble noensinne sett igjen, kun enkelte deler av utstyret deres ble funnet spredt over Nordaustland i senere år. Skipet Herzog Ernst seilte tilbake til Sorgfjorden.

Etter en kort ekskursjon inn i Hinlopenstretet og i Lomfjord ble skipet besett (fanget i isen) i Sorgfjorden. Uenigheter om hva som var best å foreta seg førte til at den gjenværende gruppen ble splittet. Enkelte ble værende på skipet og nøt den relative komforten og tryggheten der, andre forlot skipet i et forsøk på å nå Longyearbyen – langt unna, på en vanskelig tid av året (tidlig vinter) i mørket, kulden og storm, og uten stabil fjordis. Den eneste som nådde Longyearbyen, mer død en i live på det tidspunktet, var kaptein Alfred Ritscher. De andre var enten savnet eller ventet i fangsthytter i Wijdefjorden.

Flere unnsetningsekspedisjoner ble sendt ut. En av disse ble ledet av Kurt Wegener, lederen for den geofysiske stasjonen i Ebeltofthamna i Krossfjorden og bror til Alfred Wegener. Sammen med tre menn og hundesleder krysset hans nordvestlige Spitsbergen og kom så langt som Woodfjorden, men måtte så snu.

En tysk journalist, Theodor Lerner, var overbevist om at en tysk polarekspedisjon ville nå fram med hjelp til tyskerne. Han leide et skip i Tromsø, som sank i isen nær Nordaustlandet.

Den 12. april startet norske Gunnar Staxrud en ny redningsekspedisjon fra Longyearbyen med sleder trukket av reinsdyr og hunder. Med seg hadde han flere erfarne Svalbardveteraner som blant annet Daniel Nøis og nevøen Hilmar. Staxrud klarte å hente det overlevende mannskapet fra Sorgfjorden tilbake til Longyearbyen. Schröder-Stranz-ekspedisjonen var en tragedie som kostet 8 menn livet, og flere av de overlevende kom hjem med alvorlige frostskader. Tragedien kunne ha vært unngått i det minste delvis dersom noen i gruppen hadde hatt mer erfaring, eller man var bedre forberedt.

Etter andre verdenskrig startet Sverige igjen med systematiske undersøkelser på Svalbard under det Internasjonale Polaråret 1957/58 og bygget en stasjon i Kinnvika på østsiden av Hinlopenstretet. Flere av bygningene der er fortsatt i god stand. I et helt år målte de magnetisme, standardiserte meteorologiske parametere, utførte nordlysobservasjoner og lignende målinger – et stort og koordinert måleprogramm sammen med flere stasjoner i Arktis og Antarktis. På en side var stasjonen i Kinnvika avsidesliggende og utenfor rekkevidde for mesteparten av året, og man brukte noe av tiden om vinteren til å jakte på isbjørn. På den annen side var Kinnvika stasjonen et sted hvor moderne forskning ble utført. Denne ekspedisjonen ligger derfor et sted mellom den gamle «heroiske» tiden og moderne vitenskapelig arbeid. Både finske og svenske forskere deltok i arbeidet som ble utført på Kinnvika.

Den svenske stasjonen fra 1957/58 i Kinnvika.

Den svenske stasjonen fra 1957/58 i Kinnvika

Under overskriften »Tidligere forskningsekspedisjoner« hører kanskje ikke Stauferland-ekspedisjonen ledet av den tyske geografen Julius Büdel hjemme, men den blir nevnt her. Dette var en serie ekspedisjoner som gikk til Øst-Svalbard på 1950- og 60-tallet, hovedsakelig til sørvestlige Barentsøya, hvor en hytte ble bygget som fortsatt er der i dag (‘Würzburger Hütte’). Begge ekspedisjonene bidro sterkt vitenskapelig med fokus på geomorfologiske detaljer som strandvoller etter post-glasial landheving, erosjon i permafrostklima og strukturmark, i tillegg til logistisk utvikling – til tider hadde ekspedisjonen tilgang til egne helikopter enkelte dager, i tider da Sysselmannen fortsatt måtte gjøre sine oppdrag med hundesleder. Stauferland-ekspedisjonene tilhører den moderne polforskningsepoke. På den annen side måtte de gjøre grunnleggende topografisk kartlegging på en medium skala, og mange stedsnavn ble gitt. Basert på resultatene etter disse ekspedisjonene utviklet Julius Büdel en teori om at landskapsutvikling i polare områder var basert på frostforvitring og transportsystemer (les solifluksjon). Blant merittene hans er å ha startet en vitenskapelig kontrovers som har vart flere tiår innen naturgeografien, særlig i Tyskland, og dette var i det minste en indirekte grunn til at andre forskere fra Tyskland og andre land forsøkte å teste denne teorien i andre områder, som Liefdefjorden (nordvestlige Spitsbergen) og Ellesmereøya (arktiske Canada).

Büdel’s ‘Würzburger Hütte’ på Sundneset, Barentsøya.

Büdel's 'Würzburger Hütte' på Sundneset, Barentsøya

Tilbake

Siste modifikasjon: 31.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php