Tidlige forskningsekspedisjoner

Samt­idig som fang­st­menn opp­daget Sval­bard som et loven­de fang­s­tom­rå­de, ble for­ske­re fra ulike nas­jo­ner inter­es­sert i øyen. En av de tid­ligs­te ekspe­dis­jo­nene som had­de forsk­ning som hoved­mål var ekspe­dis­jo­nen ledet av tyske Bar­to von Löwenigh i 1827. Et av med­lem­me­ne på ekspe­dis­jo­nen var den nor­ske geo­lo­gen Balt­ha­zar Mat­thi­as Keil­hau og han var den førs­te som publi­ser­te resul­tater av geo­lo­gis­ke under­søkel­ser fra sør­li­ge Spits­ber­gen, Edgeøya og Bjørnøya. Av den grunn har den­ne ekspe­dis­jo­nen fått ryk­tet for å ha star­tet den viten­ska­pe­li­ge forsknin­gen på Sval­bard.

Under sis­te del av 1800-tal­let var områ­det domi­nert av svens­ke opp­dage­re som Otto Tor­ell og Adolf Erik Nor­dens­ki­öld og deres ekspe­dis­jo­ner, og forsk­ning var en del av ekspe­dis­jo­nen, men ikke hoved­for­må­let. Nor­dens­ki­öld had­de for eks­em­pel pla­ner om å stik­ke innom Nord­po­len, men han kom aldri sær­lig langt.

På slut­ten av 1800-tal­let ble en annen suk­sessfull ekspe­dis­jon satt i gang av Sveri­ge og Russ­land: Den svensk-rus­sis­ke Arc-de-Meri­di­an ekspe­dis­jo­nen (1899-1904), også kjent som grad­må­lings­ek­spe­dis­jon. Det viten­ska­pe­li­ge målet med den­ne internas­jo­na­le forsk­nings­ek­spe­dis­jo­nen var å defi­ne­re jor­dens form ved hjelp av nøyak­ti­ge astro­no­mis­ke målin­ger av len­ge- og bred­de­grad i til­legg til topo­gra­fisk kart­leg­ging. Det­te skul­le så bli sam­men­li­gnet med resul­tater av lignen­de under­søkel­ser fra bred­de­gra­der nær ekva­tor: Der­som jor­den var en per­fekt kule, ville avstan­den mel­lom to bred­de­gra­der være den sam­me nær ekva­tor og nær polene. I til­fel­le jor­den var flat ved polene, ville bred­de­gra­de­ne være nær­me­re hver­and­re nær polene enn i tro­pe­ne. Man bestem­te seg for å måle en pre­sis nord-sør pro­fil fra Sjuøya­na helt nord på Sval­bard gjen­nom Hin­lo­pen­st­re­det og Storfjor­den (mel­lom Sval­bard og Barents-/Edgeøya) ned til sørspis­sen av Spits­ber­gen. Etter­som de astro­no­mis­ke under­søkel­se­ne var tid­kre­ven­de, da de måt­te utfø­res med nøyak­ti­ghet, byg­de man stas­jo­ner i Sorg­fjor­den (nor­døst­li­ge Spits­ber­gen) og i Horn­sund. Topo­gra­fisk kart­leg­ging ble gjort langs punk­ter mel­lom dis­se stede­ne for å fin­ne avstan­den. Det tok man­ge år å full­fø­re arbei­det, som fore­gikk mel­lom 1899 og 1904. Opp­ga­ven var kre­ven­de både logis­tisk og viten­ska­pe­lig sett, men ble løst grun­net sam­ar­bei­det mel­lom to nas­jo­ner. Både det rent viten­ska­pe­li­ge og det internas­jo­na­le sam­ar­bei­det, samt det fak­tum at ekspe­dis­jo­nen ble full­ført uten at noen liv gikk tapt, gjør Arc-de-Meri­di­an ekspe­dis­jo­nen til en av de mest inter­es­san­te og bemer­kel­ses­ver­di­ge pros­jek­te­ne som har fun­net sted i områ­det.

På tid­lig 1900-tal­let økte nord­men­ne­ne sin inn­sats i områ­det. Fore­le­se­ren Adolf Hoel, som var en av drivkref­te­ne bak Sval­bar­dek­spe­dis­jo­nen i Nor­ge, had­de ikke bare viten­ska­pe­li­ge bak­tan­ker med pros­jek­tet, men var også opptatt av å øke Nor­ges tils­tede­væ­rel­se i Ark­tis. Resul­ta­tet var Sval­bard­trak­ta­ten fra 1920. Hoels orga­ni­sas­jon Nor­ges Sval­bard- og Ishav­sun­dersøkel­ser ble sene­re omdøpt, og var for­lø­pe­ren til det som i dag er Norsk Polar­in­sti­tutt. Bort­sett fra topo­gra­fisk kart­leg­ging var geo­lo­gi et av de mest inter­es­san­te fel­tet for for­ske­re som dro til Sval­bard på tid­lig 1900-tal­let. En føl­ge av det­te var økt inn­sats for å star­te gru­ve­be­drift­er på Sval­bard på 1900-tal­let.

Fle­re ekspe­dis­jo­ner kom også fra land uten­for Skan­di­na­via Alle kan ikke dis­ku­te­res her, men ver­dt å nav­ne er ekspe­dis­jo­nene fin­an­siert av Prins (sene­re her­tug) Albert av Mona­co. Han fin­an­sier­te en rek­ke ekspe­dis­jo­ner til Sval­bard (1889, 1899, 1906, 1907, 1909) og del­tok i fle­re av dis­se selv. Det viten­ska­pe­li­ge arbei­det som ble ned­lagt gjen­nom dis­se ekspe­dis­jo­nene var bety­de­lig, og kjen­te per­soner som skot­ten Wil­liam Spier­ce Bruce og nord­man­nen Gun­nar Isach­sen del­tok.

En annen ekspe­dis­jon som er ver­dt å nev­ne dro fra Trom­sø august 1912 ombord det lil­le motorf­ar­tøy­et Her­zog Ernst, ledet av prøys­sis­ke Her­bert Schrö­der-Stranz. Deres for­søk på å nå stjer­ne­sta­tus var intet mind­re enn en kata­stro­fe. De ville under­søke den store, ukjen­te nord­kys­ten Nord­aus­t­land som en for­ber­edel­se på stør­re ekspe­dis­jo­ner i områ­det rundt Nor­døst­pas­sas­jen. Med tre menn, båter, hun­der og sle­der, for­lot Schrö­der-Stranz far­tøy­et nær Score­s­by­øya ved inn­gan­gen til Rijpfjor­den. Ingen av dis­se fire menn ble noen­sin­ne sett igjen, kun enkel­te deler av uts­ty­ret deres ble fun­net spredt over Nord­aus­t­land i sene­re år. Ski­pet Her­zog Ernst seil­te til­ba­ke til Sorg­fjor­den.

Etter en kort eks­kurs­jon inn i Hin­lo­pens­tre­tet og i Lom­fjord ble ski­pet besett (fan­get i isen) i Sorg­fjor­den. Ueni­ghe­ter om hva som var best å fore­ta seg før­te til at den gjen­væ­ren­de grup­pen ble split­tet. Enkel­te ble væren­de på ski­pet og nøt den rela­ti­ve kom­for­ten og tryg­ghe­ten der, and­re for­lot ski­pet i et for­søk på å nå Lon­gye­ar­by­en – langt unna, på en van­skel­ig tid av året (tid­lig vin­ter) i mør­ket, kul­den og storm, og uten sta­bil fjor­dis. Den enes­te som nåd­de Lon­gye­ar­by­en, mer død en i live på det tids­punk­tet, var kapt­ein Alfred Rit­scher. De and­re var enten sav­net eller ven­tet i fang­sthyt­ter i Wij­defjor­den.

Fle­re unn­set­nings­ek­spe­dis­jo­ner ble sendt ut. En av dis­se ble ledet av Kurt Wege­ner, lede­ren for den geofy­sis­ke stas­jo­nen i Ebelt­oft­ham­na i Kross­fjor­den og bror til Alfred Wege­ner. Sam­men med tre menn og hun­de­sle­der krys­set hans nord­vest­li­ge Spits­ber­gen og kom så langt som Wood­fjor­den, men måt­te så snu.

En tysk jour­na­list, Theo­dor Ler­ner, var over­be­vist om at en tysk pola­rek­spe­dis­jon ville nå fram med hjelp til tysker­ne. Han lei­de et skip i Trom­sø, som sank i isen nær Nord­aus­t­lan­det.

Den 12. april star­tet nor­ske Gun­nar Stax­rud en ny red­nings­ek­spe­dis­jon fra Lon­gye­ar­by­en med sle­der truk­ket av reins­dyr og hun­der. Med seg had­de han fle­re erfar­ne Sval­bard­ve­te­ra­ner som blant annet Dani­el Nøis og nevøen Hil­mar. Stax­rud klar­te å hen­te det over­le­ven­de manns­ka­pet fra Sorg­fjor­den til­ba­ke til Lon­gye­ar­by­en. Schrö­der-Stranz-ekspe­dis­jo­nen var en tra­ge­die som kos­tet 8 menn livet, og fle­re av de over­le­ven­de kom hjem med alvor­li­ge frost­ska­der. Tra­ge­dien kun­ne ha vært unn­gått i det mins­te del­vis der­som noen i grup­pen had­de hatt mer erfa­ring, eller man var bed­re for­be­redt.

Etter and­re ver­dens­krig star­tet Sveri­ge igjen med sys­te­ma­tis­ke under­søkel­ser på Sval­bard under det Internas­jo­na­le Polarå­ret 1957/58 og byg­get en stas­jon i Kinn­vi­ka på øst­siden av Hin­lo­pens­tre­tet. Fle­re av bygn­in­ge­ne der er fort­satt i god stand. I et helt år mål­te de magne­tis­me, stan­dar­di­ser­te meteo­ro­lo­gis­ke para­me­tere, utfør­te nord­ly­s­ob­ser­vas­jo­ner og lignen­de målin­ger – et stort og koor­di­nert måle­pro­gramm sam­men med fle­re stas­jo­ner i Ark­tis og Ant­ark­tis. På en side var stas­jo­nen i Kinn­vi­ka avsi­des­lig­gen­de og uten­for rek­ke­vid­de for mes­te­par­ten av året, og man bruk­te noe av tiden om vin­te­ren til å jak­te på isbjørn. På den annen side var Kinn­vi­ka stas­jo­nen et sted hvor moder­ne forsk­ning ble utført. Den­ne ekspe­dis­jo­nen lig­ger der­for et sted mel­lom den gam­le «herois­ke» tiden og moder­ne viten­ska­pe­lig arbeid. Både fins­ke og svens­ke for­ske­re del­tok i arbei­det som ble utført på Kinn­vi­ka.

Under over­s­krif­ten »Tid­li­ge­re forsk­nings­ek­spe­dis­jo­ner« hører kan­skje ikke Stau­f­er­land-ekspe­dis­jo­nen ledet av den tyske geo­gra­fen Juli­us Büdel hjem­me, men den blir nevnt her. Det­te var en serie ekspe­dis­jo­ner som gikk til Øst-Sval­bard på 1950- og 60-tal­let, hovedsa­ke­lig til sør­ve­st­li­ge Barent­søya, hvor en hyt­te ble byg­get som fort­satt er der i dag (‘Würz­bur­ger Hüt­te’). Beg­ge ekspe­dis­jo­nene bidro ster­kt viten­ska­pe­lig med fokus på geo­mor­fo­lo­gis­ke detal­jer som strand­vol­ler etter post-gla­si­al land­he­ving, eros­jon i per­ma­frost­kli­ma og struk­tur­mark, i til­legg til logis­tisk utvi­k­ling – til tider had­de ekspe­dis­jo­nen til­gang til egne heli­ko­pter enkel­te dager, i tider da Sys­sel­man­nen fort­satt måt­te gjø­re sine oppd­rag med hun­de­sle­der. Stau­f­er­land-ekspe­dis­jo­nene til­hø­rer den moder­ne pol­forsk­nings­epo­ke. På den annen side måt­te de gjø­re grunnl­eg­gen­de topo­gra­fisk kart­leg­ging på en medi­um ska­la, og man­ge steds­navn ble gitt. Basert på resul­ta­te­ne etter dis­se ekspe­dis­jo­nene utvi­klet Juli­us Büdel en teo­ri om at lands­kap­sut­vi­k­ling i pola­re områ­der var basert på frost­for­vitring og trans­port­sys­temer (les soli­fluks­jon). Blant merit­te­ne hans er å ha star­tet en viten­ska­pe­lig kon­tro­vers som har vart fle­re tiår innen natur­geo­gra­fien, sær­lig i Tysk­land, og det­te var i det mins­te en indi­rek­te grunn til at and­re for­ske­re fra Tysk­land og and­re land for­søk­te å tes­te den­ne teo­ri­en i and­re områ­der, som Lief­defjor­den (nord­vest­li­ge Spits­ber­gen) og Elles­me­reøya (ark­tis­ke Cana­da).

← Til­ba­ke