spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
HomeSval­bard info­si­deHis­to­rie → Tid­li­ge forsk­nings­eks­pe­dis­jo­ner

Tidlige forskningsekspedisjoner

Svalbards historie: Nordenskiöld, Gradmålingsekspedisjonen, Schröder-Stranz og Büdel

Svens­ke opp­dager Adolf Erik Nor­dens­kiöld

Svenske oppdager Adolf Erik Nordenskiöld

Samt­idig som fangst­menn opp­daget Sval­bard som et loven­de fangs­tom­rå­de, ble forske­re fra ulike nas­jo­ner inter­es­sert i øyen. En av de tid­ligs­te eks­pe­dis­jo­nene som had­de forsk­ning som hove­d­mål var eks­pe­dis­jo­nen ledet av tyske Bar­to von Löwe­nigh i 1827. Et av med­lem­me­ne på eks­pe­dis­jo­nen var den nor­ske geo­lo­gen Balt­ha­zar Mat­thi­as Keil­hau og han var den førs­te som publi­ser­te resul­ta­ter av geo­lo­gis­ke under­sø­kel­ser fra sør­li­ge Spits­ber­gen, Edgeøya og Bjørnøya. Av den grunn har den­ne eks­pe­dis­jo­nen fått ryk­tet for å ha star­tet den vitenska­pe­li­ge forsk­nin­gen på Sval­bard.

Under sis­te del av 1800-tal­let var områ­det domi­nert av svens­ke opp­dage­re som Otto Torell og Adolf Erik Nor­dens­kiöld og deres eks­pe­dis­jo­ner, og forsk­ning var en del av eks­pe­dis­jo­nen, men ikke hove­d­for­må­let. Nor­dens­kiöld had­de for eks­em­pel pla­ner om å stik­ke innom Nord­po­len, men han kom ald­ri sær­lig langt.

På slut­ten av 1800-tal­let ble en annen suk­sess­full eks­pe­dis­jon satt i gang av Sve­ri­ge og Russ­land: Den svensk-rus­sis­ke Arc-de-Meri­di­an eks­pe­dis­jo­nen (1899-1904), også kjent som grad­må­lings­eks­pe­dis­jon. Det vitenska­pe­li­ge målet med den­ne inter­nas­jo­na­le forsk­nings­eks­pe­dis­jo­nen var å defi­ne­re jor­dens form ved hjelp av nøyak­ti­ge astro­no­mis­ke målin­ger av len­ge- og bred­de­grad i til­legg til topo­gra­fisk kart­leg­ging. Det­te skul­le så bli sam­men­li­gnet med resul­ta­ter av lignen­de under­sø­kel­ser fra bred­de­gra­der nær ekva­tor: Der­som jor­den var en per­fekt kule, vil­le avstan­den mel­lom to bred­de­gra­der være den sam­me nær ekva­tor og nær pole­ne. I til­fel­le jor­den var flat ved pole­ne, vil­le bred­de­gra­de­ne være nær­me­re hve­r­and­re nær pole­ne enn i tro­pe­ne. Man bes­tem­te seg for å måle en pre­sis nord-sør pro­fil fra Sjuøya­na helt nord på Sval­bard gjen­nom Hin­lo­pen­st­re­det og Storfjor­den (mel­lom Sval­bard og Bar­ents-/Edgeøya) ned til sørs­pis­sen av Spits­ber­gen. Etter­som de astro­no­mis­ke under­sø­kel­se­ne var tid­kre­ven­de, da de måt­te utfø­res med nøyak­ti­ghet, byg­de man stas­jo­ner i Sorgfjor­den (nor­døst­li­ge Spits­ber­gen) og i Horn­sund. Topo­gra­fisk kart­leg­ging ble gjort langs punk­ter mel­lom dis­se stede­ne for å fin­ne avstan­den. Det tok man­ge år å full­fø­re arbei­det, som fore­gikk mel­lom 1899 og 1904. Opp­ga­ven var kre­ven­de både logis­ti­sk og vitenska­pe­lig sett, men ble løst grun­net samar­bei­det mel­lom to nas­jo­ner. Både det rent vitenska­pe­li­ge og det inter­nas­jo­na­le samar­bei­det, samt det fak­tum at eks­pe­dis­jo­nen ble full­ført uten at noen liv gikk tapt, gjør Arc-de-Meri­di­an eks­pe­dis­jo­nen til en av de mest inter­es­san­te og bemer­kel­ses­ver­di­ge pros­jek­tene som har fun­net sted i områ­det.

På tid­lig 1900-tal­let økte nord­men­ne­ne sin inn­sa­ts i områ­det. Fore­le­se­ren Adolf Hoel, som var en av drivk­ref­te­ne bak Sval­bar­deks­pe­dis­jo­nen i Nor­ge, had­de ikke bare vitenska­pe­li­ge bak­t­an­ker med pros­jek­tet, men var også oppt­att av å øke Nor­ges tils­tede­væ­rel­se i Ark­tis. Resul­ta­tet var Sval­bard­trak­ta­ten fra 1920. Hoels orga­ni­sas­jon Nor­ges Sval­bard- og Ishav­sun­dersø­kel­ser ble sene­re omdøpt, og var for­lø­pe­ren til det som i dag er Nor­sk Polar­in­sti­tutt. Bort­sett fra topo­gra­fisk kart­leg­ging var geo­lo­gi et av de mest inter­es­san­te fel­tet for forske­re som dro til Sval­bard på tid­lig 1900-tal­let. En føl­ge av det­te var økt inn­sa­ts for å star­te gru­ve­be­drif­ter på Sval­bard på 1900-tal­let.

Fle­re eks­pe­dis­jo­ner kom også fra land uten­for Skan­di­na­via Alle kan ikke dis­ku­te­res her, men ver­dt å nav­ne er eks­pe­dis­jo­nene fin­an­siert av Prins (sene­re her­tug) Albert av Mona­co. Han fin­an­sier­te en rek­ke eks­pe­dis­jo­ner til Sval­bard (1889, 1899, 1906, 1907, 1909) og del­tok i fle­re av dis­se selv. Det vitenska­pe­li­ge arbei­det som ble ned­lagt gjen­nom dis­se eks­pe­dis­jo­nene var bety­de­lig, og kjen­te per­so­ner som skot­ten Wil­liam Spier­ce Bruce og nord­man­nen Gun­nar Isach­sen del­tok.

En annen eks­pe­dis­jon som er ver­dt å nev­ne dro fra Trom­sø august 1912 ombord det lil­le motorf­ar­tøy­et Her­zog Ernst, ledet av prøys­sis­ke Her­bert Schrö­der-Stranz. Deres for­søk på å nå stje­r­ne­sta­tus var intet mind­re enn en kata­stro­fe. De vil­le under­sø­ke den store, ukjen­te nord­kys­ten Nord­aus­t­land som en for­be­redelse på stør­re eks­pe­dis­jo­ner i områ­det rundt Nor­døst­pas­sas­jen. Med tre menn, båter, hun­der og sle­der, for­lot Schrö­der-Stranz far­tøy­et nær Scores­by­øya ved inn­gan­gen til Rijpfjor­den. Ingen av dis­se fire menn ble noen­sin­ne sett igjen, kun enkel­te deler av uts­ty­ret deres ble fun­net spredt over Nord­aus­t­land i sene­re år. Ski­pet Her­zog Ernst seil­te til­ba­ke til Sorgfjor­den.

Etter en kort eks­kursjon inn i Hin­lo­penstre­tet og i Lomfjord ble ski­pet besett (fan­get i isen) i Sorgfjor­den. Ueni­ghe­ter om hva som var best å fore­ta seg før­te til at den gjen­væ­ren­de grup­pen ble split­tet. Enkel­te ble væren­de på ski­pet og nøt den rela­ti­ve kom­for­ten og tryg­ghe­ten der, and­re for­lot ski­pet i et for­søk på å nå Lon­gye­ar­by­en – langt unna, på en van­ske­lig tid av året (tid­lig vin­ter) i mør­ket, kul­den og storm, og uten sta­bil fjor­dis. Den enes­te som nåd­de Lon­gye­ar­by­en, mer død en i live på det tids­punk­tet, var kap­tein Alfred Rit­scher. De and­re var enten sav­net eller ven­tet i fangsthyt­ter i Wij­defjor­den.

Fle­re unn­set­nings­eks­pe­dis­jo­ner ble sendt ut. En av dis­se ble ledet av Kurt Wege­ner, lede­ren for den geofy­sis­ke stas­jo­nen i Ebeltoft­ham­na i Krossfjor­den og bror til Alfred Wege­ner. Sam­men med tre menn og hun­de­s­le­der krys­set hans nord­vest­li­ge Spits­ber­gen og kom så langt som Woodfjor­den, men måt­te så snu.

En tysk jour­na­list, Theo­dor Ler­ner, var over­be­vist om at en tysk pola­reks­pe­dis­jon vil­le nå fram med hjelp til tysker­ne. Han lei­de et skip i Trom­sø, som sank i isen nær Nord­aus­t­lan­det.

Den 12. april star­tet nor­ske Gun­nar Sta­x­rud en ny red­nings­eks­pe­dis­jon fra Lon­gye­ar­by­en med sle­der truk­ket av reins­dyr og hun­der. Med seg had­de han fle­re erfar­ne Sval­bard­ve­te­ra­ner som blant annet Dani­el Nøis og nevøen Hil­mar. Sta­x­rud klar­te å hen­te det over­le­ven­de manns­ka­pet fra Sorgfjor­den til­ba­ke til Lon­gye­ar­by­en. Schrö­der-Stranz-eks­pe­dis­jo­nen var en tra­ge­die som kos­tet 8 menn livet, og fle­re av de over­le­ven­de kom hjem med alvor­li­ge frost­ska­der. Tra­ge­di­en kun­ne ha vært unn­gått i det mins­te del­vis der­som noen i grup­pen had­de hatt mer erfa­ring, eller man var bed­re for­be­redt.

Etter and­re ver­dens­k­rig star­tet Sve­ri­ge igjen med sys­te­ma­ti­s­ke under­sø­kel­ser på Sval­bard under det Inter­nas­jo­na­le Polarå­ret 1957/58 og byg­get en stas­jon i Kinn­vi­ka på øst­siden av Hin­lo­penstre­tet. Fle­re av bygn­in­ge­ne der er fort­satt i god stand. I et helt år mål­te de magne­tisme, stan­dar­di­ser­te meteo­ro­lo­gis­ke para­me­te­re, utfør­te nord­lys­ob­ser­vasjo­ner og lignen­de målin­ger – et stort og koor­di­nert måle­pro­gramm sam­men med fle­re stas­jo­ner i Ark­tis og Ant­ark­tis. På en side var stas­jo­nen i Kinn­vi­ka avsi­des­lig­gen­de og uten­for rek­ke­vid­de for meste­par­ten av året, og man bruk­te noe av tiden om vin­te­ren til å jak­te på isbjørn. På den annen side var Kinn­vi­ka stas­jo­nen et sted hvor moder­ne forsk­ning ble utført. Den­ne eks­pe­dis­jo­nen lig­ger der­for et sted mel­lom den gam­le «herois­ke» tiden og moder­ne vitenska­pe­lig arbeid. Både fins­ke og svens­ke forske­re del­tok i arbei­det som ble utført på Kinn­vi­ka.

Den svens­ke stas­jo­nen fra 1957/58 i Kinn­vi­ka.

Den svenske stasjonen fra 1957/58 i Kinnvika

Under over­skrif­ten »Tid­li­ge­re forsk­nings­eks­pe­dis­jo­ner« hører kanskje ikke Stau­f­er­land-eks­pe­dis­jo­nen ledet av den tyske geo­gra­fen Juli­us Büdel hjem­me, men den blir nevnt her. Det­te var en serie eks­pe­dis­jo­ner som gikk til Øst-Sval­bard på 1950- og 60-tal­let, hove­dsa­ke­lig til sør­vest­li­ge Bar­entsøya, hvor en hyt­te ble byg­get som fort­satt er der i dag (‘Würz­bur­ger Hüt­te’). Beg­ge eks­pe­dis­jo­nene bidro sterkt vitenska­pe­lig med fokus på geo­mor­fo­lo­gis­ke detal­jer som strand­vol­ler etter post-gla­si­al land­he­ving, eros­jon i per­ma­frost­kli­ma og struk­turmark, i til­legg til logis­ti­sk utvik­ling – til tider had­de eks­pe­dis­jo­nen til­gang til egne heli­ko­pter enkel­te dager, i tider da Sys­sel­man­nen fort­satt måt­te gjø­re sine opp­drag med hun­de­s­le­der. Stau­f­er­land-eks­pe­dis­jo­nene til­hø­rer den moder­ne pol­forsk­nings­epo­ke. På den annen side måt­te de gjø­re grunn­leg­gen­de topo­gra­fisk kart­leg­ging på en medi­um ska­la, og man­ge steds­navn ble gitt. Basert på resul­ta­te­ne etter dis­se eks­pe­dis­jo­nene utvi­klet Juli­us Büdel en teo­ri om at lands­kap­s­ut­vik­ling i pola­re områ­der var basert på frost­for­vit­ring og trans­port­sys­temer (les solif­luks­jon). Blant merit­te­ne hans er å ha star­tet en vitenska­pe­lig kon­tro­vers som har vart fle­re tiår innen natur­geo­gra­fien, sær­lig i Tysk­land, og det­te var i det mins­te en indi­rek­te grunn til at and­re forske­re fra Tysk­land og and­re land for­søk­te å tes­te den­ne teo­ri­en i and­re områ­der, som Lief­defjor­den (nord­vest­li­ge Spits­ber­gen) og Elles­me­reøya (ark­ti­s­ke Cana­da).

Büdel’s ‘Würz­bur­ger Hüt­te’ på Sund­ne­set, Bar­entsøya.

Büdel's 'Würzburger Hütte' på Sundneset, Barentsøya

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 31.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php