Hyttevika ligger på vestkysten av Spitsbergen, ikke langt fra Hornsund, like nord for inngangen til sundet. Det er relativt godt beskyttet fra åpent hav av Dunøyane og flere holmer og skjær lengre sør. Mange kystklipper gjør denne kystlinjen svært pittoresk, men også vanskelig å ta seg inn på. Dette er ikke de letteste farvann på Svalbard å navigere i.
Men Hyttevika er et av de vakreste områdene på Svalbard. En smal kystslette strekker seg mellom kysten og de barske fjellene. Denne sletten er dekket av steiner, åser og rik, grønn tundra. Alkekonger hekker i store antall under store steiner i nærliggende fjellskråninger.
Claus Andersen fra Tromsø bygde en hytte i dette vakre området i 1907. Grunnet all drivisen som vanligvis kom hit fra Øst-Svalbard med den kalde havstrømmen rundt Sørkapp inn i Hornsund, hadde området rykte på seg for å være gode jaktmarker etter isbjørn. Fangstmenn som Henry Rudi, som senere ble kjent som ‘isbjørnkongen’, overvintret her. Hytten er relativt lang. Ettersom den er over 100 år gammel, er den e nav Svalbards vakreste jakthytter. Den gjennomgikk en omfattende restaurering i 2016.
Entréen i hytten leder til et mindre rom på nordsiden som ble brukt til soverom og som lagringsplass, og til hovedrommet, som ble brukt til – vel, det meste. Med 3 rom, inkludert entréen, er Hyttevika-hytten relativt stor. Uansett var det alltid trangt, med tanke på at alt utstyret og forsyningene som krevdes for å overleve her ett helt år, måtte oppbevares i hytten.
Det var spesielt mye aktivitet i Hyttevika på 1930-tallet. Fra 1930 tilbragte Wanny Woldstad fra Tromsø og partneren hennes Anders Sæterdal ikke mindre enn 5 påfølgende vintre her. I to av årene fikk de selskap av Wannys to tenåringssønner Alf og Bjørkvik Jakobsen, og senere av Anders barn Emilie og Frederik. Så en periode bodde det 4 mann i ett rom i tre lange vintre! Og i tillegg fikk også hundene lov å bo med dem i hytten fra tid til annen. På toppen av det hele ble hovedrommet, som var det eneste varme rommet, brukt til opptining av frosne isbjørner slik at disse kunne flås og slaktes, noe som kunne ta opptil 2-3 dager. Det er lett å tenke seg at plass var en mangelvare på den tiden!
Wanny Woldstad slo følge med Anders ikke som husmor, men som en aktiv jeger. Hun gjorde ikke bare mye for å holde det ryddig inne, men arbeidet også mye ute med å kontrollere feller, jakte på isbjørner også i mørketiden, og ble med på selv de lengste, mest farlige turene. Hun var ikke redd for noe og tok del i alle oppgavene som krevdes i et yrke som ellers var mannsdominert. Hun forteller sin historie i boken Første kvinne som fangstmann på Svalbard. Ettersom hun var en god historieforteller, var hun blitt berømt i Nord-Norge innen hun døde i 1959 – ikke drept av en isbjørn, men truffet av en lastebil ikke langt hjemmefra.
Den beryktede hytten i Hyttevika er mer eller mindre i regelmessig bruk, ettersom den ligger vel 12 km fra den polske forskningsstasjonen i Isbjørnhamna i Hornsund. De polske forskerne er der nokså jevnlig, både for forskning og på fritiden.
Dette er en god ordning også med tanke på bevaring. I en gammel hytte på Jan Mayen fant jeg en lapp som ble etterlatt der etter restaureringen hvor det står «Varsom bruk er en god måte å ta vare på stedet – velkommen inn!»
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.