Kvitøya

Gener­elt

Kvi­tøya er den mest avsi­des­lig­gen­de øya på Sval­bard og lig­ger på 80°N/32°30’Ø. Kræ­mer­pyn­ten, øyens øst­ligs­te punkt, er det øst­ligs­te punk­tet i Nor­ge. Her­f­ra er det kun 40 nau­tis­ke mil til Vic­to­riaøy­en, som til­hø­rer Russ­land. Kvi­tøya strek­ker seg 44 kilo­me­ter fra øst til vest, og dek­ker et områ­de på 250 km². Den er nes­ten helt isdekt og er en del av Nor­døst-Sval­bard natur­re­ser­vat. Kli­ma­et er høyark­tisk, og øyen er omrin­get av tykk pak­kis mes­te­par­ten av året – det­te var i det mins­te til­fel­let inn­til for noen år siden. Nå, etter­som kli­ma­et end­rer seg, kan man ta seg inn til øyen på sen­som­me­ren. Kvi­tøya er kjent for å være stedet hvor svens­ke Salo­mon August Andrée og hans to kom­pan­jon­ger, Knut Fræn­kel og Nils Strind­berg, døde i 1897 (se ‘his­to­rie’ len­ger nede i artik­kelen). Lands­kaps­mes­sig, og bio­lo­gisk sett, er øyen en kob­ling mel­lom Sval­bard og Franz Josef Land lengre øst.

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Geo­lo­gi

Gneis (André­ne­set) og basalt (Kræ­mer­pyn­ten) er beg­ge deler av grunnf­jel­let. Det basal­tis­ke grunnf­jel­let på Kræ­mer­pyn­ten er gans­ke sjel­dent and­re steder enn her, og fin­nes ellers kun på Storøya, mel­lom Kvi­tøya og Nord­aus­t­lan­det.

Det mes­te av øyen er dek­ket av en iskap­pe, derav nav­net «Kvi­tøya», eller Vidön på svensk, som er et navn man gjer­ne fin­ner i bøke­ne om Andrée-ekspe­dis­jo­nen.

Boka «Rocks and Ice» (engelsk) er lett­lest (helt sant!) og gir mer informas­jon om lands­ka­pet og geo­lo­gien på Sval­bard.

Lands­kap

Kvi­tøya er nes­ten full­sten­dig dek­ket av en iskup­pel med sin klas­sis­ke, time­glass­for­me­de pla­tåb­re (iskap­pe). De få isfrie områ­de­ne er bare et par km² store, og er gol­de og stei­ne­te.

Kvi­tøy­jø­ku­len med bre­front på Kvi­tøya.

Plan­te- og dyre­liv

Sel­ve Kvi­tøy­jø­ku­len som dek­ker nes­ten hele øya er et dødt lands­kap. Med unn­tak av en og annen strei­fen­de isbjørn som tras­ker gjen­nom eller noen snøal­ger, fin­nes det ikke noe liv her. I de isfrie områ­de­ne fin­nes far­ge­ri­ke moser, men det mes­te av bak­ken er fri for vege­tas­jon. På grunn av den fla­te topo­gra­fien og man­gel på klip­per er det ingen sjø­fug­ler som hek­ker her, men det fin­nes noen kolo­nier med rød­nebb­ter­ner og noen and­re fug­ler som hek­ker her, inklu­dert små­lom­mer. Isbjørn og hval­ross er gans­ke van­li­ge, sist­nevn­te har sitt «hav­neom­rå­de» her med en høye­re andel av hun­ner og kal­ver enn lengre vest i Spits­ber­gen. Det­te er mer typi­sk for Franz Josef Land, hvor de fles­te hun­nene til­brin­ger tiden sin, mens han­ne­ne hol­der stort sett til på Sval­bards ves­t­side. Hval­ross­grup­per med hun­ner og kal­ver er mer aggres­si­ve enn de med bare han­ner, så en bør være for­sik­tig under ferd­sel med lett­båt og hol­de god avstand.

His­to­rie

Kvi­tøya ble anta­ge­lig opp­daget aller­e­de i 1707 av den neder­lands­ke hval­fang­er­kapt­ein Cor­ne­li­us Giles. Områ­det kun­ne bli sett på kar­tet under nav­net «Giles Land» (også ved and­re sta­ve­må­ter) i for­skjel­li­ge for­mer, stør­rel­ser og posis­jo­ner gjen­nom århund­re­ne. Selv i dag er områ­dets form feil på man­ge kart, og vises ofte som sma­le­re enn det fak­tisk er (det ski­sser­te kar­tet oven­for viser kor­rekt form).

Kvi­tøya er godt kjent på grunn av Salo­mon August Andrée og hans kame­ra­ter, Knut Fræn­kel og Nils Strind­berg, som lan­det på øyens ves­t­li­ge punkt, nå kjent som André­e­ne­set, etter en skjeb­nes­van­ger luft­bal­lon­gek­spe­dis­jon i 1897 fra Vir­go­ham­na på Dan­s­køya. Etter en lang rei­se over isen nåd­de de André­e­ne­set den 5. okto­ber og døde der etter noen få uker. Den sis­te lei­ren deres ble først fun­net i 1930, hvor det nå står et enkelt betong­mo­nu­ment på min­nes­tedet.

Min­nes­ted for Andrée-ekspe­dis­jo­nen på André­e­ne­set, Kvi­tøya.

Død­sår­sa­ken har vært et omdis­ku­tert emne siden. Skjør­buk, sult, utmat­tel­se, triki­no­se, isbjør­ner og kul­den er natur­lig­vis blant de førs­te mis­tenk­te, og en kom­bi­nas­jon av dis­se er også en mulig for­kla­ring. For­gift­ning fra kar­bon­mo­noks­id eller bly (fra blikkbok­ser) har blitt fores­lått, og mer nylig dis­ku­te­rer man botu­lis­me. Den svens­ke forfat­te­ren har skre­ved en vel­dig spen­nen­de bok om saken: «Expe­di­tio­nen: min kärl­ek­s­his­to­ria» og hun fort­set­ter å job­be med saken.

Nils Strind­berg ble begra­vet i den­ne kløf­ten i 1897.

Det fin­nes en side på den­ne hjem­mesi­den viet til den sis­te leir­plas­sen til Andrée, Fræn­kel og Strind­berg. Trykk her for å åpne den­ne siden.

Foto­gal­le­ri – Kvi­tøya

Det er to gal­le­ri­er. Den førs­te gir noen gene­rel­le inn­trykk av Kvi­tøya, med lands­kap og litt dyre­liv. Gal­le­riet num­mer to fokus­se­rer på den sis­te leir­plas­sen til Andrée-ekspe­dis­jo­nen.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Gal­le­ri – André­e­ne­set: den sis­te leir­plas­sen til Andrée-Expe­di­ti­on

Den stein­fyl­te kløf­ten i sva­ber­get som du ser i fle­re av bil­de­ne var Strind­bergs grav.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

←Til­ba­ke