spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Kvitøya

Generelt: Kvitøya er den mest avsidesliggende øya på Svalbard og ligger på 80°N/32°30’Ø. Kræmerpynten, øyens østligste punkt, er det østligste punktet i Norge. Herfra er det kun 40 nautiske mil til Victoriaøyen, som tilhører Russland. Kvitøya strekker seg 44 kilometer fra øst til vest, og dekker et område på 250 km2. Den er nesten helt isdekt og er en del av Nordøst-Svalbard naturreservat. Klimaet er høyarktisk, og øyen er omringet av tykk pakkis mesteparten av året – dette var i det minste tilfellet inntil for noen år siden. Nå, ettersom klimaet endrer seg, kan man ta seg inn til øyen på sensommeren. Kvitøya er kjent for å være stedet hvor svenske Salomon August Andrée og hans to kompanjonger, Knut Frænkel og Nils Strindberg, døde i 1897 (se ‘historie’ lenger nede i artikkelen). Landskapsmessig, og biologisk sett, er øyen en kobling mellom Svalbard og Franz Josef Land lengre øst.

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detaljert info: guideboka Svalbard – Norge nærmest Nordpolen.

Geologi: Gneis (Andréneset) og basalt (Kræmerpynten) er begge deler av grunnfjellet. Det basaltiske grunnfjellet på Kræmerpynten er ganske sjeldent andre steder enn her, og finnes ellers kun på Storøya, mellom Kvitøya og Nordaustlandet.

Det meste av øyen er dekket av en iskappe, derav navnet «Kvitøya», eller Vidön på svensk, som er et navn man gjerne finner i bøkene om Andrée-ekspedisjonen.

Boka «Rocks and Ice» (engelsk) er lettlest (helt sant!) og gir mer informasjon om landskapet og geologien på Svalbard.

Landskap: Kvitøya er nesten fullstendig dekket av en iskuppel med sin klassiske, timeglassformede platåbre (iskappe). De få isfrie områdene er bare et par km2 store, og er golde og steinete.

Kvitøyjøkulen med brefront på Kvitøya.

Kvitøyjøkulen med brefront på Kvitøya.

Plante- og dyreliv: selve iskappen (breen) er et dødt landskap. Med unntak av en og annen streifende isbjørn som trasker gjennom eller noen snøalger, finnes det ikke noe liv her. I de isfrie områdene finnes fargerike moser, men det meste av bakken er fri for vegetasjon. På grunn av den flate topografien og mangel på klipper er det ingen sjøfugler som hekker her, men det finnes noen kolonier med rødnebbterner og noen andre fugler som hekker her, inkludert smålommer. Isbjørn og hvalross er ganske vanlige, sistnevnte har sitt «havneområde» her med en høyere andel av hunner og kalver enn lengre vest i Spitsbergen. Dette er mer typisk for Franz Josef Land, hvor de fleste hunnene tilbringer tiden sin, mens hannene holder stort sett til på Svalbards vestside. Hvalrossgrupper med hunner og kalver er mer aggressive enn de med bare hanner, så en bør være forsiktig under ferdsel med lettbåt og holde god avstand.

Historie: Kvitøya ble antagelig oppdaget allerede i 1707 av den nederlandske hvalfangerkaptein Cornelius Giles. Området kunne bli sett på kartet under navnet «Giles Land» (også ved andre stavemåter) i forskjellige former, størrelser og posisjoner gjennom århundrene. Selv i dag er områdets form feil på mange kart, og vises ofte som smalere enn det faktisk er (det skisserte kartet ovenfor viser korrekt form).

Kvitøya er godt kjent på grunn av Salomon August Andrée og hans kamerater, Knut Frænkel og Nils Strindberg, som landet på øyens vestlige punkt, nå kjent som Andréeneset, etter en skjebnesvanger luftballongekspedisjon i 1897 fra Virgohamna på Danskøya. Etter en lang reise over isen nådde de Andréeneset den 5. oktober og døde der etter noen få uker. Den siste leiren deres ble først funnet i 1930, hvor det nå står et enkelt betongmonument på minnestedet.

Minnested for Andrée-ekspedisjonen på Andréeneset, Kvitøya

Minnested for Andrée-ekspedisjonen på Andréeneset, Kvitøya.

Dødsårsaken har vært et omdiskutert emne siden. Skjørbuk, sult, utmattelse, trikinose, isbjørner og kulden er naturligvis blant de første mistenkte, og en kombinasjon av disse er også en mulig forklaring. Forgiftning fra karbonmonoksid eller bly (fra blikkbokser) har blitt foreslått, og mer nylig diskuterer man botulisme.

Nils Strindbergs gravplass på Andréeneset, Kvitøya

Nils Strindberg ble begravet i denne forsenkningen i 1897.

Tilbake

Siste modifikasjon: 19.02.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php