spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Kvitøya

Gener­elt: Kvi­tøya er den mest avsi­des­lig­gen­de øya på Sval­bard og lig­ger på 80°N/32°30’Ø. Kræ­mer­pyn­ten, øyens øst­ligs­te punkt, er det øst­ligs­te punk­tet i Nor­ge. Her­fra er det kun 40 nau­ti­s­ke mil til Vic­to­riaøy­en, som til­hø­rer Russ­land. Kvi­tøya strek­ker seg 44 kilo­me­ter fra øst til vest, og dek­ker et områ­de på 250 km2. Den er nes­ten helt isdekt og er en del av Nor­døst-Sval­bard natur­re­ser­vat. Kli­ma­et er høy­ark­ti­sk, og øyen er omrin­get av tykk pak­kis meste­par­ten av året – det­te var i det mins­te til­fel­let inn­til for noen år siden. Nå, etter­som kli­ma­et end­rer seg, kan man ta seg inn til øyen på sen­som­me­ren. Kvi­tøya er kjent for å være stedet hvor svens­ke Salo­mon August Andrée og hans to kom­pan­jon­ger, Knut Fræn­kel og Nils Strind­berg, døde i 1897 (se ‘his­to­rie’ len­ger nede i artikke­len). Lands­kaps­mes­sig, og bio­lo­gisk sett, er øyen en kob­ling mel­lom Sval­bard og Franz Josef Land leng­re øst.

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detal­je­rt info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Geo­lo­gi: Gneis (André­ne­set) og basalt (Kræ­mer­pyn­ten) er beg­ge deler av grunn­f­jel­let. Det basalt­i­s­ke grunn­f­jel­let på Kræ­mer­pyn­ten er ganske sjel­dent and­re steder enn her, og fin­nes ellers kun på Storøya, mel­lom Kvi­tøya og Nord­aus­t­lan­det.

Det mes­te av øyen er dek­ket av en iskap­pe, der­av nav­net «Kvi­tøya», eller Vidön på svensk, som er et navn man gje­r­ne fin­ner i bøke­ne om Andrée-eks­pe­dis­jo­nen.

Boka «Rocks and Ice» (engelsk) er lett­lest (helt sant!) og gir mer informas­jon om lands­ka­pet og geo­lo­gien på Sval­bard.

Lands­kap: Kvi­tøya er nes­ten fulls­ten­dig dek­ket av en iskup­pel med sin klas­sis­ke, time­glass­for­me­de pla­tåb­re (iskap­pe). De få isfrie områ­de­ne er bare et par km2 store, og er gol­de og stei­ne­te.

Kvitøyjøkulen med brefront på Kvitøya.

Kvi­tøy­jø­ku­len med bre­front på Kvi­tøya.

Plan­te- og dyre­liv: sel­ve iskap­pen (breen) er et dødt lands­kap. Med unn­tak av en og annen strei­fen­de isbjørn som tras­ker gjen­nom eller noen snøal­ger, fin­nes det ikke noe liv her. I de isfrie områ­de­ne fin­nes far­ge­ri­ke moser, men det mes­te av bak­ken er fri for vege­tas­jon. På grunn av den fla­te topo­gra­fien og man­gel på klip­per er det ingen sjø­fug­ler som hek­ker her, men det fin­nes noen kolo­nier med rød­nebb­ter­ner og noen and­re fug­ler som hek­ker her, inklu­dert små­lom­mer. Isbjørn og hval­ross er ganske van­li­ge, sist­nevn­te har sitt «hav­neom­rå­de» her med en høye­re andel av hun­ner og kal­ver enn leng­re vest i Spits­ber­gen. Det­te er mer typi­sk for Franz Josef Land, hvor de fles­te hun­nene til­brin­ger tiden sin, mens hanne­ne hol­der stort sett til på Sval­bards vest­side. Hval­ross­grup­per med hun­ner og kal­ver er mer aggres­si­ve enn de med bare han­ner, så en bør være for­sik­tig under ferd­sel med lett­båt og hol­de god avstand.

His­to­rie: Kvi­tøya ble anta­ge­lig opp­daget alle­re­de i 1707 av den neder­lands­ke hval­fan­ger­kap­tein Cor­ne­li­us Giles. Områ­det kun­ne bli sett på kar­tet under nav­net «Giles Land» (også ved and­re stavemå­ter) i for­skjel­li­ge for­mer, stør­rel­ser og posis­jo­ner gjen­nom århund­re­ne. Selv i dag er områ­dets form feil på man­ge kart, og vises ofte som sma­le­re enn det fak­ti­sk er (det skis­ser­te kar­tet oven­for viser kor­rekt form).

Kvi­tøya er godt kjent på grunn av Salo­mon August Andrée og hans kame­ra­ter, Knut Fræn­kel og Nils Strind­berg, som lan­det på øyens ves­t­li­ge punkt, nå kjent som Andrée­ne­set, etter en skjeb­nes­van­ger luft­bal­lon­geks­pe­dis­jon i 1897 fra Virgo­ham­na på Dans­køya. Etter en lang rei­se over isen nåd­de de Andrée­ne­set den 5. okto­ber og døde der etter noen få uker. Den sis­te lei­ren deres ble først fun­net i 1930, hvor det nå står et enkelt betong­mo­nu­ment på min­nes­tedet.

Minnested for Andrée-ekspedisjonen på Andréeneset, Kvitøya

Min­nes­ted for Andrée-eks­pe­dis­jo­nen på Andrée­ne­set, Kvi­tøya.

Død­sårsa­ken har vært et omdis­ku­tert emne siden. Skjør­buk, sult, utmat­tel­se, triki­no­se, isbjør­ner og kul­den er natur­lig­vis blant de førs­te mis­tenkte, og en kom­bi­nasjon av dis­se er også en mulig for­kla­ring. For­gift­ning fra kar­bon­mo­noks­id eller bly (fra blikkbok­ser) har blitt fores­lått, og mer nylig dis­ku­te­rer man botu­lisme.

Nils Strindbergs gravplass på Andréeneset, Kvitøya

Nils Strind­berg ble begra­vet i den­ne for­sen­k­nin­gen i 1897.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 19.02.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php