Generelt: Dette er en del av Svalbard med et spektakulært landskap og en spennende historie. Det er mange cruiseskip som besøker området. De største av dem går hovedsakelig til Magdalenefjorden for å gjøre strandhugg med passasjerer. Etter at tungoljeforbudet fra 2014 trådte i kraft, er det færre skip som anløper fjorden. Det er imidlertid fremdeles en del seilbåter og ekspedisjonsskip som besøker området. Gravneset i Magdalenefjorden er blant Svalbards mest populære ilandstignignsplasser.
Vestkysten og øyene utenfor er eksponert for mye hardt vær som kommer inn fra vest. Det er ikke uvanlig med kald vind, skyer og nedbør i form av regn eller snø.
Landskap i indre Magdalenefjorden. Waggonwaybreen til venstre, Brokebreen til høyre.
Geologi: Grunnfjellet er i stor grad sammensatt av metamorfe bergarter, som gneis, fyllitt og glimmerskifer. Øst for Magdalenefjorden er det granitt fra kaledonsk fjellkjedefolding, kalt Hornemantoppen-granitt. Under tidlig tertiærs- og sen krittids fjellkjedefolding var det en stor hevnings- og deformeringsaktivitet.
Landskap: Navnet Spitsbergen kommer av fjellene i dette området, som er høye og spisse. Landskapet er utpreget alpint med bratte fjellvegger. Den høyeste fjelltoppen heter Hornemantoppen (1115 m) og ligger sør for Smeerenburgfjorden og øst for Magdalenafjorden.
Det er begrenset med flate sletter i området da kyststripen for det meste er bratt og steinete. Langs strendene ser man store mengder drivved, i tillegg til det sørgelige synet av plastavfall som havstrømmene fører med seg. Mye av dette søppelet stammer fra fiskeflåter i Nord-Atlanterhavet. Steinete og stedvis gjørmete strender gjør det vanskelig å dra ut på fottur.
Innlandet på Spitsbergen er i stor grad dekket av isbreer. Til sammen er det snakk om et stort nett av små og store breer som er forbundet med hverandre. Det er også mange fjell som stikker opp imellom dem.
Waggonwaybreen og Miethebreen (til venstre) i Magdalenefjorden.
Flora og fauna: På grunn av terrengforholdene er det lite vegetasjon å spore, utenom noe mosedekket mark ved fuglekoloniene. Det er store alkekongekolonier på forskjellige steder i området. Dette er den viktigste faunaen her. Til tross for den tilsynelatende ufruktbare tundraen som preger bakken, er det noen rein som vandrer og beiter her. Med jevne mellomrom dukker det opp isbjørner, og noen ganger er det også observert hvalrosser.
Alkekonger i Magdalenefjorden.
Historie: Historisk sett er dette et av de viktigste områdene på Svalbard. Nordvest-kysten var fullsatt av hvalfangere på 1600-tallet. De fleste kom fra Nederland og England, men det var også noen som kom fra Danmark, Tyskland og noen andre land. Vi finner fremdeles rester etter spekkovner og hvalfangergraver mange steder. En av de største gravplassene fra denne tiden ligger på Gravneset i Magdalenefjorden, hvor deg også finnes noen ikke veldig påfallende rester etter spekkovner. På grunn av de høye tall besøkende ble disse kulturminnene på Gravneset inngjerdet, noe som ellers ikke er vanlig på Svalbard.
Hamburgbukta rett sør for Magdalenefjorden ble brukt av hvalfangere fra, nettopp, Hamburg.
Et drama utspant seg i Kobbefjorden på vestsiden av Danskøya i 1922. To nordmenn, Torgeir Møkleby og Harald Simonsen, strandet her med en liten båt. De hadde vært på jobb på en værstasjon på Kvadehuken ved inngangen til Kongsfjorden da de dro ut på leting etter en savnet fangstmann i Krossfjorden. De befant seg flere uker innesperret av drivis og drev hjelpesløst nordover med isen. Under den fortvilete turen førte havstrømmene båten også inn i Magdalenefjorden sammen med drivisen før de til slutt drev i land i Kobbefjorden. Der døde de noen måneder senere av sult, kulde og utmattelse.
Hornemantoppen ble besteget for første gang i 1931 av medlemmer av »Österreichische Spitzbergen-Fahrt« (østerrisk Spitsbergen-ekspedisjon) med G. Machek og R. Untersteiner.
Minnekors for den østerriske fjellklatreren som ble drept av en isbjørn her i 1977.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.