spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
HomeSval­bard info­si­deDyre­liv → Sval­bard­rein

Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus)

Svalbard reindeer, Blomstrandhalvøya

Sval­bard­rein (bukk). Blom­strand­hal­vøya, Sep­tem­ber.

Bes­kri­vel­se: Sval­bard­rei­nen er det enes­te reins­dy­ret på Sval­bard, og er en under­art av reins­dy­ret som er litt mind­re enn på det skan­di­na­vis­ke fast­lan­det. Man kan bli over­ras­ket over hvor stor for­skjel­len er: sval­bard­rei­nen er tyde­lig mind­re, mer kom­pakt og har kor­te­re ben. Buk­ken er stør­re enn sim­len og har et kraf­ti­ge­re gevir, men beg­ge kjønn har den­ne slags hode­pynt. Buk­kens gevir vok­ser fra april til juli. Reins­dy­ret tren­ger bast­la­get for veks­ten av gevi­ret og det­te mis­ter reins­dy­ret i august til sep­tem­ber. Buk­ken mis­ter gevi­ret sent på høs­ten, etter brunst­tiden. Sim­len får gevi­ret i juni og behol­der det hele året.

Sim­ler: Vekt 53 kg om våren, 70 kg om høs­ten. Leng­de 1,50 m.
Bukk: Vekt 65 kg om våren, 90 kg om høs­ten. Leng­de 1,60 m.

Svalbardrein, Alkhornet

Sval­bard­rein: sim­le og kalv. Alk­hor­net, tid­lig august.

Den gjen­noms­nitt­li­ge vek­ten ser ut til å ha avtatt med fle­re kilo i den sene­re tiden. Forske­re ant­ar at det er et resul­tat av kli­ma­en­drin­ger. Anta­ke­lig­vis er det mer is på bak­ken som gjør at rei­nen ikke kom­mer til maten.

På Sval­bard ser man bare soli­tæ­re dyr eller mind­re flok­ker. Dyre­ne er ikke sted­bund­ne og det er ingen som eier dem.

Svalbard reindeer: strong bull. Hornsund

Sval­bard­rein: kraf­tig bukk. Horn­sund, sent i August.

Utbredelse/vandringsmønster: Reins­dy­ret har sir­kum­po­lar utb­redelse, men under­ar­ten Sval­bard­rein (Ran­gi­fer taran­dus pla­ty­r­hyn­chus) fin­nes bare på Sval­bard.

Beskat­nin­gen var tid­lig på 1900-tal­let så stor at den­ne under­ar­ten sto i fare av å bli utryd­det. I 1925 ble reins­dy­ret på Sval­bard fre­det og i mel­lomtiden har bestan­den sta­bi­li­sert seg slik at dyre­ne er nå spredt over hele øygrup­pen, punk­tu­ell hjul­pet ved at man har omp­las­sert dyre­ne innen­for øygrup­pen. Selv i den kar­ri­ge polarør­ke­nen på det høy­ark­ti­s­ke Nord­aus­t­lan­det går det reins­dyr og tyg­ger på de få flek­ke­ne med vege­tas­jon. Kun på de avsi­des­lig­gen­de øye­ne Storøya, Kvi­tøya, Hopen og Bjørnøya fin­nes det ingen reins­dyr. De størs­te flok­ke­ne befin­ner seg på de grøn­ne tund­raom­rå­de­ne i Nor­dens­kiöld Land, på Bar­entsøya og Edgeøya. Sval­bard­rei­nen har ikke noe spe­sielt van­drings­møns­ter over året da det ikke er noen for­skjell mel­lom som­mer­bei­te og vin­ter­bei­te.

Svalbardrein, vinter, Sassendalen

Sval­bard­rein, på sen­vin­te­ren, Sas­senda­len.

Bio­lo­gisk: Sval­bard­rei­nen spi­ser nes­ten alt som har røt­ter nede og bla­der oppe med få unn­tak, som for eks­em­pel kant­lyng. Om som­me­ren spi­ser de på seg et tykt spek­klag som den tærer på om vin­te­ren. Reins­dyr til­brin­ger vin­te­ren på steder hvor vin­den blå­ser bort snøen, også i høye­re områ­der, for å få tak i vege­tas­jo­nen.

En van­ske­lig årstid er sent på vin­te­ren, så len­ge snøen ennå lig­ger og spek­kre­ser­vene er brukt opp. Hvis det sent på vin­te­ren tiner opp for så å fry­se på igjen, blir tund­ra­en dek­ket av et islag, noe som kan bety en sul­te­død for man­ge reins­dyr. Den­ne død­sårsa­ken er sam­men med neds­lit­te ten­ner ved høy alder, den hyp­pigs­te død­sårsa­ken for reins­dyr. Gam­le dyr med dår­lig tann­gard sul­ter i hjel med full mave, da ten­ne­ne er for dår­li­ge til å kun­ne tyg­ge den har­de vege­tas­jo­nen til­strek­ke­lig. Av den­ne grun­ne blir reins­dy­re­ne på Sval­bard sjel­den mer enn ti år gam­le. Om som­me­ren dør nes­ten ingen dyr.

Parings­t­iden er i okto­ber. På den­ne tiden forsva­rer ster­ke buk­ker et harem på opp­til ti sim­ler. Tid­lig på som­me­ren året etter, van­lig­vis i juni, fødes kal­ven slik at den i de førs­te måne­de­ne opp­le­ver den guns­ti­ge som­me­ren. Ant­all sim­ler som kal­ver varie­rer sterkt; fra 10 % i van­ske­li­ge år til 90 % i guns­ti­ge år.

Annet: Den sam­le­de popu­las­jo­nen blir antatt å være på omt­rent 11 000 dyr og varie­rer sterkt fra år til år. I 1925 ble Sval­bard­rei­nen fre­det og siden 1983 er atter en begren­set fangstkvo­te til­latt innen­for spe­si­el­le jak­tom­rå­der. Jakt­se­son­gen er i sep­tem­ber og jak­ten har ingen inn­fly­tel­se på bestan­den. I 2010 ble 332 jakt­kort fri­gitt (for et dyr per kort) og 202 dyr ble felt. Til tross for jak­ten kan reins­dy­re­ne bli meget nysgjer­ri­ge og har man hell, kan de kom­me bare et par meter fra men­nes­ker. Van­lig­vis strei­fer de gres­sen­de, lang­somt over tund­ra­en og bryr seg i det store og hele ikke om men­nes­ker. Blir de var på nær­væ­ret av men­nes­ker varie­rer opp­før­se­len mel­lom flukt og nysgjer­rig tilnær­melse.

Turister og reinsdyr

Turis­ter og reins­dyr i Kongsfjor­den.

Snøs­coo­te­re kan være et pro­blem for reins­dy­re­ne og spe­sielt i den for reins­dy­re­ne mest van­ske­li­ge årst­iden. Da er det vel­dig vik­tig å ta hen­syn.

Om som­me­ren fln­ner man ofte hår fra reins­dyr­pel­sen, og da er tan­ken ofte ikke langt fra at det var hår fra isbjørn­pel­sen. For­skjel­len er enkel: Håre­ne fra den gro­ve pel­sen til reins­dy­ret kan man lett rive i stykker, mens håret fra en isbjørn­pels er vesent­lig har­de­re.

Svalbardrein i Longyearbyen

Sval­bard­rein i Lon­gye­ar­by­en.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 14.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php